Forhold

[Gjest nienna]

Rundt juletider ble jeg sammen med en herlig gutt og vi har det utrolig fint i lag. Problemet er bare at jeg ikke lar meg selv være syk lenger, noe som egentlig bare er positivt, for jeg har det mye bedre, men nå merker jeg at ting begynner å ”trykke på” og jeg er livredd for at jeg en dag skal sprekke og bli den lille syke jenta igjen.

Jeg har det jo veldig fint, og jeg klarer å følge opp alt jeg skal følge opp i forhold til skole, behandling, venner osv, men jeg vet også at jeg kommer til å få noen tilbakefall i tilfriskningsprosessen.

Hvor ofte er det vanlig å få tilbakefall, og hva kan jeg selv gjøre for å hindre dette? Ønsker virkelig ikke å falle tilbake til der jeg var, og risikere å miste det jeg har klart å bygge opp. Kjæresten min er helt frisk på alle måter. Han vet jeg er psyk, men jeg er usikker på hvordan han vil reagere om jeg blir veldig psyk igjen.

Hilsen

[rose23]

Hva mener du med at du lar deg ikke være syk lengre? Det høres nå positivt ut visst du er mindre selvdestruktiv og tenker mer positivt, men det er nå ikke alltid så enkelt å kontrollere om en er syk eller ikke.

[Gjest good girl gone]

Om du går til behandling bør du ta opp dette med behandleren din. H*n kjenner deg og kan kanskje si mer om hvor mye friskere du har blitt og hvor sansynlig det er at du får et tilbakefall.

[Gjest nienna]

Hva mener du med at du lar deg ikke være syk lengre? Det høres nå positivt ut visst du er mindre selvdestruktiv og tenker mer positivt, men det er nå ikke alltid så enkelt å kontrollere om en er syk eller ikke.

Med at jeg ikke får lov til å være syk lenger mener jeg at jeg skyver alt som har med sykdom foran meg. Ingenting av det jeg gjorde som veldig syk er lov. Jeg får ikke lenger lov til å gråte eller å ha noen negative tanker. Alt som kan minne om depresjon eller spiseforstyrrelse må bort, selv om det fremdeles er der. Problemet er bare at det er umulig å skyve alt bort, for det må jo ut på en eller annen måte. Det begynner bare å bli litt slitsomt å være det jeg ikke er enda.

[rose23]

Med at jeg ikke får lov til å være syk lenger mener jeg at jeg skyver alt som har med sykdom foran meg. Ingenting av det jeg gjorde som veldig syk er lov. Jeg får ikke lenger lov til å gråte eller å ha noen negative tanker. Alt som kan minne om depresjon eller spiseforstyrrelse må bort, selv om det fremdeles er der. Problemet er bare at det er umulig å skyve alt bort, for det må jo ut på en eller annen måte. Det begynner bare å bli litt slitsomt å være det jeg ikke er enda.

Kunsten er vel å kunne gå i terapi, åpne rullgardinen og la alt det vonde komme ut, og lukke den igjen når du går ut av terapitimen. Klarer du det er du kommet veldig langt. Det du driver med høres mer ut som fortrenging..