Har jeg alvorlige psykiske problemer ?

[Gjest (Anonymous)]

Jeg er en voksen kvinne. Jeg har god utdannelse og jobb, og klarer meg tilsynelatende bra på alle måter. Jeg har mange bekjente og kommer godt overens med de andre på arbeidsplassen. Men jeg har ingen riktig gode venner som jeg kan snakke om følelsesmessige ting med. Jeg har også alltid hatt store problemer med å snakke om følelsesmessige problemer. Jeg har alltid holdt det for meg selv. Vet ikke hvorfor, men synes på en måte det er nedverdigende hvis noen skulle få vite at jeg er såret , fortvilet, deperimert eller at jeg har andre følelsesmessige vansker.Synes det er fryktelig å tenke på at noen kanskje skulle synes synd på meg.Hvorfor har jeg det sånn? Men f.eks. sinne og irritasjon har jeg ingen problemer med å vise. Jeg er ikke sjenert på noen måte, og er ikke redd for å hevde mine meninger. Jeg blir nok sett på som både hard, avvisende og overlegen i mange siyuasjoner. Noe jeg absolutt ikke ønsker å være. Jeg gjemmer meg bak et hardt skall. Hvorfor gjør jeg det ?

Nå den siste tiden har jeg fått bedre kontakt med en bekjent. Vi har aldri vært venninner, men har møtt hverandre flere ganger tidligere i sammenhenger sammen med andre. Et felles problem, og noe hun sa gjorde at jeg begynte å åpne meg for henne følelsesmessig. Og det var bare helt fantastisk godt å snakke med henne. Men samtidig har dette skapt så mye angst og skyldfølelse og anger hos meg etterpå, at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.Jeg føler at jeg har driti meg loddrett ut etter å ha utlevert meg så mye til henne. Allikevel klarer jeg ikke å lavære å fortsette å utlevere meg til henne. Selvom jeg angrer hver gang. Jeg har fått et helt utømmelig behov for å betro meg til henne. Og det er så godt, samtidig som jeg føler meg helt elendig, og gang på gang tror hun aldri vil se meg mer. Men det vil hun, og hun sier at for henne er det ikke noe problem å snakke om disse følelsesmessige tingene, og at hun ikke føler det brysomt på noen måte, og synes ikke jeg er rar eller ynkelig. Jeg føler meg helt uttafor om dagen, med veldig svingende følelser. Er jeg i ferd med å bli psykisk syk ? Eller har jeg kanskje vært det lenge ? Det verste er at jeg føler meg helt forelsket i denne venninnen. Jeg har aldri hatt noen formening om at jeg skulle være lesbisk, og jeg har heller ikke sexuelle følelser ovenfor henne. Men alle andre følelser er som en forelskelse. Går det an å være forelsket uten at det er noe sexuelt ? Og hvordan kan evt. dette oppstå.

Jeg føler meg forvirret og fortvilet nå om dagen.

[Gråtass]

Hei!

Du er jammen flink til å sette ord på hvordan du har det :-)

Samtidig gir du jo selv svar på hvorfor du "gjemmer deg bak et hardt skall".

Se her, du sier; " … det er nedverdigende hvis noen skulle få vite at jeg er såret , fortvilet, deprimert eller at jeg har andre følelsesmessige vansker". Nettopp! Er det ikke da naturlig at du gjemmer deg bak et skall? Men så kan man jo spørre seg - er dette virkelig nedverdigende? Om jeg kom til deg og sa, nå er jeg inne i en vanskelig periode. Jeg er deprimert og helt fortvilet. Ville du da tenkt; huff, så nedverdigende?

