Gå til innhold

Paranoid/Psykotisk mann


Gjest kjempetrist nå!
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest kjempetrist nå!

Mannen min har nylig blitt innlagt etter et psykotisk anfall. Det er helt grusomt! Vi har to barn sammen også. Han har i lengre tid beskyldt meg for å ha gjort de utroligste ting mot han. Veldig sjalu. Jeg kjnner ikke mannen min igjen! Han har fått angstanfall, og han tror folk er ute etter han. Mafia og alt! Han tror også han blir forgiftet, og avlyttet. Hvordan skal jeg forholde meg til dette som pårørende? Hva med fremtiden? Familien? Hvordan er prognosene for denne type psykiske sykdommer? Og hva i himmelens navn skal jeg si til barna??? Jeg er kjempeengstelig og lei og meg nå. Vi er begge i jobb (til vanlig) og i våre beste år (mellom 30 og 40). Er det i det hele tatt håp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest nieves

Kan "gode råd" hjelpe, i en slik situasjon? Jeg forstår at dere alle er i en krise. Det kinesiske skrifttegnet for krise er "fare" og "utvikling". Her gjelder det som best å ta vare på seg selv, og tenke på ungene. Hvilke farer kan du forsøke å unngå?

Tenk på ungene. Vri fokuset vekk fra ham som er syk nå, eller gi ham bare 10% av oppmerksomheten, tenk på deg selv og ungene. Han blir tatt vare på og får behandling på sykehuset.

Det kan virke kynisk, men når en samlivspartner og mor/far blir alvorlig psykisk syk, må en priotitere beinhardt ang. hvem det skal tas mest hensyn til. Her må du ta mest hensyn til deg selv og barna.

Jeg snakker av erfaring. Jeg ble selv alvorlig syk og innlagt med psykose for fem år siden, ettr å ha vært frisk hele livet. Barna våre var da to og et halvt, og fem år gamle.

Tenk på at du er det trygge ankeret i livet for barna dine nå, når de har på ett vis har "mistet" pappa. De trenger deg som holdpunkt mer enn noensinne. Snakk mye med gode venninner, forsøk å koble ut alle tanker innimellom. Gå tur. Når du føler deg moden og orker, søk info på nettet utfra diagnosen mannen din har fått.

Hva skal jeg si til barna, spør du. Men hvor gamle er de? Under fire år, eller over? Hva en skal si avhenger av hvor gamle de er, og ellers kjenner du barna dine best, men det er ikke så godt å vite, når en slik over natten står i en situasjon man aldri har vært i før.

Hvor er personalet ved psykiatrisk avdeling? Da jeg ble syk, fikk mannen min mye krisehjelp, med tips fra alt om hvordan han skulle priorititere og organisere hverdagen, til når, hvordan og hva, han skulle si til barna.

"Mamma er blitt syk, og ligger på sykehuset". "Hun er så syk, at hun trenger å være helt i fred i mange dager". "Når hun er frisk nok, skal vi dra og besøke henne". Og; De som passer på henne er veldig snille, de er sykepleiere, og passer veldig godt på henne, hele tiden". Jeg tror akkurat den siste setningen kan være viktig, uansett hvor gamle barna er.

Men dette med sykepleiere var også "spesialtilpasset" ungene våre, for personalet på psyk. spurte om barna hadde forestillinger om hva sykepleiere er.

Likedan tok personalet mye styringen ift. det som gjaldt barna. Eks. første gangen de kunne besøke meg, måtte jeg riktig legge meg i sengen under dyna, så ungene med selvsyn fikk se at jeg var syk. At en som er så syk ikke ligger i sengen, virker forvirrende på små barn, fordi de har forestillinger om å være "veldig syk" (innlysende nok.

Jeg tror uansett unger og alder, at det er viktig at du sier at pappa blir veldig godt tatt vare på. Si det hver gang ungene har sagt noe eller spurt noe om at pappa er syk. Hvis ungene er opptatt av andre ting, la dem være i fred.

