Hvordan slutte å "gå på nåler"?

[Gjest liten løve]

Jeg er i et forhold og vi har det godt sammen. For første gang føler jeg at dette er lett og ikke komplisert sånn som det har vært tidligere.

Jeg føler meg trygg nok, og moden nok til å være i ett forhold.

Jeg har en personlighetsmessig sårbarhet som går på selvbilde og redsel for å bli forlatt.

I hele barndommen min har jeg hele tiden måtte gå på nåler for å overleve for å si det sånn.

Jeg trenger ikke å gå på nåler nå, men jeg gjør det alikevell fordi jeg alltid har gjort det. Det er liksom det jeg kan.

Å gå på nåler er slitsomt og jeg er sliten nå. Jeg har hatt depressive symptomer som har tiltatt de siste to ukene og jeg er redd for at jeg skal bli deprimert av den belastningen det er å gå på nåler når en fra før av, på mange måter, er disponert for depresjoner og har hatt flere alvorlige (også i medisinsk forstand) depressive episoder.

Jeg er også redd for at det at jeg "går på nåler" med tiden kan bli en for stor belastning på forhodet. Jeg tror dette er litt slitsomt for han også, men ikke i så stor grad om det er slitsomt for meg.

Så var det det med å bryte ut av dette handlingsmønsteret som er uhensiktsmessig og på ingen måter virker "beskyttende" i mitt liv i dag, selv om det nok tidligere har gjort det.

Får nå bare i første omgang sette alle mine ressurser inn på å ikke bli deprinmert. Jeg frykter depresjonen, og blandt annet frykten gir meg motivasjon til å gjøre det jeg kan for å ikke bli deprimert. Så frykt er ikke alltid så dumt. Og så får jeg jobbe med det å ikke "gå på nåler" når jeg har klart å komme meg litt mer opp.

[Gjest melmøll]

Det er vanskelig, og jeg tror det gjelder å ta det sakte men sikkert. Jeg skal begynne å sette grenser overfor andre, og jeg synes det er kjempeskummelt. Er jo så redd for å miste dem.

Den eneste måten å komme over den frykten er vel å slutte å " gå på nåler" og etterhvert erfare at samboeren din godtar deg likevel. Kan du diskutere det med han? Kanskje han kan berolige deg med at han støtter deg i å ta tak i dette, og at han vil akseptere deg fortsatt og være glad i deg. At du ikke behøver å "gå på nåler" for at dere skal holde sammen.

Forholdet deres kan nok tåle mer enn du tror. Forsøk å ta et skritt av gangen.

[Gjest kvinne 46]

Enig med melmøll.

Vi må møtest på halvveien i eit forhold. Vi må lære oss å tole at den andre blir sur/irritert i blandt også. Eg har ein tendens til å bli usikker når eg ser mannen min strever med eit problem. Vil så gjerne ordne opp i følelsane hans. Redd han skal vere sur på meg. Har lært meg å gi han tid. Han greier å tenke og ta tak i ting sjølv. Han greier å sjå ting frå mi side og møte meg. Det forstår eg din også greier med deg.

Det dreier seg om å bytte ut negative erfaringer med nye, positive erfaringer. Vi får lære oss å sleppe kontrollen (fordi vi veit vi kan vere trygge). Det er nifst, men godt.

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Hei du!

Intet menneske kan noen gang være helt trygg. Det er den vonde sannheten. Ikke det en her lyst til å høre, men det finnes ingen garantier. På lang sikt er det beste en kan gjøre å prøve å bygge opp en trygghet i seg selv. Som et menneske som kan være alene. Og være sammen med noen. Sannheten er at du overlever å skulle bli forlatt, om det skulle skje, selv om det gjør innmari vondt. Ta det fra en som har følt seg forlatt hele livet, og som _var_ trygg, men likevel ble forlatt på den vondeste tenkelige måte etter svært mange år. Bli sterk i deg selv. Elsk denne mannen. Men elsk deg selv også. Ha egne venner. Egne interesser. Et eget liv, og et eget menneskeverd.

Kanskje ikke det du ønsker å høre. Men jeg har søkt etter trygghet hele livet. Jeg må først og fremst finne det i meg selv. Det er den eneste tryggheten jeg har kontroll på.

