Gå til innhold

Aksept, et godt springbrett for vekst.


Gjest Happiness

Anbefalte innlegg

Gjest Happiness

Det er ikke lett å si at en er uføretrygdet, eller at en går på attføring. Man blir i utgangspunktet "presset" til å snakke om områder i livet sitt som peker mot de mer private områdene. Og det er stigmatiserende.

Likevel mener jeg det er viktig å forsere egne grenser på disse områdene. Jeg sier jeg er uføretrygdet til tross for at det er ubehagelig. Skammen må vike når jeg ikke tillater meg å leve etter den. Jeg har ikke gjort noe galt, og jeg vet med meg selv at jeg har kjempet mer enn noen kan kreve for å komme meg ut i arbeid.

Vi lever i et samfunn hvor vi betaler skatt for å ta vare på de som er syke i livet. Hvem av oss som blir syke er ikke gitt å vite, og det kan forandre seg i øpet av et livsløp. Langt på vei har da også samfunnet sviktet meg i tidlige tenår når jeg selv søkte hjelp for å komme meg ut av overgrep og panikkangst. Jeg ble ikke tatt vare på. Jeg har gjort mitt, og tenker sjelden på at andre mennesker betaler for meg og mitt livsopphold. Selv om målet mitt er å kunne jobbe og tjene mine egne penger. Men jeg vet jeg har gjort mitt. Jeg har arbeidet 100 % med oppgaven å restituere meg til et sosialt liv og til et arbeidsliv, og ennå har jeg ikke gitt opp den tanken om at det kan bli en mulighet i fremtiden.

Det er ikke lett for meg, siden hele mitt nettverk bestod av mennesker med svært høye utdannelser, og hvor doktorgrader til tider syntes å være mer en norm, enn unntaket. Fallhøyden har vært stor i forhold til mine evner(?) og ambisjoner fra tidlige barnsår.

Det er normalt for meg å ha de reaksjonene jeg har på mitt liv. Jeg ville vært unormal hvis det ikke fikk ringvirkninger.

Hvorfor er du uføretrygdet, spør enkelte. Da kan en ha tenkt igjennom ulike typer svar alt etter hvem det er som spør og konteksten man er i.

Jeg har vært mye syk, har ulike diagnoser.

Blir sykere av å skulle prøve å jobbe. Et litt diffust svar som folk ofte slår seg til ro med.

Andre ganger plukker jeg ut en av diagnosene mine og fokuserer på den. For jeg vet jo at de som spør vitterligen ikke er klar for en sammenhengende utlegning av årsaken til min midlertidige uføretrygd.

Jeg tror på at det er sunt å akseptere seg selv uten skam her og nå, og at det ikke trenger være en motsetning mellom det og å komme seg videre i livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Androdine

Å bære skammen inne i seg kan føre til at man skammer seg enda mer på lang sikt. Når man hele tiden må skjule at man er trygdet eller å finne på unnskyldninger, så er man med på å stigamtisere seg selv. Likevel velger jeg å ikke si det til noen, fordi det er for meg mye mer smertefullt at andre dømmer eller stigmatiserer meg enn om jeg gjør det selv.

Vet at det er en ond sirkel, men man blir så sliten av å forklare seg. En gang jeg satt barnevakt, så ble jeg utspurt av foreldrene i forhold til hvor mye jeg jobber osv. Jeg sa som sant var at jeg gikk på attføring. De presset meg for å si grunnen, og da jeg gav et litt abstrakt svar, så presset de meg enda mer. Følte meg til slutt dårlig og kvalm der jeg sto og ville bare forsvinne.

Dette er en av de få gangene jeg har sagt at jeg var trygdet og jeg ble så skremt av det at jeg har holdt det for meg selv i etterkant. Jeg har foreldre (far) som mener at å jobbe er beste medisin og at jeg "gir for fort etter" og må "stramme meg opp". Det er vondt når ens egne foreldre ikke kjenner en bedre enn det. Jeg fikk delvis uføretrygd tvert fordi trygdekontoret mente jeg hadde prøvd og slitt nok i mange år ved å først ta flere års høyere utdanning for deretter å jobbe i seks-syv år til jeg møtte veggen.