Unger skjønner mere enn vi tror. Og de er mye klokere enn vi tror. Noen vil snakke, noen håndterer det ved å ikke snakke særlig mye. Noen holder seg fast i den forelderen som er frisk og hjemme, vil ikke gå ut. Andre vil helst besøke venner eller leke ute. Plag ikke ungene med alle teoriene om hvor viktig det er å snakke og snakke om foreldres psykiske lidelse.

Unger er veldig forskjellige i sin selvbeskyttelse, når noe traumatisk rammer dem ved at noe skjer med en av de to livsviktige personene i livet. Også for barn gjelder at det både er fare og mulighet for utvikling i en krise. Og her vil du som mor vite best, når du skal la barna dine være fred, og når de trenger en dytt, for å komme i en litt annen retning.

Du spør om fremtiden. Umulig å spå. Men de fleste med en psykose, bruker over ett år på å komme seg igjen. Noen blir nokså friske, noen blir syke igjen og igjen. Noen kan begynne å fungere nogenlunde bra, andre vil være sterkt preget av psykisk sykdom resten av livet. Snakk med de på psyk.avdeling.

Lurer virkelig på om en får mere støtte og hjelp fra personalet ved psyk. når en mor blir syk, enn når en far blir syk. Når jeg leser innlegget ditt, høres det ut som du ikke har fått noen særlig hjelp derfra. Mannen min var til samtale to ganger i uken med personalet på psyk. for å få råd om hvordan han skulle takle dette.

Det er lov å bestemme at dere skal leve adskilt en periode. Det er lov å ut separasjon. Det virker så brutalt for den som ikke selv har (hatt) en alvorlig psykisk lidelse, eller har levd nær en som blir rammet. Men det er tillatt.

Uansett hva du gjør, ta aldri kontakt med barnevernet! Dersom barnevernet kontakter deg, eller psyk.avd. henviser deg dit, si nei. Ellers vil de problemene du har nå, snart fortone seg som en dråpe i havet.

Dette er ikke bare min erfaring. I starten trodde jeg at det vi opplevde var en misforståelse av dimensjoner. Samtlige jeg møtte senere på et selvhjelpssenter for pårørende og psykisk syke, hadde prikk lik erfaring, som den vi fikk. "Barnevernet" ble en enorm belastning. Så gjør for all del ikke den tabben vi gjorde. Det var som å bli hengende fast i en håpløs synkemyr. Det tok oss to år å bli kvitt dem.

Jeg sier dette, for noen tenker kanskje på å be om hjelp fra barnevernet når en står i krisesituasjoner hvor barna blir sterkt involvert. Gjør det ikke!

Sender deg og barna dine så mange gode tanker. Livet gir mange erfaringer en ikke har bedt om. En må bare prøve å møte de en dag av gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Kan "gode råd" hjelpe, i en slik situasjon? Jeg forstår at dere alle er i en krise. Det kinesiske skrifttegnet for krise er "fare" og "utvikling". Her gjelder det som best å ta vare på seg selv, og tenke på ungene. Hvilke farer kan du forsøke å unngå?

Tenk på ungene. Vri fokuset vekk fra ham som er syk nå, eller gi ham bare 10% av oppmerksomheten, tenk på deg selv og ungene. Han blir tatt vare på og får behandling på sykehuset.

Det kan virke kynisk, men når en samlivspartner og mor/far blir alvorlig psykisk syk, må en priotitere beinhardt ang. hvem det skal tas mest hensyn til. Her må du ta mest hensyn til deg selv og barna.

Jeg snakker av erfaring. Jeg ble selv alvorlig syk og innlagt med psykose for fem år siden, ettr å ha vært frisk hele livet. Barna våre var da to og et halvt, og fem år gamle.

Tenk på at du er det trygge ankeret i livet for barna dine nå, når de har på ett vis har "mistet" pappa. De trenger deg som holdpunkt mer enn noensinne. Snakk mye med gode venninner, forsøk å koble ut alle tanker innimellom. Gå tur. Når du føler deg moden og orker, søk info på nettet utfra diagnosen mannen din har fått.

Hva skal jeg si til barna, spør du. Men hvor gamle er de? Under fire år, eller over? Hva en skal si avhenger av hvor gamle de er, og ellers kjenner du barna dine best, men det er ikke så godt å vite, når en slik over natten står i en situasjon man aldri har vært i før.

