Bevisst metode eller ustabil behandler?

[Gjest bernier]

Sett at en behandler har en pasient av type overfornuftig "flink pike" som har mange vonde erfaringer knyttet til ustabile/uforutsigbare folk og er mester på å intellektualisere...

Vil behandleren bevisst opptre svært skiftende, og være brå og uforutsigbar (til tider overhøvle) for å trigge pasienten og få frem reaksjoner, altså, som en bevisst metode? (Sett at pasientens oppfattelse av behandlerens oppførsel ikke hviler på overføring o.l. )

Kan det skade behandlingsprosessen om en avslører for pasienten at dette er en bevisst metode?

Behandleren driver psykodynamisk terapi, har ifølge h*n selv vært følelsesmessig ustabil og utagerende som ung.

Håper virkelig på svar, da det er viktig for å kunne vurdere om et videre behandlingsforløp bør fortsette eller ikke.

[Gjest Happiness]

Om det er en bevisst metode ville jeg ikke gått i terapi med vedkommende.

Hvis det er personligheten og ikke en bevisst metode ville jeg heller ikke gått i terapi med vedkommende.

Hvis det er opplevelse basert på projiseringer stiller saken seg annerledes.

[Gjest Jordbærpiken]

Umulig å si?

Føler du at dette er personligheten? Er det "ekte" og behandleren er dobble, så er ikke det heldig tror jeg.

Er vanskelig å forholde seg til.

Men av og til trenger de å "trigge" deg til å reagere. Trygghet er vel det viktigste i terapi.

Jeg kan gi et eksempel; han her er jeg sur på fordi han trigger meg, han "vil" ha meg til å snakke om ting. Jeg vil ikke. Men som person er han trygg og voksen. Han står støtt. Derfor kan jeg slippe ut alt det gærne.

Hun forrige sa noe en time om et tema, og noe annet neste time om det samme temaet. Jeg ble helt snål i hodet mitt av det. Det var "henne" som person. Hos henne holdt jeg igjen, fordi jeg ikke ble trygg på henne. Var "flink" klient. Så, hos den med doble signaler kom jeg ingen vei, men var "flink". Hos han ekte som trigger, kommer jeg stadig litt lenger. Men han trigger, gjør ting som kan "virke" dobbelt. For å få meg til å reagere. Jeg er veldig hodestyrt.

To ulike ting. Av og til trigger han med vilje. Feks. Stirrer på meg, forsøker å fremprovosere en reaksjon. Men innerst inne vet jeg at det er for å få meg til å reagere. Jeg klarer å skille liksom, hva som er "reaksjoner" og hva som er person.

Det må du selv finne ut av. Vi er ikke der.

[Gjest Jordbærpiken]

Eh. Overhøvle... jeg leste litt fort. Da hadde jeg blitt "skræmt" ja!

Eh... urk. Ville jeg ikke fikset nei.

[Gjest bernier]

Umulig å si?

Føler du at dette er personligheten? Er det "ekte" og behandleren er dobble, så er ikke det heldig tror jeg.

Er vanskelig å forholde seg til.

Men av og til trenger de å "trigge" deg til å reagere. Trygghet er vel det viktigste i terapi.

Jeg kan gi et eksempel; han her er jeg sur på fordi han trigger meg, han "vil" ha meg til å snakke om ting. Jeg vil ikke. Men som person er han trygg og voksen. Han står støtt. Derfor kan jeg slippe ut alt det gærne.

Hun forrige sa noe en time om et tema, og noe annet neste time om det samme temaet. Jeg ble helt snål i hodet mitt av det. Det var "henne" som person. Hos henne holdt jeg igjen, fordi jeg ikke ble trygg på henne. Var "flink" klient. Så, hos den med doble signaler kom jeg ingen vei, men var "flink". Hos han ekte som trigger, kommer jeg stadig litt lenger. Men han trigger, gjør ting som kan "virke" dobbelt. For å få meg til å reagere. Jeg er veldig hodestyrt.

To ulike ting. Av og til trigger han med vilje. Feks. Stirrer på meg, forsøker å fremprovosere en reaksjon. Men innerst inne vet jeg at det er for å få meg til å reagere. Jeg klarer å skille liksom, hva som er "reaksjoner" og hva som er person.