Ikke søk etter trygghet.

Søk selvstendighet. Praktisk, økonomisk, sosialt.I den finner du mer trygghet enn noe annet sted.

Med vennlig hilsen

[Gjest kaffedama]

Hei du!

Intet menneske kan noen gang være helt trygg. Det er den vonde sannheten. Ikke det en her lyst til å høre, men det finnes ingen garantier. På lang sikt er det beste en kan gjøre å prøve å bygge opp en trygghet i seg selv. Som et menneske som kan være alene. Og være sammen med noen. Sannheten er at du overlever å skulle bli forlatt, om det skulle skje, selv om det gjør innmari vondt. Ta det fra en som har følt seg forlatt hele livet, og som _var_ trygg, men likevel ble forlatt på den vondeste tenkelige måte etter svært mange år. Bli sterk i deg selv. Elsk denne mannen. Men elsk deg selv også. Ha egne venner. Egne interesser. Et eget liv, og et eget menneskeverd.

Kanskje ikke det du ønsker å høre. Men jeg har søkt etter trygghet hele livet. Jeg må først og fremst finne det i meg selv. Det er den eneste tryggheten jeg har kontroll på.

Ikke søk etter trygghet.

Søk selvstendighet. Praktisk, økonomisk, sosialt.I den finner du mer trygghet enn noe annet sted.

Med vennlig hilsen

Hei, så godt å "se" at du er her.

Det virker som om du er på vei- videre. Godt å se. Innlegget ditt er annerledes.

Noen erkjennelser kommer smertefullt.

Lykke til videre

[bibben]

Hei du!

Intet menneske kan noen gang være helt trygg. Det er den vonde sannheten. Ikke det en her lyst til å høre, men det finnes ingen garantier. På lang sikt er det beste en kan gjøre å prøve å bygge opp en trygghet i seg selv. Som et menneske som kan være alene. Og være sammen med noen. Sannheten er at du overlever å skulle bli forlatt, om det skulle skje, selv om det gjør innmari vondt. Ta det fra en som har følt seg forlatt hele livet, og som _var_ trygg, men likevel ble forlatt på den vondeste tenkelige måte etter svært mange år. Bli sterk i deg selv. Elsk denne mannen. Men elsk deg selv også. Ha egne venner. Egne interesser. Et eget liv, og et eget menneskeverd.

Kanskje ikke det du ønsker å høre. Men jeg har søkt etter trygghet hele livet. Jeg må først og fremst finne det i meg selv. Det er den eneste tryggheten jeg har kontroll på.

Ikke søk etter trygghet.

Søk selvstendighet. Praktisk, økonomisk, sosialt.I den finner du mer trygghet enn noe annet sted.

Med vennlig hilsen

Hyggelig at du er tilbake. Har tenkt på deg fra tid til annen )

[Gjest liten løve]

Hyggelig at du er tilbake. Har tenkt på deg fra tid til annen )

Takk for hyggelig tilbakemelding! Håper det går bra med deg!

[Gjest liten løve]

Hei du!

Intet menneske kan noen gang være helt trygg. Det er den vonde sannheten. Ikke det en her lyst til å høre, men det finnes ingen garantier. På lang sikt er det beste en kan gjøre å prøve å bygge opp en trygghet i seg selv. Som et menneske som kan være alene. Og være sammen med noen. Sannheten er at du overlever å skulle bli forlatt, om det skulle skje, selv om det gjør innmari vondt. Ta det fra en som har følt seg forlatt hele livet, og som _var_ trygg, men likevel ble forlatt på den vondeste tenkelige måte etter svært mange år. Bli sterk i deg selv. Elsk denne mannen. Men elsk deg selv også. Ha egne venner. Egne interesser. Et eget liv, og et eget menneskeverd.

Kanskje ikke det du ønsker å høre. Men jeg har søkt etter trygghet hele livet. Jeg må først og fremst finne det i meg selv. Det er den eneste tryggheten jeg har kontroll på.

Ikke søk etter trygghet.

Søk selvstendighet. Praktisk, økonomisk, sosialt.I den finner du mer trygghet enn noe annet sted.