Hvor er personalet ved psykiatrisk avdeling? Da jeg ble syk, fikk mannen min mye krisehjelp, med tips fra alt om hvordan han skulle priorititere og organisere hverdagen, til når, hvordan og hva, han skulle si til barna.

"Mamma er blitt syk, og ligger på sykehuset". "Hun er så syk, at hun trenger å være helt i fred i mange dager". "Når hun er frisk nok, skal vi dra og besøke henne". Og; De som passer på henne er veldig snille, de er sykepleiere, og passer veldig godt på henne, hele tiden". Jeg tror akkurat den siste setningen kan være viktig, uansett hvor gamle barna er.

Men dette med sykepleiere var også "spesialtilpasset" ungene våre, for personalet på psyk. spurte om barna hadde forestillinger om hva sykepleiere er.

Likedan tok personalet mye styringen ift. det som gjaldt barna. Eks. første gangen de kunne besøke meg, måtte jeg riktig legge meg i sengen under dyna, så ungene med selvsyn fikk se at jeg var syk. At en som er så syk ikke ligger i sengen, virker forvirrende på små barn, fordi de har forestillinger om å være "veldig syk" (innlysende nok.

Jeg tror uansett unger og alder, at det er viktig at du sier at pappa blir veldig godt tatt vare på. Si det hver gang ungene har sagt noe eller spurt noe om at pappa er syk. Hvis ungene er opptatt av andre ting, la dem være i fred.

Unger skjønner mere enn vi tror. Og de er mye klokere enn vi tror. Noen vil snakke, noen håndterer det ved å ikke snakke særlig mye. Noen holder seg fast i den forelderen som er frisk og hjemme, vil ikke gå ut. Andre vil helst besøke venner eller leke ute. Plag ikke ungene med alle teoriene om hvor viktig det er å snakke og snakke om foreldres psykiske lidelse.

Unger er veldig forskjellige i sin selvbeskyttelse, når noe traumatisk rammer dem ved at noe skjer med en av de to livsviktige personene i livet. Også for barn gjelder at det både er fare og mulighet for utvikling i en krise. Og her vil du som mor vite best, når du skal la barna dine være fred, og når de trenger en dytt, for å komme i en litt annen retning.

Du spør om fremtiden. Umulig å spå. Men de fleste med en psykose, bruker over ett år på å komme seg igjen. Noen blir nokså friske, noen blir syke igjen og igjen. Noen kan begynne å fungere nogenlunde bra, andre vil være sterkt preget av psykisk sykdom resten av livet. Snakk med de på psyk.avdeling.

Lurer virkelig på om en får mere støtte og hjelp fra personalet ved psyk. når en mor blir syk, enn når en far blir syk. Når jeg leser innlegget ditt, høres det ut som du ikke har fått noen særlig hjelp derfra. Mannen min var til samtale to ganger i uken med personalet på psyk. for å få råd om hvordan han skulle takle dette.

Det er lov å bestemme at dere skal leve adskilt en periode. Det er lov å ut separasjon. Det virker så brutalt for den som ikke selv har (hatt) en alvorlig psykisk lidelse, eller har levd nær en som blir rammet. Men det er tillatt.

Uansett hva du gjør, ta aldri kontakt med barnevernet! Dersom barnevernet kontakter deg, eller psyk.avd. henviser deg dit, si nei. Ellers vil de problemene du har nå, snart fortone seg som en dråpe i havet.

Dette er ikke bare min erfaring. I starten trodde jeg at det vi opplevde var en misforståelse av dimensjoner. Samtlige jeg møtte senere på et selvhjelpssenter for pårørende og psykisk syke, hadde prikk lik erfaring, som den vi fikk. "Barnevernet" ble en enorm belastning. Så gjør for all del ikke den tabben vi gjorde. Det var som å bli hengende fast i en håpløs synkemyr. Det tok oss to år å bli kvitt dem.

Jeg sier dette, for noen tenker kanskje på å be om hjelp fra barnevernet når en står i krisesituasjoner hvor barna blir sterkt involvert. Gjør det ikke!