Det må du selv finne ut av. Vi er ikke der.

Gikk hos en først, men hun flyttet og jeg måtte slutte. Hun utfordret, stilte spørsmål som fikk meg til å tenke. Det var vel mer kognitiv terapi/støtteterapi, og vi hadde aldri konflikter. Likevel følte jeg det hjalp, jeg fikk en trygg person i livet mitt. Hadde hun ikke flyttet hadde det sikkert vært mest terapeutisk om hun hadde trigget meg mer, hvis det er sånn at følelsesmessige reaksjoner lettest kan jobbes med i dét de oppstår og ikke ved å huske hvordan de er.

Hun jeg begynte til etter dette er som hun du beskrev: Kan si/mene én ting den ene timen, og noe annet den neste. Påstandene haglet, og jeg følte meg ganske misforstått mye av tiden. Dette, samt den stadige skiftende oppførselen, gjorde at jeg ikke turte å stole på henne. Tenkte etter hvert at om det var sånn at dette var en bevisst strategi, var det trygt å (og meningen at jeg skulle) være åpen om hvordan jeg oppfattet det, men hver gang jeg prøvde sa hun at dette var projeksjon/overføring.

Hun satte også en ganske annen diagnose, selv etter å ha lest journal (En diagnose som gjør det vanskelig for meg å komme med påstander om at behandleren oppfører seg ustabilt, ettersom det kan tenkes å være projisering). Har, som sagt, en del erfaring med brå og uforutsigbare folk, men har også mange normale erfaringer og jeg får høre av alle avbalanserte individer rundt meg at jeg har god vurderingsevne Det er først når jeg er trigget at jeg reagerer overdrevent følelsesmessig, og denne uforutsigbarheten m.m. hos henne oppserverte jeg i flere timer før jeg ble trigget (eller rettere sagt brøt sammen av fortvilelse fordi jeg ikke forstod hva hun drev med og ikke følte alle påstandene hennes stemte.)

Jeg har analysert dette opp og ned i månedsvis, det var såpass at jeg vurderte å ta med skjult båndopptaker når det stod på som verst.

Hun har sagt at dette kommer til å ta et par år, og jeg vet jo at veien mot å bli frisk er vond og vanskelig, men hvordan vet jeg at jeg er på riktig vei hvis dette *ikke* er en bevisst strategi hos henne?

[Gjest bernier]

Om det er en bevisst metode ville jeg ikke gått i terapi med vedkommende.

Hvis det er personligheten og ikke en bevisst metode ville jeg heller ikke gått i terapi med vedkommende.

Hvis det er opplevelse basert på projiseringer stiller saken seg annerledes.

Men dersom det er en bevisst metode, og trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte - og dette aldri vil komme til overflaten hos en mer stødig terapeut, vil det ikke da være korrekt metode?

[Gjest bernier]

Eh. Overhøvle... jeg leste litt fort. Da hadde jeg blitt "skræmt" ja!

Eh... urk. Ville jeg ikke fikset nei.

Jeg vet ikke om det er det riktige ordet, da.

Jeg følte meg krysseksaminert ihvertfall, det var litt sånn amerikansk advokatfilm hvor den mistenkte sitter i boksen og advokaten blir sånn- "didn't you? didn't you???", hvor man ikke rekker å forklare seg på ett punkt før man blir overstrømmet med flere påstander. Ofte påstander som jeg ikke kjenner meg igjen i (ikke engang hørt mine ustabile familiemedlemmer si, selv om jeg har fått mine negative sider kritisert ganske inngående av dem oppigjennom åra). Enhver protest fra meg ble selvfølgelig møtt med flere påstander om forsvarsmekanismer.

Det gikk i et høyt tempo, og jeg hang ikke med i svingene, og selv ikke når jeg rakk å reagere eller tenke fordi alt kom så fort etter hverandre, kom påstandene om hva jeg tenkte nå og nå. Jeg oppfattet henne også til tider som verre enn mine ustabile familiemedlemmer.

Men det ligger kanskje i ordet, psykodynamisk?