Med vennlig hilsen

Takk for svar! Det er så sant som det er sagt. Man må bygge tryggheten i seg selv og ikke i andre nettopp fordi vi ikke har noen garantier for ikke å bli forlatt. Det finnes ingen garantier i livet og hvis man vil ha en garanti så må man kjøpe en brødrister.

Jeg har ikke helt klart for meg hvorfor jeg går på nåler, men jeg tror det handler om at jeg er redd for å bli forlatt. Men jeg tror også at det kan ha noe med at jeg er veldig konfliksky og redd for andres irritasjon og sinne.

Jeg er så vant med at når noen er sint eller irritert på meg så er det fordi de mener det er noe grunnelggende feil med meg, mens det det sannsynligvis handler om er at de ikke liker det jeg gjør akkuart da. Og det er jo to vidt forskjellige ting.

Vet ikke hvor jeg skal starte med jobbinga med dette problemet. Men kanskje jeg skal begynnne med å ikke be om unnskyldning for alt mellom himmel og jord.

Prøver nå å ta vare på vennene mine og ha en ryddig økonomi om den nå ikke er så god akkurat..

[Gjest liten løve]

Hei, så godt å "se" at du er her.

Det virker som om du er på vei- videre. Godt å se. Innlegget ditt er annerledes.

Noen erkjennelser kommer smertefullt.

Lykke til videre

Artig å høre at du synes det virker som jeg er på rett vei. Du har rett i at innlegget er annerledes. Litt mindre stå-på vilje i det liksom. Jeg er sliten og har litt mindre stå-på vilje akkurat nå. Men jeg er optimist og har tro på at dette kommer til å andre seg. Men det har vært litt smertefult å se dette fordi jeg vet at det kommer til å bli mye arbeid for meg å endre dette. Og jeg håper at jeg snart ikke har flere større "issues" i mitt liv og at dagen da livet er normalt lett ikke skal være så alt for langt unna.

Håper at det går bra med deg!

[Gjest liten løve]

Det er vanskelig, og jeg tror det gjelder å ta det sakte men sikkert. Jeg skal begynne å sette grenser overfor andre, og jeg synes det er kjempeskummelt. Er jo så redd for å miste dem.

Den eneste måten å komme over den frykten er vel å slutte å " gå på nåler" og etterhvert erfare at samboeren din godtar deg likevel. Kan du diskutere det med han? Kanskje han kan berolige deg med at han støtter deg i å ta tak i dette, og at han vil akseptere deg fortsatt og være glad i deg. At du ikke behøver å "gå på nåler" for at dere skal holde sammen.

Forholdet deres kan nok tåle mer enn du tror. Forsøk å ta et skritt av gangen.

Takk. Har ikke problemer med grensesetting. Heldigvis. Den tiden er forbi. Jeg skal slutte å gå på nåler og når jeg gjør det vil jeg helt sikkert oppleve at forholdet tåler det. For at jeg skal klare å slutte å gå på nåler er det flere faktorer som må være tilstede. Jeg sliter med å finne ut hvilke det er.

[Gjest liten løve]

Enig med melmøll.

Vi må møtest på halvveien i eit forhold. Vi må lære oss å tole at den andre blir sur/irritert i blandt også. Eg har ein tendens til å bli usikker når eg ser mannen min strever med eit problem. Vil så gjerne ordne opp i følelsane hans. Redd han skal vere sur på meg. Har lært meg å gi han tid. Han greier å tenke og ta tak i ting sjølv. Han greier å sjå ting frå mi side og møte meg. Det forstår eg din også greier med deg.

Det dreier seg om å bytte ut negative erfaringer med nye, positive erfaringer. Vi får lære oss å sleppe kontrollen (fordi vi veit vi kan vere trygge). Det er nifst, men godt.

Takk for svar. Tror du er inne på noe vesentlig når du sier at man må gi partneren tid til å takle følelsene sine selv.

Sant at man må tåle partenerens følelser som for eksempel sinne og irritasjon. Jeg får ikke til det riktig enda, men skal gjøre det som står i min makt for å endre det.

Går i samtale hos psykiater to ganger i uka og tenker at dette er et vettig tema i tiden fremover. Så jeg skal ta det opp i morgen.

Enda en gang: Takk for svar!