Sender deg og barna dine så mange gode tanker. Livet gir mange erfaringer en ikke har bedt om. En må bare prøve å møte de en dag av gangen.

Hei!

Dette innlegget er et av de mest konstruktive - og innsiktsfulle - svar jeg har lest på lenge :-) Synes du gir usedvanlig gode råd og håper hun som skrev hovedinnlegget kan ha nytte av din erfaring.

Jeg ble nesten rørt over hvordan sykepleierne hjalp barna dine til å få et minst mulig skremmende bilde av "mamma som syk" . Synes det var et genialt tiltak i forhold til svært små barn at man benyttet seg av den kunnskapen de har om at syke mennesker ligger til sengs!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kjempetrist nå!

Kan "gode råd" hjelpe, i en slik situasjon? Jeg forstår at dere alle er i en krise. Det kinesiske skrifttegnet for krise er "fare" og "utvikling". Her gjelder det som best å ta vare på seg selv, og tenke på ungene. Hvilke farer kan du forsøke å unngå?

Tenk på ungene. Vri fokuset vekk fra ham som er syk nå, eller gi ham bare 10% av oppmerksomheten, tenk på deg selv og ungene. Han blir tatt vare på og får behandling på sykehuset.

Det kan virke kynisk, men når en samlivspartner og mor/far blir alvorlig psykisk syk, må en priotitere beinhardt ang. hvem det skal tas mest hensyn til. Her må du ta mest hensyn til deg selv og barna.

Jeg snakker av erfaring. Jeg ble selv alvorlig syk og innlagt med psykose for fem år siden, ettr å ha vært frisk hele livet. Barna våre var da to og et halvt, og fem år gamle.

Tenk på at du er det trygge ankeret i livet for barna dine nå, når de har på ett vis har "mistet" pappa. De trenger deg som holdpunkt mer enn noensinne. Snakk mye med gode venninner, forsøk å koble ut alle tanker innimellom. Gå tur. Når du føler deg moden og orker, søk info på nettet utfra diagnosen mannen din har fått.

Hva skal jeg si til barna, spør du. Men hvor gamle er de? Under fire år, eller over? Hva en skal si avhenger av hvor gamle de er, og ellers kjenner du barna dine best, men det er ikke så godt å vite, når en slik over natten står i en situasjon man aldri har vært i før.

Hvor er personalet ved psykiatrisk avdeling? Da jeg ble syk, fikk mannen min mye krisehjelp, med tips fra alt om hvordan han skulle priorititere og organisere hverdagen, til når, hvordan og hva, han skulle si til barna.

"Mamma er blitt syk, og ligger på sykehuset". "Hun er så syk, at hun trenger å være helt i fred i mange dager". "Når hun er frisk nok, skal vi dra og besøke henne". Og; De som passer på henne er veldig snille, de er sykepleiere, og passer veldig godt på henne, hele tiden". Jeg tror akkurat den siste setningen kan være viktig, uansett hvor gamle barna er.

Men dette med sykepleiere var også "spesialtilpasset" ungene våre, for personalet på psyk. spurte om barna hadde forestillinger om hva sykepleiere er.

Likedan tok personalet mye styringen ift. det som gjaldt barna. Eks. første gangen de kunne besøke meg, måtte jeg riktig legge meg i sengen under dyna, så ungene med selvsyn fikk se at jeg var syk. At en som er så syk ikke ligger i sengen, virker forvirrende på små barn, fordi de har forestillinger om å være "veldig syk" (innlysende nok.

Jeg tror uansett unger og alder, at det er viktig at du sier at pappa blir veldig godt tatt vare på. Si det hver gang ungene har sagt noe eller spurt noe om at pappa er syk. Hvis ungene er opptatt av andre ting, la dem være i fred.

Unger skjønner mere enn vi tror. Og de er mye klokere enn vi tror. Noen vil snakke, noen håndterer det ved å ikke snakke særlig mye. Noen holder seg fast i den forelderen som er frisk og hjemme, vil ikke gå ut. Andre vil helst besøke venner eller leke ute. Plag ikke ungene med alle teoriene om hvor viktig det er å snakke og snakke om foreldres psykiske lidelse.