[Gjest Happiness]

Men dersom det er en bevisst metode, og trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte - og dette aldri vil komme til overflaten hos en mer stødig terapeut, vil det ikke da være korrekt metode?

***Men dersom det er en bevisst metode, og trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte - og dette aldri vil komme til overflaten hos en mer stødig terapeut, vil det ikke da være korrekt metode?***

La oss anta at metoden er bevisst nok, men det er en ustabil, eller ikke helt stødig psykodynamiker som bedriver den. Vel, da har du kanskje fått puttet på enda et menneske på den allerede lange nok lista de over dysfuksjonelle relasjoner og kommunikasjonsmønstre.

Hva hjelper det om metoden er god i seg selv(hvis den nå er det da), hvis ikke vedkommende som bedriver den er god?

Det er vel intet point i følgende; **trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte** i seg selv.

[Gjest Happiness]

Jeg vet ikke om det er det riktige ordet, da.

Jeg følte meg krysseksaminert ihvertfall, det var litt sånn amerikansk advokatfilm hvor den mistenkte sitter i boksen og advokaten blir sånn- "didn't you? didn't you???", hvor man ikke rekker å forklare seg på ett punkt før man blir overstrømmet med flere påstander. Ofte påstander som jeg ikke kjenner meg igjen i (ikke engang hørt mine ustabile familiemedlemmer si, selv om jeg har fått mine negative sider kritisert ganske inngående av dem oppigjennom åra). Enhver protest fra meg ble selvfølgelig møtt med flere påstander om forsvarsmekanismer.

Det gikk i et høyt tempo, og jeg hang ikke med i svingene, og selv ikke når jeg rakk å reagere eller tenke fordi alt kom så fort etter hverandre, kom påstandene om hva jeg tenkte nå og nå. Jeg oppfattet henne også til tider som verre enn mine ustabile familiemedlemmer.

Men det ligger kanskje i ordet, psykodynamisk?

Jeg har gått i psykodynamisk psykoterapi i 7 år(?), men kjenne rmeg ikke igjen i dette her.

Jovisst var det utfordrende, men mine bedrev ikke noe "spill" for meg.

[Gjest bernier]

***Men dersom det er en bevisst metode, og trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte - og dette aldri vil komme til overflaten hos en mer stødig terapeut, vil det ikke da være korrekt metode?***

La oss anta at metoden er bevisst nok, men det er en ustabil, eller ikke helt stødig psykodynamiker som bedriver den. Vel, da har du kanskje fått puttet på enda et menneske på den allerede lange nok lista de over dysfuksjonelle relasjoner og kommunikasjonsmønstre.

Hva hjelper det om metoden er god i seg selv(hvis den nå er det da), hvis ikke vedkommende som bedriver den er god?

Det er vel intet point i følgende; **trigger meg til å reagere slik jeg reagerer kun mot de i min familie som har lignende væremåte** i seg selv.

Nei, jeg vet ikke... Gjenskape negative mønstre for å "løse" dem så man kan hindre at de repeteres gang på gang? Hun sa hun hadde en psykoanalytisk touch på det psykodynamiske, ihvertfall. Vil være forsiktig med å følge magefølelsen om at der var det noe som ikke stemte, hvis det er noe galt med magefølelsen min i utgangspunktet.

Hvis det er noe med at folk med eupf (som hun mente jeg hadde) "låner" sin identitet av andre, så vil vel en behandlingssituasjon også tilrettelegge for at dette ikke skal skje? Eller?

Etter den gangen jeg brøt sammen prøvde jeg meg på å forsvare meg istedet, og da gikk det ihvertfall så kjapt i svingene at jeg ikke visste hva jeg svarte på til slutt, sånn "hæ? nei, ja, eh, hæ, øh", og hadde hun da oppfattet et "ja", kom nye remser med påstander i høyt tempo. Men det skal sies at hun også mer eller mindre plutselig (for meg) kunne bli positiv og støttende.

Jeg trodde terapi skulle være til å forstå seg på, men det skal kanskje ikke det i alle tilfeller?

