Urk...

[Gjest kaffedama]

Nok en natt, igjen vond klump i brystet.

Hvorfor sier en mamma til sin 4 åring at hun skal skyte henne? Hvorfor? Fortjente jeg det. Ufyselige beist. Det er jeg. Jeg river ørene av deg. Mamma, det gjør vondt i armen min. Jeg klarer ikke løpe så fort. Slenger meg inn på rommet.

Mamma sier i dag at det er helt vanlig, jeg var minst, så da var det meg som fikk det. Det er jo sånn, at det skal gå ut over den som er minst og ikke kan forsvare seg. Det sier mamma i dag.

Æ riv øran a dæg. Æ skyt dæg, din forbainna onge.

Jeg er så trist. Jeg vil jo bare være normal. Ha et normalt liv. Men det kommer, igjen og igjen. Æ skyt dæg. Mamma det gjør vondt.

[Mista nikket]

Får vondt i hjerte når jeg leser innlegget ditt. Ingen barn fortjener å høre noe sånt. Det moren din gjør nå og sier det er normalt, er ikke riktig. Du fortjente det ikke selv om du var minst. INGEN barn skal høre noe sånt.

[Gjest kaffedama]

Får vondt i hjerte når jeg leser innlegget ditt. Ingen barn fortjener å høre noe sånt. Det moren din gjør nå og sier det er normalt, er ikke riktig. Du fortjente det ikke selv om du var minst. INGEN barn skal høre noe sånt.

Takk for svaret, det hjalp. Gråt litt. Det hjelper visst.

Det bare kommer over meg iblant.

[Sofline]

Det er absolutt ikke normalt å si sånn til barna sine!

[Mista nikket]

Takk for svaret, det hjalp. Gråt litt. Det hjelper visst.

Det bare kommer over meg iblant.

Kanskje du gråter de tårene barnet prøvde å skjule og du gråter for det lille, redde barnet du en gang var, men som du samtidig bærer med deg i nåtiden.

[Gjest kaffedama]

Kanskje du gråter de tårene barnet prøvde å skjule og du gråter for det lille, redde barnet du en gang var, men som du samtidig bærer med deg i nåtiden.

Det bare kommer så sterkt innimellom. Jeg vil ikke ha det. Jeg er i det igjen på en måte. Lever det. Husker. Skulle ønske det var en drøm. Bærer det med meg.

Den jenta er ikke noen hyggelig jente å ha med seg. Prøver å holde det unna, men det går ikke. Så er det over på et vips.

Jeg "vet" at det var galt, men når jeg er som nå, ja da vet jeg det ikke. Følelsene mine, de forstår ikke.

[Gjest kaffedama]

Det er absolutt ikke normalt å si sånn til barna sine!

Nei, de sier så. Men for meg, så er det normalt. Håper jeg blir kvitt det snart.

Takk for svar.

[Gjest skal]

Å så gjerne jeg skulle ha filleristet henne og sagt at sånn får du ikke behandle kaffedamebarnet!! Men, hadde kanskje ikke turd når det kom til stykket. Men lyst har jeg..

[Gjest xbellax]

Kjære deg menneske, det er ikke rart du sliter om du har slike opplevelser i fortiden din.

Når det er din egen mor som skaper slike traumer på sitt eget barn skjærer det så dypt og rått, det setter spor..

varme tanker

thinkerbell/bella

[Gjest kaffedama]

Å så gjerne jeg skulle ha filleristet henne og sagt at sånn får du ikke behandle kaffedamebarnet!! Men, hadde kanskje ikke turd når det kom til stykket. Men lyst har jeg..

Jeg begynner å forstå kanskje, at det ikke var riktig, for jeg kan være mer lei meg, ikke bare si det lenger liksom. Det gikk over, er alle disse fasene jeg gjennomgår dette året bare.... må slutte å skrive når jeg blir sånn, og heller tenke at det går over.. det går alltid over. Angrer så fælt etterpå.

I dag klarte jeg å snakke litt om det, bare blunket "bittelittegranne", ikke bare skrive til psykologen Han gir meg tid, dytter ikke. Bare støtter. Var på grenser, dytter ikke og gir meg "ansvar" for meg selv. Men han er ærlig. Jeg har vært heldig.