Unger er veldig forskjellige i sin selvbeskyttelse, når noe traumatisk rammer dem ved at noe skjer med en av de to livsviktige personene i livet. Også for barn gjelder at det både er fare og mulighet for utvikling i en krise. Og her vil du som mor vite best, når du skal la barna dine være fred, og når de trenger en dytt, for å komme i en litt annen retning.

Du spør om fremtiden. Umulig å spå. Men de fleste med en psykose, bruker over ett år på å komme seg igjen. Noen blir nokså friske, noen blir syke igjen og igjen. Noen kan begynne å fungere nogenlunde bra, andre vil være sterkt preget av psykisk sykdom resten av livet. Snakk med de på psyk.avdeling.

Lurer virkelig på om en får mere støtte og hjelp fra personalet ved psyk. når en mor blir syk, enn når en far blir syk. Når jeg leser innlegget ditt, høres det ut som du ikke har fått noen særlig hjelp derfra. Mannen min var til samtale to ganger i uken med personalet på psyk. for å få råd om hvordan han skulle takle dette.

Det er lov å bestemme at dere skal leve adskilt en periode. Det er lov å ut separasjon. Det virker så brutalt for den som ikke selv har (hatt) en alvorlig psykisk lidelse, eller har levd nær en som blir rammet. Men det er tillatt.

Uansett hva du gjør, ta aldri kontakt med barnevernet! Dersom barnevernet kontakter deg, eller psyk.avd. henviser deg dit, si nei. Ellers vil de problemene du har nå, snart fortone seg som en dråpe i havet.

Dette er ikke bare min erfaring. I starten trodde jeg at det vi opplevde var en misforståelse av dimensjoner. Samtlige jeg møtte senere på et selvhjelpssenter for pårørende og psykisk syke, hadde prikk lik erfaring, som den vi fikk. "Barnevernet" ble en enorm belastning. Så gjør for all del ikke den tabben vi gjorde. Det var som å bli hengende fast i en håpløs synkemyr. Det tok oss to år å bli kvitt dem.

Jeg sier dette, for noen tenker kanskje på å be om hjelp fra barnevernet når en står i krisesituasjoner hvor barna blir sterkt involvert. Gjør det ikke!

Sender deg og barna dine så mange gode tanker. Livet gir mange erfaringer en ikke har bedt om. En må bare prøve å møte de en dag av gangen.

Tusen takk for dine gode råd. Jeg skal virkelig ta det til meg. Barna må være hovedfokus, og jeg må være der for dem nå. Heldigvis har jeg god hjelp av foreldrene min og svigermor. Vi får ta en dag av gangen, og se hva de sier om prognoser etc. etterhvert.

Barna er 5 og 8 år, den eldste (jente) er mest bekymret.

forferdelig situasjon vi har havnet i.....*griner*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nieves

Tusen takk for dine gode råd. Jeg skal virkelig ta det til meg. Barna må være hovedfokus, og jeg må være der for dem nå. Heldigvis har jeg god hjelp av foreldrene min og svigermor. Vi får ta en dag av gangen, og se hva de sier om prognoser etc. etterhvert.

Barna er 5 og 8 år, den eldste (jente) er mest bekymret.

forferdelig situasjon vi har havnet i.....*griner*

Det er du som kjenner barna din best. I barnehagen fikk jentene mine lage små gaver til meg, som pappa tok med til meg på sykehuset. På denne måten fikk de lov å vise sin omsorg og kjærlighet, selv om de ikke kunne besøke meg ennå. Så kunne pappa fortelle at de stod på nattbordet mitt, at jeg ble veldig glad, og sendte de tusen klemmer tilbake.

De laget tegninger også. Dette var en god omsorg for barna. Men igjen, dette var ideer psyk. foreslo akkurat for våre barna.

Så en slo to fluer i ett smekk. De fikk en liten ekstrastund med en av de voksne. Den fikk de bruke til glede mamma som var syk.