[cathlin]

Nei, jeg vet ikke... Gjenskape negative mønstre for å "løse" dem så man kan hindre at de repeteres gang på gang? Hun sa hun hadde en psykoanalytisk touch på det psykodynamiske, ihvertfall. Vil være forsiktig med å følge magefølelsen om at der var det noe som ikke stemte, hvis det er noe galt med magefølelsen min i utgangspunktet.

Hvis det er noe med at folk med eupf (som hun mente jeg hadde) "låner" sin identitet av andre, så vil vel en behandlingssituasjon også tilrettelegge for at dette ikke skal skje? Eller?

Etter den gangen jeg brøt sammen prøvde jeg meg på å forsvare meg istedet, og da gikk det ihvertfall så kjapt i svingene at jeg ikke visste hva jeg svarte på til slutt, sånn "hæ? nei, ja, eh, hæ, øh", og hadde hun da oppfattet et "ja", kom nye remser med påstander i høyt tempo. Men det skal sies at hun også mer eller mindre plutselig (for meg) kunne bli positiv og støttende.

Jeg trodde terapi skulle være til å forstå seg på, men det skal kanskje ikke det i alle tilfeller?

Vil anbefale deg å ta opp disse tankene du har om terapien med psykologen.

[Gjest kvinne 46]

Nei, jeg vet ikke... Gjenskape negative mønstre for å "løse" dem så man kan hindre at de repeteres gang på gang? Hun sa hun hadde en psykoanalytisk touch på det psykodynamiske, ihvertfall. Vil være forsiktig med å følge magefølelsen om at der var det noe som ikke stemte, hvis det er noe galt med magefølelsen min i utgangspunktet.

Hvis det er noe med at folk med eupf (som hun mente jeg hadde) "låner" sin identitet av andre, så vil vel en behandlingssituasjon også tilrettelegge for at dette ikke skal skje? Eller?

Etter den gangen jeg brøt sammen prøvde jeg meg på å forsvare meg istedet, og da gikk det ihvertfall så kjapt i svingene at jeg ikke visste hva jeg svarte på til slutt, sånn "hæ? nei, ja, eh, hæ, øh", og hadde hun da oppfattet et "ja", kom nye remser med påstander i høyt tempo. Men det skal sies at hun også mer eller mindre plutselig (for meg) kunne bli positiv og støttende.

Jeg trodde terapi skulle være til å forstå seg på, men det skal kanskje ikke det i alle tilfeller?

Eg kan ikkje tenke meg at den måten å behandle på er så veldig god. For meg som hadde eupf var det viktig å lære meg å balansere. Ytterligheitene hadde eg nok erfaring med. Eg trengte fastheit, ærligheit og gode råd. Eg trengte å låne terapeuten sitt ego for å tørre utforske meg. Og behandleren kunne ikkje vere feig. Han måtte tørre å sparke meg bak, og han måtte tåle MEG. - resultatet var at eg var som smør å jobbe med :-)

Gjekk fire år i psykoterapigruppe. For meg var det ganske bortkasta å spegle meg i minst like ustabile gruppemedlemmer. Men eg blei erfaringar rikare, og (eg vann i å halde ut lengst:-))

[Gjest Jordbærpiken]

Nei, jeg vet ikke... Gjenskape negative mønstre for å "løse" dem så man kan hindre at de repeteres gang på gang? Hun sa hun hadde en psykoanalytisk touch på det psykodynamiske, ihvertfall. Vil være forsiktig med å følge magefølelsen om at der var det noe som ikke stemte, hvis det er noe galt med magefølelsen min i utgangspunktet.

Hvis det er noe med at folk med eupf (som hun mente jeg hadde) "låner" sin identitet av andre, så vil vel en behandlingssituasjon også tilrettelegge for at dette ikke skal skje? Eller?

Etter den gangen jeg brøt sammen prøvde jeg meg på å forsvare meg istedet, og da gikk det ihvertfall så kjapt i svingene at jeg ikke visste hva jeg svarte på til slutt, sånn "hæ? nei, ja, eh, hæ, øh", og hadde hun da oppfattet et "ja", kom nye remser med påstander i høyt tempo. Men det skal sies at hun også mer eller mindre plutselig (for meg) kunne bli positiv og støttende.

