Skal jeg bli hjelpesøker eller hjelper?

[Gjest -kommer til å ende med flytting]

Har bodd i en mindre kommune i 4 år. I fjor ble jeg innlagt på psykiatrisk med diagnosen anorexia. I tilegg drikker jeg i perioder og har skadet meg selv noen ganger. Før jeg ble innlagt i fjor har jeg egentlig klart meg veldig bra i 7-8 år. Nå er jeg kommet dit at folk på avdelinga hvor jeg er innlagt ønsker å sette meg i kontakt med den psykiatriske hjemmetjenesten i kommunen og jeg vegrer meg. Mest fordi jeg er lei av den jobben jeg har nå og ønsker å begynne å jobbe som avlaster og støttekontakt. Men det føles ut som visst jeg tar i mot hjelp fra hjemmetjenesten havner jeg straks på feil side og alle mine muligheter til å selv jobbe som en hjelper forsvinner. Jeg vet jeg duger bra i rollen som støttekontakt, har glimrende attester. Men jeg orker ikke begynne og forklare og brette ut på sosialkontoret om hvordan jeg selv har havnet i psykiatrien. Dette er noe jeg har holdt veldig hemmelig tidligere.

I teorien skal det liksom ikke ha så mye å si om en er hjelpesøkende, men i praksis er det noe annet. Folk i kommunen prater mellom seg. Rykter blusser fort opp og psykiatriske pasienter blir stigmatisert uansett hva folk sier. Folk på avdelingen ønsker meg bare det beste, men jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal ha kontakt med hjemmesykepleien. Egentlig har jeg sagt nei til dette ganske mange ganger, men likevel har avdelingen ordnet et møte.

åååååååååååååååååå!!!!!!!!!

[soleil]

Hvis du absolutt ikke ønsker hjelp så kan ingen prakke det på deg. Ditt ønske skal respekteres. Når det er sagt så er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å motta hjelp og å være en hjelper. Det er nok flere enn du tror som for eksempel bruker medisiner og går til psykolog og samtidig har en jobb innen helse/omsorg/sosialsektoren. Likevel må en være forberedt på at det kan være tøft å hjelpe andre om en ikke er i tipp topp form selv, og spesielt om en jobber med mennesker med lignende problematikk. Kanskje er man ikke i stand til å hjelpe andre så godt om man sliter selv.

Jobb som støttekontakt trenger ikke nødvendigvis være så tøff, det kommer an på hvem du skal jobbe for. Antagelig kan det gå veldig fint! Du trenger ikke gi masse privat informasjon i et jobbintervju heller, det er opp til deg selv.

Lykke til!

[Gjest LonelyHeartClub]

Hadde jeg vært deg hadde jeg blitt rasende. De (avdelingen) behandler deg jo som en unge, når de på tross av at du ikke ønsker det, ordner dette møtet.

Selv om det nok er sant at psykiatrien har forandret seg siden 70-tallet, så er det mye som henger igjen. De behandler ikke pasientene som voksne mennesker, men som funksjonshemmede som ikke vet sitt eget beste.

Jeg hater dem!!! Jeg hater psykiatrien og menneskene som jobber der, intenst!!!

Nei, kom deg ut av det nedbrytende regimet der, og finn deg en privat behandler du er på bølgelengde med.

[Gjest ikke la deg overkjøre]

What`s the problem? Du har to føtter, en hjerne og en vilje. Du kan ikke hindre de i å arrangere et møte, men du kan unnlate å møte opp. Ikke la de overkjøre deg. Folk som har blitt overkjørt hele livet blir ikke bedre av å la seg overkjøre i psykiatrien. De kan ikke mmed makt bringe deg til møtet...

Så får de bare sitte der å "møte" alene med hjemmetjenesten,,,

[Gjest -kommer til å ende med flytting]

What`s the problem? Du har to føtter, en hjerne og en vilje. Du kan ikke hindre de i å arrangere et møte, men du kan unnlate å møte opp. Ikke la de overkjøre deg. Folk som har blitt overkjørt hele livet blir ikke bedre av å la seg overkjøre i psykiatrien. De kan ikke mmed makt bringe deg til møtet...

