Ikke motivert til å ta imot hjelp

[Gjest -tenker på å dø hver dag]

Føler egentlig at jeg har gitt opp alt. Kan grine når som helst, men holder gråten tilbake for når jeg først setter i gang griner jeg gjerne i 5 timer og føler meg kjempealene med tårene mine. Jeg er også så lei av "terapi-prat". Går til psykolog og det er liksom bare "tyting". Går på antidepressiva også og lever av rehabiliteringspenger for tiden. Tviler på at jeg vil få motivasjonen til å begynne i 100 prosent jobb igjen, etter å ha vært sykemeldt helt og delvis i et år. Jeg er også lei av stedet jeg bor på, orker ikke være sosial og det er liksom ingenting som jeg føler er meningsfyllt å prate om. Behandleren min synes jeg er avvisende. Alle foslag og ideer som han kommer med stemmer jeg ned. Føler meg litt håpløs... Kan heller ikke hjelpe for at jeg føler sinne og irritasjon mot behandleren, selv om jeg gjør så godt jeg kan for å være vennlig og imøtekommende. Men det å møte opp til terapi er liksom det eneste jeg kan gjøre, men av og til lurer jeg på om det er terapien som gjør meg så deppa og usosial. Min beste venn sa for noen måneder siden at han ikke kjente meg igjen og lurte på hvor gnisten min var blitt av. Det er vel nettopp det som er problemet. Jeg har ikke noe "gnist" eller "lyst" lengre. Jeg vil ingenting. Jeg vet veldig godt hva jeg ikke har lyst til (stort sett alt), men ikke hva jeg har lyst til.

I fjor var jeg innlagt et par måneder på psykiatrisk....men nå tenker jeg at jeg aldri i livet vil sette min bein der igjen. For meg er det bare et sted med mange folk som deler ut piller, mat og småplaprer om vær og vind.

[Gjest sur og deppa]

ikke at det er til særlig hjelp for deg,men jeg har det selv på samme måten.skal sjekke svarene dine etterhvert,mulig jeg og kan snappe opp et og anna jeg og.

Lykke til!