Jeg trodde terapi skulle være til å forstå seg på, men det skal kanskje ikke det i alle tilfeller?

Hørtes litt fælt ut.

Jeg kan kjenne igjen dette fra forrige behandler.

Antar, konkluderer uten å høre ordentlig etter først?

Forøvrig tror jeg man skal lytte til magefølelsen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kommer dere videre? Blir du bedre?

Mange diskuterte for noen år siden om Nils Arne Eggen var en god fotballtrener. For meg er svaret enkelt: Laget hans vant!

[Gjest bernier]

Kommer dere videre? Blir du bedre?

Mange diskuterte for noen år siden om Nils Arne Eggen var en god fotballtrener. For meg er svaret enkelt: Laget hans vant!

Jeg merket ingen bedring underveis, nei. Men det tar vel uansett en tid? Ble ekstra nedtrykt (følte meg enda mer frynsete?) etter slike timer, men kanskje det betyr at det virker? Jeg vet jo så lite om hvordan det skal/bør være og ikke.

Følte det var mer håpløst enn noen gang etter timene, og etter trekvart år var jeg like forvirret, og da ba jeg om pause. Har siden da flyttet et stykke unna (og har nesten ingen kontakt med) nevnte skadelige familiemedlemmer, og ble bedre bare av det.

Så, hvor fort vet man om det er riktig metode? Og én ting er at man kan (bør?) få sterke psykiske og fysiske reaksjoner etterpå og at det kan være et tegn på at det virker, men inkluderer det også følelsen av at det er håpløst?

[Gjest bernier]

Jeg har gått i psykodynamisk psykoterapi i 7 år(?), men kjenne rmeg ikke igjen i dette her.

Jovisst var det utfordrende, men mine bedrev ikke noe "spill" for meg.

For eupf?

[Gjest bernier]

Hørtes litt fælt ut.

Jeg kan kjenne igjen dette fra forrige behandler.

Antar, konkluderer uten å høre ordentlig etter først?

Forøvrig tror jeg man skal lytte til magefølelsen.

Ja.

Magefølelsen, ja... Hadde ihvertfall vært greit å vite hva man kan forvente seg og hvordan et terapiforløp kan/skal være, før jeg konkluderer med noe. Flott å få høre deres erfaringer.

[Gjest bernier]

Eg kan ikkje tenke meg at den måten å behandle på er så veldig god. For meg som hadde eupf var det viktig å lære meg å balansere. Ytterligheitene hadde eg nok erfaring med. Eg trengte fastheit, ærligheit og gode råd. Eg trengte å låne terapeuten sitt ego for å tørre utforske meg. Og behandleren kunne ikkje vere feig. Han måtte tørre å sparke meg bak, og han måtte tåle MEG. - resultatet var at eg var som smør å jobbe med :-)

Gjekk fire år i psykoterapigruppe. For meg var det ganske bortkasta å spegle meg i minst like ustabile gruppemedlemmer. Men eg blei erfaringar rikare, og (eg vann i å halde ut lengst:-))

Ja, det var vel også noe slikt jeg forventet meg før jeg begynte hos henne. Det var sånn jeg hadde det hos hun jeg gikk hos først. Der var jeg også som smør. Tipper derimot hun andre synes jeg var en vanskelig pasient.

[Gjest bernier]

Vil anbefale deg å ta opp disse tankene du har om terapien med psykologen.

Jeg gjorde forsøk på det underveis, men enhver innvending mente hun var en forsvarsmekanisme. Så da ble det verre.

[Gjest Happiness]

For eupf?

Nei, ikke for eupf. For PTSD, vedvarende, Gad, depresjoner og mye fysisk sykdom pluss pluss.

Jaja, det er jo bare noen satte diagnoser da. Vi snakket lite om diagnoser mens jeg gikk der.

Det er vanskelig og forvirrende nok å gå i terapi, ukjent farvann fullstendig. Man trenger ikke bli ytterligere forvirret slik du føler det tror jeg.

Når det virker og går sakte men sikkert rett vei, tror jeg ikke det skal kjennes bare vondt og forvirrende ut. Man skal sitte igjen med en samlet følelse av at det er det verste og beste på samme tid. Tror jeg.