Fikk ros, han sa jeg jobbet godt i terapien i dag. Trenger å høre sånn, selv om jeg ikke helt forstår hva han mener.

Takk for svar, og ha en riktig fin kveld, håper det går bra med deg.

[Gjest kaffedama]

Kjære deg menneske, det er ikke rart du sliter om du har slike opplevelser i fortiden din.

Når det er din egen mor som skaper slike traumer på sitt eget barn skjærer det så dypt og rått, det setter spor..

varme tanker

thinkerbell/bella

Jeg skjønner ikke helt enda. Det er i meg, disse tingene hun har sagt at jeg er. Jeg kjenner det, og det gjør meg så fortvilet bare, for der andre knytter bånd forsvinner jeg bort. Redd. Og forvirret. For hun er ikke bare det. Ikke i dag. Men jeg husker, jeg husker så altfor godt nå, sporene mine fader bort, og det gjør meg så sliten.

Men, hun sier jeg var så sensitiv som barn, at det er derfor jeg sliter med det i dag. Fordi jeg var så følsom. Andre takler det bedre sier hun, alle opplever sånne ting. Det er bare jeg, jeg som er så sensitiv. Dessuten er det biologi, det er arv og miljøet er uviktig sier de. Men det er ikke psykologen min helt enig i tror jeg. Jeg begynner å skjønne tror jeg, at det ikke er bare meg. Snart.

Å ta med seg den lille jenta sier de... jeg vil ikke det. Hun er ikke noe koselig å ha med seg.

Tusen takk for svar, håper du får en fin kveld.

[Gjest xbellax]

Jeg skjønner ikke helt enda. Det er i meg, disse tingene hun har sagt at jeg er. Jeg kjenner det, og det gjør meg så fortvilet bare, for der andre knytter bånd forsvinner jeg bort. Redd. Og forvirret. For hun er ikke bare det. Ikke i dag. Men jeg husker, jeg husker så altfor godt nå, sporene mine fader bort, og det gjør meg så sliten.

Men, hun sier jeg var så sensitiv som barn, at det er derfor jeg sliter med det i dag. Fordi jeg var så følsom. Andre takler det bedre sier hun, alle opplever sånne ting. Det er bare jeg, jeg som er så sensitiv. Dessuten er det biologi, det er arv og miljøet er uviktig sier de. Men det er ikke psykologen min helt enig i tror jeg. Jeg begynner å skjønne tror jeg, at det ikke er bare meg. Snart.

Å ta med seg den lille jenta sier de... jeg vil ikke det. Hun er ikke noe koselig å ha med seg.

Tusen takk for svar, håper du får en fin kveld.

Det der er fjas det du er blitt fortalt. Du _blir_ sårbar når det er din egen mor som gjør slikt mot deg. Alle ville blitt det. Man blir "rammet" på en helt annen måte enn om det var en fremmed, og som du sier.. det henger igjen, lenge.

Ta godt vare på deg selv du. Kanskje med tiden, og den hjelpen du får, vil du etterhvert klare å slå følge med den lille jenta..

[Gjest kaffedama]

Det der er fjas det du er blitt fortalt. Du _blir_ sårbar når det er din egen mor som gjør slikt mot deg. Alle ville blitt det. Man blir "rammet" på en helt annen måte enn om det var en fremmed, og som du sier.. det henger igjen, lenge.

Ta godt vare på deg selv du. Kanskje med tiden, og den hjelpen du får, vil du etterhvert klare å slå følge med den lille jenta..

Takk bella, du skriver alltid sånn at en føler det du skriver, at du mener det. Det er godt å få.

Jeg skjønner ikke. Det hadde vært bedre om hun benektet det hele, eller om hun la seg flat eller...hvis hun hadde nektet for det jeg husker, da kunne jeg tenkt at det ikke er sant. Alle minnene, alt jeg husker. Alle stikkpillene hun satte i tenårene, når andre også så på. De hadde det vært fint å glemme. Men hun benekter det ikke. Det er bare jeg som er så sensitiv. Meg det er noe galt med. Jeg er veldig syk sier pappa, for jeg går jo til psykolog en gang i uken, og da er man veldig syk sier han når jeg sier det var galt, de tingene de gjorde. Han skulle bare visst at jeg går to ganger i uken, da hadde jeg vært helt pling i bollen.