Så får de bare sitte der å "møte" alene med hjemmetjenesten,,,

Sist gang de kallet inn til et slik møte var når jeg var innlagt. Også da sa jeg at jeg ikke ville ha noe med det kommunale hjelpeapparatet å gjøre. Så satt jeg der i folus foran to psykologer, to pleiere, en lege og en sykepleier fra hjemmetjenesten i kommunen. Etterpå ble jeg så opprørt. Greide å rømme fra avdelingen og dro rett på byen og drakk meg dritings i frustrasjon.

En annen gang ble det et forferdelig mas om at jeg skulle oppsøke sosialkontoret fordi jeg hadde så mange regninger. Jeg sa gang på gang at det ikke var vits for jeg visste at jeg hadde en sykelønn som var langt over sosialkontoret sine beregninger. Jeg gav meg til slutt og ble med på sosialkontoret og hva skjedde? Akkurat som jeg ventet, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde rett på noe fordi sykelønnen min var over det dobbelte av minstesatsene de regner ut i fra.

Skulle jeg fulgt behandleren min sine ønsker hadde jeg vært innlagt enda. Har aldri følt tidligere at jeg drunkner i omsorg og hjelp. Etter at jeg sluttet å svare på meldinger og ta teleonen når noen fra avdelingen prøvde å kontakte meg, fikk jeg endelig fred. Det er nesten som de skal forstå seg ihjel. Har hatt et veldig tøfft år med mange påkjenninger, men jeg må bare prøve å legge det bak meg og se framover. Jeg mener det ikke er vits å gråte over spilt melk. Mens psykologen ønsker nok at jeg skal gråte og prate meg ihjel.

[Gjest ikke la deg overkjøre]

Sist gang de kallet inn til et slik møte var når jeg var innlagt. Også da sa jeg at jeg ikke ville ha noe med det kommunale hjelpeapparatet å gjøre. Så satt jeg der i folus foran to psykologer, to pleiere, en lege og en sykepleier fra hjemmetjenesten i kommunen. Etterpå ble jeg så opprørt. Greide å rømme fra avdelingen og dro rett på byen og drakk meg dritings i frustrasjon.

En annen gang ble det et forferdelig mas om at jeg skulle oppsøke sosialkontoret fordi jeg hadde så mange regninger. Jeg sa gang på gang at det ikke var vits for jeg visste at jeg hadde en sykelønn som var langt over sosialkontoret sine beregninger. Jeg gav meg til slutt og ble med på sosialkontoret og hva skjedde? Akkurat som jeg ventet, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde rett på noe fordi sykelønnen min var over det dobbelte av minstesatsene de regner ut i fra.

Skulle jeg fulgt behandleren min sine ønsker hadde jeg vært innlagt enda. Har aldri følt tidligere at jeg drunkner i omsorg og hjelp. Etter at jeg sluttet å svare på meldinger og ta teleonen når noen fra avdelingen prøvde å kontakte meg, fikk jeg endelig fred. Det er nesten som de skal forstå seg ihjel. Har hatt et veldig tøfft år med mange påkjenninger, men jeg må bare prøve å legge det bak meg og se framover. Jeg mener det ikke er vits å gråte over spilt melk. Mens psykologen ønsker nok at jeg skal gråte og prate meg ihjel.

Må bli et kort svar fra meg da jeg skal ut og reise om en time.

Sist lot du deg overkjøre. Du var med på møtet og dro på sosialkontoret.

Ikke la deg overkjøre denne ganger. Kommer de inn på rommet ditt for å tvinge deg til å snakke der så gå bare ut derifra og si bare at de for din del bare må sitte på rommet ditt å prate om de vil det, men at du ettertrykkelig har sagt at du ikke blir med på dette møtet. Og så går du.

Og så sier du bare at det ikke er noe å diskutere og at du ikke har noe mer å si om den saken. Begynner de å spørre, lirke, lure så bare hold fast på at du har ikke noe mer å si om den saken.

Dette er verken frekt eller ufint. Du har vært ryddig og sagt i fra på forhånd. De overkjører deg. DET er frekt og ufint. OG ikke minst uterapeutisk.