Det er godt at du har en venninne å betro deg til. Samtidig er det normalt at du får litt angst forbundet med dette. Du har åpnet en demning som var fylt til randen. Siden du nå tør å blottlegge deg og samtidig har følelsen av at dette er nedverdigende - da gir vel svaret seg selv. Men en ting er sikkert, du har ikke driti deg loddrett ut, du er hverken ynkelig eller rar. Du har ganske enkelt vist at du er et menneske med følelser :-)

Venninnen din har sikkert for lengst skjønt at noe av det mest givende her i livet, er å være tilstede for andre. Du sier at du er forelsket i henne. Ja, slik kan det føles. Jeg er selv mann og har flere gode venner av samme kjønn som jeg følelsesmessig er tiltrukket av. Vi er veldig åpne overfor hverandre og blir derfor sterkt knyttet til hverandre. Jeg er veldig glad i dem, men siden jeg ikke føler noen fysisk tiltrekning, velger jeg å beskrive det som noe annet enn forelskelse.

Ja, om du velger å kalle det forelskelse, så går det an å være forelsket uten at det er noe sexuelt med i bildet. Det å bli møtt med åpenhet og forståelse vil ofte frembringe slike følelser. Efter hvert vil du nok oppdage at når du letter litt på sløret overfor andre mennesker blir det ikke bare denne venninnen du har et slikt forhold til…

Du har klart å kakke hull på skallet, det står det respekt av!

Hilsen

[Gjest (Anonymous)]

Hei!

Du er jammen flink til å sette ord på hvordan du har det :-)

Samtidig gir du jo selv svar på hvorfor du "gjemmer deg bak et hardt skall".

Se her, du sier; " … det er nedverdigende hvis noen skulle få vite at jeg er såret , fortvilet, deprimert eller at jeg har andre følelsesmessige vansker". Nettopp! Er det ikke da naturlig at du gjemmer deg bak et skall? Men så kan man jo spørre seg - er dette virkelig nedverdigende? Om jeg kom til deg og sa, nå er jeg inne i en vanskelig periode. Jeg er deprimert og helt fortvilet. Ville du da tenkt; huff, så nedverdigende?

Det er godt at du har en venninne å betro deg til. Samtidig er det normalt at du får litt angst forbundet med dette. Du har åpnet en demning som var fylt til randen. Siden du nå tør å blottlegge deg og samtidig har følelsen av at dette er nedverdigende - da gir vel svaret seg selv. Men en ting er sikkert, du har ikke driti deg loddrett ut, du er hverken ynkelig eller rar. Du har ganske enkelt vist at du er et menneske med følelser :-)

Venninnen din har sikkert for lengst skjønt at noe av det mest givende her i livet, er å være tilstede for andre. Du sier at du er forelsket i henne. Ja, slik kan det føles. Jeg er selv mann og har flere gode venner av samme kjønn som jeg følelsesmessig er tiltrukket av. Vi er veldig åpne overfor hverandre og blir derfor sterkt knyttet til hverandre. Jeg er veldig glad i dem, men siden jeg ikke føler noen fysisk tiltrekning, velger jeg å beskrive det som noe annet enn forelskelse.

Ja, om du velger å kalle det forelskelse, så går det an å være forelsket uten at det er noe sexuelt med i bildet. Det å bli møtt med åpenhet og forståelse vil ofte frembringe slike følelser. Efter hvert vil du nok oppdage at når du letter litt på sløret overfor andre mennesker blir det ikke bare denne venninnen du har et slikt forhold til…

Du har klart å kakke hull på skallet, det står det respekt av!

Hilsen

Tusen takk for godt og støttende svar! Og bare for å ha sagt det, selvsagt synes jeg ikke andre nedverdiger seg når de betror seg om følelsesmessige problemer. Jeg synes tvert imot det er modig og positivt. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg føler sånn ovenfor meg selv. Det er så nytt og ukjent for meg å blottlegge mine følelser, og jeg er så overveldet av alle slags rare og sterke følelser for tiden, at jeg er redd det skal bli altfor mye av det. Både ovenfor meg selv og min venninne. Men jeg klarer ikke å stoppe nå, selvom jeg vil. Det er nok riktigere å beskrive mine følelser ovenfor min venninne som følelsesmessig tiltrekning enn forelskelse. Og du mener det er normalt ? Takk for at du hjelper meg å sette ord på følelsene.

Hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ut fra det du skriver her, er det ingen grunn til å si at du har alvorlige psykiske problemer.

Det er ikke uvanlig at det oppstår noe som ligner på en forelskelse når en følelsesmessig kommer nær et annet menneske - spesielt ikke om dette ikke har vært vanlig for en tidligere. Dette er svært vanlig i forhold til terapeutene, og forveksles ofte med en virkelig forelskelse.

Personlig har jeg ingen tro på at det finnes forelskelse eller kjærlighet uten begjær.

[forvirrra]

Kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse. Alt du skriver kunne ha vært om meg nesten, bortsett fra at jeg sikkert kan kategoriseres som litt sjenert og at denne nye vennen min er en gutt. Men det er nok sant som de fleste har svart på innlegget ditt. Nettopp det at man har lett for å bli følelsesmessig involvert i gode venner. Venner som er der for deg når du trenger dem, og lytter til dine betroelser. I likhet med deg er denne tilstedeværelsen helt ny for meg, og jeg føler for øyeblikket at det er så ubeskrivelig deilig å ha noen som faktisk virker interessert i mine følelser og mitt indre. Men om en time kan jeg ha et fullkommet kaos innvendig, fordi jeg føler jeg har "gitt for mye" av meg selv til han. Har satt ord på følelser jeg ikke selv visste jeg var istand til å føle osv. Det føles fantastisk flaut, og jeg er 100% sikker på at han synes jeg er patetisk, svak og dum. Pluss at han garantert er sliten og drittlei av å høre meg syte og klage. Dette til tross for at han hele tiden forsikrer meg om at det jeg føler er naturlig og at jeg endelig har oppdaget at jeg har et normalt følelsesliv på godt og vondt. Jeg vet i likhet med deg ikke helt hva jeg føler for denne vennen min. Jeg er veldig tiltrukket av han, men det mest på det psykiske plan. Men slike gode følelser er helt nytt for meg så jeg vet rett og slett ikke om det er forelskelse eller om jeg kun er veldig glad i han som venn, og er livredd for at han skal bli lei vennskapet. Da jeg leste innlegget ditt fikk jeg en følelse av at du har det mye på samme måte som meg i forhold til den venninnen din. Og i den forbindelse lurer jeg på om du føler behov for annen varme og omtanke fra hennes side enn selve vennskapet kan gi deg? Du skriver at du aldri har hatt seksuelle følelser for henne, men hva med ønsker om andre følelsesmessig kontakt enn den seksuelle?

Dette innlegget mitt ble neppe noe oppklarende for din del, men håper det fikk deg til å innse at det finnes andre mennesker som har de samme tankene og følelsene som deg. Kanskje er det mer vanlig enn du (og jeg) har trodd å få "uønsket" mye følelser for nære venner:)

Mvh

[Gjest (Anonymous)]

Kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse. Alt du skriver kunne ha vært om meg nesten, bortsett fra at jeg sikkert kan kategoriseres som litt sjenert og at denne nye vennen min er en gutt. Men det er nok sant som de fleste har svart på innlegget ditt. Nettopp det at man har lett for å bli følelsesmessig involvert i gode venner. Venner som er der for deg når du trenger dem, og lytter til dine betroelser. I likhet med deg er denne tilstedeværelsen helt ny for meg, og jeg føler for øyeblikket at det er så ubeskrivelig deilig å ha noen som faktisk virker interessert i mine følelser og mitt indre. Men om en time kan jeg ha et fullkommet kaos innvendig, fordi jeg føler jeg har "gitt for mye" av meg selv til han. Har satt ord på følelser jeg ikke selv visste jeg var istand til å føle osv. Det føles fantastisk flaut, og jeg er 100% sikker på at han synes jeg er patetisk, svak og dum. Pluss at han garantert er sliten og drittlei av å høre meg syte og klage. Dette til tross for at han hele tiden forsikrer meg om at det jeg føler er naturlig og at jeg endelig har oppdaget at jeg har et normalt følelsesliv på godt og vondt. Jeg vet i likhet med deg ikke helt hva jeg føler for denne vennen min. Jeg er veldig tiltrukket av han, men det mest på det psykiske plan. Men slike gode følelser er helt nytt for meg så jeg vet rett og slett ikke om det er forelskelse eller om jeg kun er veldig glad i han som venn, og er livredd for at han skal bli lei vennskapet. Da jeg leste innlegget ditt fikk jeg en følelse av at du har det mye på samme måte som meg i forhold til den venninnen din. Og i den forbindelse lurer jeg på om du føler behov for annen varme og omtanke fra hennes side enn selve vennskapet kan gi deg? Du skriver at du aldri har hatt seksuelle følelser for henne, men hva med ønsker om andre følelsesmessig kontakt enn den seksuelle?

