Tanker i natten

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

Det er så stilt. Gutten min ligger og sover på rommet sitt. Jeg føler meg som ei lita jente som skal bli voksen i en fei, uten at det går så bra.Jeg bodde aldri alene. Flyttet rett fra mine foreldre inni et ekteskap. Nå har jeg vært "alenemor" i nesten 2 mnd. Og til helgen skal jeg ha den fjerde natten min helt alene. Tenk å være på feil side av trettitallet, også er det slik! Når det var oss to likte jeg å være alene. Nå er jeg ensom på den mest komplette måte. Slik må det jo bare være en lang stund. Jeg eksisterte til slutt ikke for meg selv, var knyttet sammen i en symbiose med ham. På det mest usunne vis, til vi begge var ensomme.Man blir ikke til et halve heller. Det er en stor hulhet inne imeg. En bombe som ble sluppet inn i hjertet og kroppen min og skapte et stort krater. Jeg føler det bare er fragmenter igjen. Men om ikke annet kjennes de fragmentene sterke ut, tydelige. Og mange mennesker som møter meg, stryker med hånden i luften foran ansiktet mitt, og sier at noe er helt annerledes ved meg. Selv når de treffer meg på innesluttede dager har jeg opplevd det. Jeg tror de ser "farger". Jeg har vært så utvisket at det ikke er til å beskrive. Når jeg tenker meg om har jeg følt meg mer tydelig her inne enn noe annet sted, bortsett fra min rolle som mor og kanskje i terapirommet. Jeg føler meg tydelig når jeg kan kjenne på noe dypt og ekte i meg, og det har jeg gjort i møte med fremmede mennesker her.

Det skremmer meg slik at jeg har kunnet gå i terapi i så mange år, og likevel ikke forstått hvor ute vi var å kjøre når det gjaldt dynamikken som utviklet seg mellom oss. Man blir vel blind når man har tilbragt så enormt mange år sammen. Og ikke har andre erfaringer.Når man er fysisk og psykisk plaget, er det så lett å tenke at alt ligger i en selv. Jeg trodde virkelig det. Alle trodde jo det.Man skaper myter selv, og andre skaper myter og de opprettholdes, til ingen vet hva som er rett til slutt.

Vi søker etter noe som gir mening.Og må fortelle historiene fra livet vårt igjen og igjen. Hvor mange ganger har jeg ikke måttet fortelle overgrepshistorien min på nytt og på nytt.Sannheten kan aldri fanges.Til og med min opplevelse nå har sine beveggrunner jeg aldri har oversikt over.

Jeg følte jeg skyldte ham alt siden han holdt ut med meg når jeg var syk. Ergo var han den snilleste mannen som tenkes kunne. Han er den første til å være enig i at han ikke har vært så snill med meg de siste årene. Til tider det motsatte. Det er så hardt for meg å si det høyt. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Det er så hardt å bygge opp igjen selvfølelsen. Jeg har hele tiden fått min verdi fra ham. Latt meg definere av ham. Så ble han så avstumpet. Alle disse årene med min sykdom kan absolutt gjøre dette med et menneske. Det forstår jeg. Jeg sa til sønnen min at jeg skulle snakke med pappaen hans om noe som plaget ham. Da ser han på meg og sier;" Mamma, vet du ikke at pappa ikke bryr seg om hva du mener og sier?". Jeg ble så paff. "Han bryr seg bare om hva han selv mener."

Den siste tiden opplevde jeg hvordan det stadig låste seg mellom dem. Og det er jeg så takknemlig for, fordi det hjelper meg til å plassere mer.Jeg har vært håpløs passiv. Det er et fakta. Lav selvfølelse og alt det der. Han har virkelig måttet dra lasset alene på mange områder, og det må ha vært svært slitsomt. Men så ser jeg at sønnen min får samme reaksjoner som meg. Og han blir oppgitt over gutten vår, og beskriver han med akkurat de samme ordene som han bruker når han beskriver meg. Likevel er det omgivelsene som ikke reagerer slik de skulle. Det er aldri noe han trenger eller vil forandre ved seg selv. Alle har ventet på at jeg skal forandre meg. Sannheten er at det måtte starte med ham. Det var aldri ordentlig plass til meg. Jeg tror virkelig på den sannheten nå. Fordi jeg møter så mange mennesker som sier de opplever det samme.

Det er ikke bitterheten min som ser dette. Den er der absolutt, og er knyttet til at han som vet hvor helt forjævlig jeg har hatt det i mange år, likevel kunne gjøre det han gjorde mot meg. Ingen annen vet hvor mye jeg har lidd, hvor hardt det har vært å komme over svik og overgrep, traumer. Jeg gav 18 år av mitt liv, all min kjærlighet, og så gjør han dette. Og med den tro at jeg kom til å ta mitt eget liv ved det. Det trodde han oppriktig. Det var fortielsen jeg ble så syk av. Han sa vitterligen at han fortsatt elsket meg. Så jeg visste ingenting, men kroppen min forstod. Om ikke annet var jeg mamma til hans barn. Så jeg er sånn passe bitter. Og infantil nok til å kjenne på hatfølelser for denne kvinnen som har gått etter han, vel vitende om at han hadde et lite barn og kone. Og hun er selvfølgelig selvstendig som bare fy. Men så har hun heller ikke levd med et egenrådig menneske i alle herrens år..