Bekymrer hun seg mye/tenker på han mye, kan hende hun trenger å få gi omsorg til han. På sin egen måte. Det er innvevd i alle (sunne ) mennesker, at når noen vi er dypt knyttet og glad, er lei seg, eller syke, da oppstår det ett behov for å være med å lindre og hjelpe.

Jeg mener vi ikke har lov å ta fra barna denne retten, med å bruke teorier à la "barn skal ikke ha en omsorgsrolle" o.l.

De skal selvsagt ikke ha en ansvarsrolle, men det er noe helt annet. Også barn har rett til å få gi omsorg, og oppleve at den er verdifull for andre. Dersom omsorgen blir avvist, eller barna blir hindret, kan barn føle seg lite verdifulle i det å bety noe for andre/være kompetente til å gi.

Er pappa helt "borte", eller blir han glad for en liten gave?

Det er min personlige tro, at ett barn, som blir løyet for av en foreldrer eller er dypt mnyttet til, vil merke det. Man kan la være å si ting, ja, men vær ærlig.

Men her igjen må psykiatrisk avdeling inn, ta en ansvar for å samarbeide med deg som mor!

Det er psyk.som kan vurdere hans helsetilstand. Er han der at han registrerer at han får en gave fra datteren? Eller blir hendelsen bare en belastning fordi den blandes inn i alle (vrang)forestillingene han har?

Hvis det er slik, kan datteren din lage en tegning til pappa, som dere legger i en fin konvolutt, et sted hvor får ligge i fred og vente til pappa blir frisk til å se den. Der kan det legges andre småting også, som hun har lyst.

Vi ble nærmest fulgt centimeter for centimeter ang. barna skulle ivaretas hele veien, så langt som mulig. Personalet var av den innstilling, at en slik alvorlig hendelse i barn liv, var det å ivareta barna, en meget viktig oppgave.

Og det gjorde de ved å stille oss mange spørsmål om hvordan barna generelt var, hvordan de hver på sin måte var etter at jeg ble syk. Deretter hadde de helt konkrete forslag til hvordan barna kunne bli ivaretatt og sett, helt fra starten.

Dette er i Rogalandspsykiatrien. Jeg har hørt at de ligger langt fremme, og nå når du har røpet nicket ditt, syns jeg ikke du skal røpe bosted også :)

Jeg vil bare si, at jeg ennå har inntrykk av at psykiatrien her ikke gjør jobben sin. Å ha all mulig støtte fra familie og nettverk rundt seg er viktig. Men - det kan også viktig, når alle er i krise, at en kan få lufte sine tanker og bekymringer for barna, overfor profesjonelle folk, som kan ha konkrete tips det koster så godt som ingenting å gjøre. De er utdannet til dette, de er ikke rammet av en krise og ser det hele utenfra.

Min erfaring er, at noen blir sett på som såkalt "ressurs-sterke", og ansatte i psyk. lar være å bidra, selv om de kunne bidratt mye. De har det travelt. Men stå på. Kan hende får du hjelp å støtte der, hva vet jeg. Vit i hvertfall at du har krav på at de også hjelper deg, ift. hvordan ivareta barna dine. De er faktisk pålagt å gjøre det, dersom foreldrene ønsker den form for hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nieves

Hei!

Dette innlegget er et av de mest konstruktive - og innsiktsfulle - svar jeg har lest på lenge :-) Synes du gir usedvanlig gode råd og håper hun som skrev hovedinnlegget kan ha nytte av din erfaring.

Jeg ble nesten rørt over hvordan sykepleierne hjalp barna dine til å få et minst mulig skremmende bilde av "mamma som syk" . Synes det var et genialt tiltak i forhold til svært små barn at man benyttet seg av den kunnskapen de har om at syke mennesker ligger til sengs!

Å tusen takk for det frosken. Nå ble jeg glad. Jeg er en amatør, greier sjelden fatte meg i korthet heller. Men vonde livserfaringer kan vise seg å være verdifulle noen ganger allikevel. Ros, er vel noe av det aller beste et menneske kan få, selvtilliten stiger ikke nevneverdig av å få en innleggelse på psyk. med alvorlig diagnose. Så takk for den tilbakemeldingen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...