Dette innlegget mitt ble neppe noe oppklarende for din del, men håper det fikk deg til å innse at det finnes andre mennesker som har de samme tankene og følelsene som deg. Kanskje er det mer vanlig enn du (og jeg) har trodd å få "uønsket" mye følelser for nære venner:)

Mvh

Det var fantastisk godt å lese innlegget ditt ! Godt fordi noen har det på samme måte som meg.Og da kan jeg vel ikke være så unormal allikevel? Samtidig vondt, for jeg ønsker ikke at andre skal ha det på den måten.

Du beskriver hvor flau du føler deg etter å ha betrodd deg, og at du er 100% sikker på at at han synes du er patetisk, svak og dum. Jeg føler det på nøyaktig samme måten. Og jeg er hver gang sikker på at nå orker ikke min venninne mer, selvom hun i likhet med din venn stadig forsikrer meg om det motsatte. Og det virker faktisk som hun mener det også. Det går aldeles over min forstand. Jeg er også livredd for at vennskapet skal ta slutt.

Dersom hun hadde vært en mann hadde jeg nok vært overbevist om at det er forelskelse jeg føler. Jeg vil tro at da ville også de sexuelle følelsene komme, fordi sex også kan (bør)handle om nærhet og varme. Og selvom jeg ikke har sexuelle følelser ovenfor henne, så har jeg behov for å sitte nær henne og at vi holder om hverandre. Den kroppslige kontakten gir meg trygghet og forsterker følelsene av å bli forstått og ivaretatt. Jeg føler også sterkt behov for kontinuerlige tilbakemeldinger fra henne, hjelp til å sette ord på tanker og følelser, trøst og irettesettelse. Og jeg har et voldsomt behov for å være sammen med henne.

[forvirrra]

Det var fantastisk godt å lese innlegget ditt ! Godt fordi noen har det på samme måte som meg.Og da kan jeg vel ikke være så unormal allikevel? Samtidig vondt, for jeg ønsker ikke at andre skal ha det på den måten.

Du beskriver hvor flau du føler deg etter å ha betrodd deg, og at du er 100% sikker på at at han synes du er patetisk, svak og dum. Jeg føler det på nøyaktig samme måten. Og jeg er hver gang sikker på at nå orker ikke min venninne mer, selvom hun i likhet med din venn stadig forsikrer meg om det motsatte. Og det virker faktisk som hun mener det også. Det går aldeles over min forstand. Jeg er også livredd for at vennskapet skal ta slutt.

Dersom hun hadde vært en mann hadde jeg nok vært overbevist om at det er forelskelse jeg føler. Jeg vil tro at da ville også de sexuelle følelsene komme, fordi sex også kan (bør)handle om nærhet og varme. Og selvom jeg ikke har sexuelle følelser ovenfor henne, så har jeg behov for å sitte nær henne og at vi holder om hverandre. Den kroppslige kontakten gir meg trygghet og forsterker følelsene av å bli forstått og ivaretatt. Jeg føler også sterkt behov for kontinuerlige tilbakemeldinger fra henne, hjelp til å sette ord på tanker og følelser, trøst og irettesettelse. Og jeg har et voldsomt behov for å være sammen med henne.