"Hvor har du vært hele mitt liv?", sa han til meg sånn litt tøysete et par måneder etter bruddet, og vi gikk og tråkket i hverandre, jeg med kroppen full av sobril.Og jeg tenkte med sorg;"Jeg har vært sammen med deg."

Vi elsket hverandre så høyt en gang, og så lenge. Og vi fikk det ikke til. Det er usigelig trist.

Ulike personligheter kan dra en i hver sin ytterkant. Til begge mister seg selv. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke måtte bære med meg sviket.Kjærlighetssorg i seg selv er ikke verre for meg enn andre. Men ordet samlivssbrudd dekker aldri når man har slik en historie som jeg har. Det er vel en stygg fare for at den allered vedvarende PTSDen min befester seg enda sterkere nå.

Jeg håper dog at når man bare må gi slipp på noe, for i det hele tatt å kunne sette fokuset på det jeg må, nemlig meg selv og mitt liv, så kanskje andre ting kan følge med i kjølvannet. Overgrep og slikt kjennes svært langt borte nå.

Jeg har så få å snakke med. Det er også slik at jeg er kaotisk i tankene mine. Desto større grunn til å prøve å satte noen ord på dem. Ingen trenger å lese dette.

Det var bare så stilt i veggene.

[javelda1365380927]

nettklemmer i natten!!!! Vondt å lese dette buggejenta, men godt at du ikke skal være mere i forholdet som har tappet deg for krefter i lang tid. Du fortjener noe langt bedre!

En dag....når jeg blir sterkere.....skal jeg også sove alene, bo alene...for 1.gang i mitt liv..det er nødvendig, ellers blir jeg helt usynlig og død inni meg..vondt er det, veldig vondt..

Tenk om man bare kunne se framover, og aldri bakover? Livet må jo i allefall leves framover, i følge de kloke.. natta!!

[Gjest (i mitt "forrige" liv) buggejenta.]

nettklemmer i natten!!!! Vondt å lese dette buggejenta, men godt at du ikke skal være mere i forholdet som har tappet deg for krefter i lang tid. Du fortjener noe langt bedre!

En dag....når jeg blir sterkere.....skal jeg også sove alene, bo alene...for 1.gang i mitt liv..det er nødvendig, ellers blir jeg helt usynlig og død inni meg..vondt er det, veldig vondt..

Tenk om man bare kunne se framover, og aldri bakover? Livet må jo i allefall leves framover, i følge de kloke.. natta!!

Jeg føler meg nok ikke sterk nok til å leve alene. Slike som oss gjør vel sjelden det. Men når man ikke har noe valg, så må en. Når man er umodent avhengig av noen slik som jeg ble, er det "redningen" tror jeg, på sikt, å bli kastet ut i det. Man bare må, og gjør det, og så blir en forhåpentligvis sterkere etterhvert.

Nå skal jeg endelig prøve å legge meg.Takk for at du gadd å lese dette lange skrivet som jo angår meg.

Klem.

[Gjest kvinne 46]

Forstår for eit sjokk det måtte vere å plutseleg måtte stå der åleine. Du må ta alt på ein gong - bli sjølvstendig over natta

Er ikkje rart at man søker tryggheit i eit anna menneske. Du hadde opplevd traumer, og trengte eit menneske du kunne stole på. Man treng å ærfare at der finst mennesker man kan stole på. Men det er rart kor man kan bli setande fast, og ikkje kome lenger. Eg veit når eg knytta meg for mykje til min eks., og utviklinga av sjølvstendigheit stoppa opp på det tidspunktet - ca.16 års alder.

Eg fekk tid til å trene meg på å bli åleine. Brukte året før separasjon til å overvinne den sosiale angsten. Cipralex, terapi, nøden og konstruktivt sinne hjalp meg.

Det er herleg å kunne bruke krefter og evner (som man har brukt for å halde spøkelser borte) til GLEDE for seg sjølv og andre. Som min psykiater sa; "du er ennå ein knopp, men eg ser for meg ei utsprungen rose". :-)

[Gjest Jente31]

Hei, kjære buggejenta.

Jeg fikk lyst til å skrive noen ord til deg. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, da. Jeg er veldig kaotisk i tankegangen selv. Men det var veldig sterkt å lese dette. Jeg skjønner at det er tøft for deg, og da kan det hjelpe bare å skrive det ned, er min erfaring.

Jeg har også vært alene(mor) i to mndr, men hos oss er det jeg som har brutt. Det var nødvendig, pga overgrep. Men jeg forstår deg, når du sier det er hardt å være alene. Jeg er også alene for første gang i livet, og det føles tomt. Det er beintøft, og særlig for oss som sliter med psyken. Jeg var veldig avhengig av han. Plutselig har jeg ikke mitt anker lenger.

Men vi skal vise verden at vi skal klare det vi også, ikke sant? Vi må bare bruke tid, til å venne oss til det, tror jeg..

Du høres ut som en fornuftig kvinne, du høres sterk ut. Forsøk å se fremover. Det er ikke alltid lett, jeg vet.

Mange gode tanker fra

[avidi]

Kjære Buggejenta

Nå skjønner jeg hvorfor det har vært så stille fra deg. Du har virkelig hatt det tøft, men du er sterk og du klarer dette når du tar tiden til hjelp.

Føler med deg og sender deg varme tanker. Ta godt vare på den kloke gutten din.