Sommer og kroppsfiksering

[Gjest slitsomt!]

Jeg elsker sol, sommer og varme. Men jeg blir så sliten av kroppsfikseringen! Vi går rundt i korte skjørt, shortser og singleter. Drar på stranden der vi ligger i bikini og alle kan se kroppene til hverandre.

Jeg mobiliserer mot og krefter noen dager til å gjøre dette. For vennene min er det en selvfølge at man tar på seg bikini. Etter noen dager orker jeg ikke mer og holder meg inne. Blir så sliten av å alltid være på utstilling.

Vi ser på hverandre, måler kroppene våre opp og ned. Hvem er mest sexy, hvem har flottest kropp?

På toppen av det hele kom en venn med en kommenar om kroppen min en av de dagene jeg hadde tatt mot til meg og sole meg i bikini. Han så på magen min før han sa at VI må begynne å trene, før han fortsatte å snakke om sin egen mage. Jeg har et dårlig forhold til min egen mage, det har jeg alltid hatt, men nå er det mest fordi den er slapp og jævlig. Jeg ble feit for noen år siden pga medisiner, men jeg er normalvektig i dag siden jeg ikke bruker medisiner lenger. Dessuten kan jeg heller ikke trene nå.

Uansett... Når skal folk fatte og begripe at man ikke sier sånt? Fikk ikke akkurat mer lyst til å sole meg etter dette. Og i dag skal jeg feire en bursdag, PÅ STRANDA!!! Sukk....

Stadig vekk spør venner meg om jeg vil være med i svømmehall, dra på stranda. Prøver ofte å si at jeg ikke liker det, særlig svømmehall. Men de spør igjen og igjen. Hyggelig at de vil ha meg med, men kan de ikke slutte å spørre? Hver gang noen spør meg eller maser om hvor bra det er å svømme, føles det som de tvinger meg i å kle av meg, som et overgrep, noe jeg er ekstremt var for!

Flashbacks og overgrepsfølelse blir alltid mye sterkere på sommeren. Skammen kommer tydeligere frem.

Ååååååååå, jeg blir så lei!!!!!

[vanilje]

Skjønner deg veldig godt. Jeg er en av dem som går hele sommeren med bukser og langermete topper, føler det er lettere å bli sett ned på for det, enn at alle skal se alle arrene.

Men det er kanskje sånnat de ser på deg som lite sosial om du ikke blir med på de tingene?

[Gjest slitsomt!]

Skjønner deg veldig godt. Jeg er en av dem som går hele sommeren med bukser og langermete topper, føler det er lettere å bli sett ned på for det, enn at alle skal se alle arrene.

Men det er kanskje sånnat de ser på deg som lite sosial om du ikke blir med på de tingene?

Heldigvis har jeg ingen arr jeg må skjule. Ikke det at jeg aldri har skadet meg, men det var på steder man ikke ser det eller får arr.

Jeg har mange venner og er en sosial person. Derfor vil jeg gjerne være med ut på det de skal på. Det er bare det, at jo mer avkledd jeg er, jo mer skam føler jeg. Da føler jeg meg mye mer tilgjengelig for blikk og evt. nye overgrep. Det koster meg mye å gå i singlet, men har de siste årene tvunget meg til det likevel. Men når det blir kaldere igjen og jeg slenger på meg en jakke, føler jeg at jeg endelig kan puste ut.

Kan man noen gang bli kvitt skamfølelsen? jeg har jobbet mye med den, den er mye mindre enn før, men jeg vil så gjerne at den skal helt bort! Vil ikke føle skam og skyld for noe jeg ikke kan en dritt for.