Hyggelig å kunne være til "hjelp". Nikket gjennkjennende da jeg leste svaret ditt også. Du beskriver så fint ønsket du har om å være nære denne venninnen din. Det er akkurat det samme behovet jeg føler i forhold til min venn. Men selv om jeg er heterofil og han er hankjønn føler jeg meg ikke seksuelt tiltrukket av han. Så jeg antar det er mulig å føle behov for "kos" og fysisk kontakt uten at man har seksuelle følelser for vedkommede.

De gnagende følelsene jeg kjenner inni meg etter å ha betrodd meg og "gitt en del av meg selv" er iferd med å ødelegge meg. Det kan da ikke være normalt å føle seg skitten og ha dårlig samvittighet pga at man åpner seg? Tror iallefall for min del jeg får lettere panikk hver gang jeg har vært fortrolig fordi jeg er livredd for at akkurat dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for vennen min. At akkurat det jeg fortalte fikk han til å innse at jeg ikke er helt god i hodet mitt. Denne paranoiaen er grusom å leve med og det føles iblant som om den spiser meg opp innvendig.

I mine "lyse" øyeblikk sier jeg derimot til meg selv at jeg må kvitte meg med alle disse dystre "tvangstankene". Noe jeg også vil råde deg til, men tro meg når jeg sier at jeg -vet- hvor vanskelig det er Ønsker deg uansett lykke til, og håper du klarer å skyve redselen/frykten for åpenhet ifra deg slik at du blir istand til å nyte det unike vennskapet du og din venninne har.

Mvh

[Gråtass]

Tusen takk for godt og støttende svar! Og bare for å ha sagt det, selvsagt synes jeg ikke andre nedverdiger seg når de betror seg om følelsesmessige problemer. Jeg synes tvert imot det er modig og positivt. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg føler sånn ovenfor meg selv. Det er så nytt og ukjent for meg å blottlegge mine følelser, og jeg er så overveldet av alle slags rare og sterke følelser for tiden, at jeg er redd det skal bli altfor mye av det. Både ovenfor meg selv og min venninne. Men jeg klarer ikke å stoppe nå, selvom jeg vil. Det er nok riktigere å beskrive mine følelser ovenfor min venninne som følelsesmessig tiltrekning enn forelskelse. Og du mener det er normalt ? Takk for at du hjelper meg å sette ord på følelsene.

Hilsen

Kjære Anonymous

Nå ser jeg du har fått støtte fra NHD. Jeg er stort sett enig i det han skriver, men at det ikke skulle finnes kjærlighet uten begjær… der er jeg litt tvilende. Har man ikke en viss porsjon kjærlighet til eksempelvis sine barn, søsken, foreldre, osv. Imidlertid, han holder seg sikkert til det du tok opp og da er jeg enig.

Ja, jeg mener følelsene dine er helt normale. Når du ikke synes andre nedverdiger seg om de snakker om følelsesmessige problemer, da gjelder vel det samme for deg? Vi har alle en rekke livsholdninger som gjør at vi kan reagere på måter vi ikke helt skjønner. Men det hjelper å bli seg disse holdningene bevisst, ta og føle på dem. Vi er ikke rare om vi har slike holdninger, vi har bare opplevet ting som har gitt oss disse holdningene. Jo mer innsikt vi får i oss selv, desto mer toleranse har vi overfor andre. Vi blir heller ikke så sårbare for vi vet at det er bakenforliggende årsaker til at vi reagerer slik vi gjør. Nå må jeg tilføye at det ville bli helt feil om man skulle bli så tolerant at man godtok alt uten å reagere. Men om man har med seg en viss porsjon innlevelse i et annet menneske, så vil man trolig også reagere på en måte som forhåpentligvis gir denne personen en saklig melding til eftertanke…

Du nevner at følelsene dine virker rare, men det innebærer ikke at du er rar. Det hele er bare uvant. Det å se hva som "ligger under stenene" kan bli en givende vandring…

Er ikke livet spennende? :-)

Hilsen