Jaja. Nå blir jeg litt grenseløs igjen, for nå har jeg tatt en immovane.

Takk for at du bryr deg, du betyr mye for mange på dol :-)

[Gjest kaffedama]

Det der er fjas det du er blitt fortalt. Du _blir_ sårbar når det er din egen mor som gjør slikt mot deg. Alle ville blitt det. Man blir "rammet" på en helt annen måte enn om det var en fremmed, og som du sier.. det henger igjen, lenge.

Ta godt vare på deg selv du. Kanskje med tiden, og den hjelpen du får, vil du etterhvert klare å slå følge med den lille jenta..

Jeg prøver å ta godt vare på meg selv forresten, ta ansvar for meg. Endelig.

Og den jenta, den kan jeg kanskje klare å få til å forstå at det ikke er sånn at hun er så fæl. Kanskje. Snart. :-)

[Gjest xbellax]

Takk bella, du skriver alltid sånn at en føler det du skriver, at du mener det. Det er godt å få.

Jeg skjønner ikke. Det hadde vært bedre om hun benektet det hele, eller om hun la seg flat eller...hvis hun hadde nektet for det jeg husker, da kunne jeg tenkt at det ikke er sant. Alle minnene, alt jeg husker. Alle stikkpillene hun satte i tenårene, når andre også så på. De hadde det vært fint å glemme. Men hun benekter det ikke. Det er bare jeg som er så sensitiv. Meg det er noe galt med. Jeg er veldig syk sier pappa, for jeg går jo til psykolog en gang i uken, og da er man veldig syk sier han når jeg sier det var galt, de tingene de gjorde. Han skulle bare visst at jeg går to ganger i uken, da hadde jeg vært helt pling i bollen.

Jaja. Nå blir jeg litt grenseløs igjen, for nå har jeg tatt en immovane.

Takk for at du bryr deg, du betyr mye for mange på dol :-)

Så hyggelige ord du skriver Kaffemennesket :-) Takk.

Det din far sier er typisk for folk som ikke har det minste kjennskap

til psykiskhelse og vedlikholdet/opp-pussingen av den. Og det stikker nok endel vil jeg tro.. Det trasige er at du har mer enn nok med deg selv akkurat nå –uten å skulle forklare/informere ham om hvordan

hendelser i oppveksten kan skape trøbbel når man bli eldre,- Og at det faktisk er rimelig logisk. Og at man da trenger en veileder som kan forklare, en man kan drøfte situasjoner med, (og slippe å unnskylde eller bortforklare hvorfor man kanskje ikke alltid har det så bra) er intet annet enn klokt. Bare fortsett slik du gjør du...vil tro det er hardt til tider, men du er på rett vei.

[Gjest kaffedama]

Så hyggelige ord du skriver Kaffemennesket :-) Takk.

Det din far sier er typisk for folk som ikke har det minste kjennskap

til psykiskhelse og vedlikholdet/opp-pussingen av den. Og det stikker nok endel vil jeg tro.. Det trasige er at du har mer enn nok med deg selv akkurat nå –uten å skulle forklare/informere ham om hvordan

hendelser i oppveksten kan skape trøbbel når man bli eldre,- Og at det faktisk er rimelig logisk. Og at man da trenger en veileder som kan forklare, en man kan drøfte situasjoner med, (og slippe å unnskylde eller bortforklare hvorfor man kanskje ikke alltid har det så bra) er intet annet enn klokt. Bare fortsett slik du gjør du...vil tro det er hardt til tider, men du er på rett vei.

Nå har jeg kommet frem til at jeg snakker med dem som om det er en vanlig mann på gata. Jeg kan ikke gjøre annet, for jeg blir bare såret. Og innfunnet meg med at jeg alltid vil kjenne på det å ikke ha en familie som støtter, fordi de kan ikke annet, de gjør sitt beste. Men det er sårt, å savne en støtte som jeg merker andre har. Jeg forholder meg til det på en måte.

Jeg tror jeg er på rett vei denne gangen, jeg er villig til å tørre å åpne opp. Og å være sliten men gjøre ting likevel, ta ting og går det skit, ja da prøver jeg igjen.

Jeg fortsetter her, og så blir det lettere, stadig lettere.

Tusen takk for svar.

Det er jo sommer snart