Opplever at en del på min alder synes det er litt rart at jeg ikke jobber fullt. De fleste vennene mine er for høflige til å spør egentlig og jeg er for feig til å si den fulle grunnen. Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, det har jeg lært fra jeg var liten.

Noen av de vennene jeg hadde stakk da de fikk vite grunnen, men jeg har noen som er her ennå og ikke bryr seg om sosial status eller penger. Det var vanskelig å være sammen med noen av mine tidligere venner fordi det krevde at jeg hadde god råd. De ba meg stadig ut for å spise, eller gå ut på byen og kjøpe rådyre drinker for nesten 100 kr stykk. Dette har jeg ikke råd til og det var enten å takke nei eller si det som det var og jeg syntes ofte det sistnevnte var for ydmykende. Jeg forklarte det likevel for noen av dem at jeg hadde lite å rutte med, likevel forventet de at jeg skulle holde fester hvor jeg skulle holde både vin og alkohol. Jeg skjønte jo på en måte det, for de holdt jo selv fester hvor de holdt mat og alkohol. Men til slutt ble det for vanskelig for meg å gjøre gjengjeld, siden jeg lever på mellom 30-50 kr dag. Og det ble en avstand mellom oss. Etterhvert som tiden gikk ble jeg mer og mer lei av å høre på deres trivielle problemer, men var nok for høflig til å si fra. Men vi gled i alle fall fra hverandre.

Fallet var stort, fra å avslutte utdannelse med gode karakterer og fremtidshåp. En del av studentvennene mine har spurt etter meg i ettertid og sagt at de trodde virkelig jeg skulle gjøre det bra. Vanvittig artig å høre på. Nå er jeg altså delvis ufør, jeg har ikke jobb akkurat nå, har lagt på meg en god del kg, og livet mitt har gradvis smuldret opp. Jeg kunne også egentlig ha tenkt meg å ta mer utdannelse, og jeg kunne tenkt meg å jobbe fullt. Hvis jeg hadde det bra. Men når jeg ikke har det bra, så kan jeg ikke lenger tenke meg å presse meg selv til mer enn jeg egentlig klarer.

Slik det er nå så er jeg sliten hele tiden, jeg er sliten før jeg har stått opp om morgenene og jeg bruker to til tre timer fra jeg står opp til jeg klarer å dusje, kle på meg og planlegge dagen. Nå har jeg jo også lavt stoffskifte, så det gjør nok sitt.

Men når jeg ser det utenfra: Fra å være slank og se ok ut, til å bli overvektig og sliten. Fra å studere og lese og ha fremtidsdrømmer, til å bli ufør og syk. Mange venner har forlatt meg i den prosessen og det har vært ekstra smertefullt. Fordi da blir det så tydelig at jeg ikke er en de orker å bruke tid på mer.

Men heldigvis har jeg noen venner som ikke bryr seg om at jeg har forandret meg. De har ikke forandret oppførsel overfor meg i alle fall og de er som de alltid har vært, selv om mye har skjedd med meg. Og disse vet også om hva som har sjedd siste årene.

Ved å svelge en del kameler så har jeg tross alt kommet nærmere andre verdier i livet. Hvorfor skal livet være et kjeppjag etter karrieredrømmer, eller drømmen om å være pen og slank, vellykket osv. For meg er det ikke det som er viktig lenger. Jeg har blitt mer undrende og mindre overflatisk. Små eller store fakta her i livet kan fasinere meg, og jeg blir yr og glad av litt ekstra penger. I dag kunne jeg kjøpe meg et ukeblad på butikken og jeg følte meg kjemperik, hehe :-)

Jeg har også blitt ivrig og nysgjerrig etter å lære om ting og tang som jeg ikke gadd å bry meg med før. Nå gjør jeg det for min egen del, ikke for å få toppkarakterer. Så kanskje hadde livet noe å lære meg allikvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...