isolert

[påsia]

Etter et to års langt forhold til en som har tråkket meg langt ned i søla, sitter jeg nå som et nervevrak som må gå på antideprisiva og har isolert meg fra alt jeg ikke har helt nøtt til å oppsøke. jeg sitter i tilegg som alenemor til et 10 måneder gammelt barn.Jeg er så grusomt bitter og skuffa over alt han har gjort med meg, dette opptar tankene mine hele tiden. Han har systematisk klart å manipulere meg til å mene det han mener. Når han ikke oppnådde det han ville raserte han huset og ødla masse ting. Ettter en stund sluttet jeg og reagere på at han raserte. Da begynte han å skade seg selv forran meg slik at jeg ga meg og han fikk det som han ville. Tilslutt klarte jeg for en uke siden å bryte forholdet. Han driver i tilegg å ruser seg og har siden vi ble gravide lovet å slutte, noe han ikke har gjort. Jeg har satt som krav at han ikke får ha barnet vår før han leverer reine prøver. Han valgte da og ikke se barnet.

Jeg er så skuffa, bitter og deprimert over alt som jeg har hvert igjennom, han har klart å ta fra meg all selvtilitten jeg hadde

Hvordan skal jeg klare å bearbeide denne skuffelsen/bitterheten og komme meg ut av isolasjonen,

[Gjest godt håp for dere nå!]

''Jeg har satt som krav at han ikke får ha barnet vår før han leverer reine prøver. Han valgte da og ikke se barnet. Jeg er så skuffa, bitter og deprimert over alt''

Jeg synes du viser at du har egen vilje når du klarer å stille krav til han. Jeg tror også at du skal være glad for at han holder seg unna barnet ditt så lenge han driver på som han gjør.Kanskje en dag så er han en bedre person og kanskje at han da kontakter deg for å hilse på barnet? Dette er begynnelsen på et bedre liv for deg og barnet ditt. Du er mere verdt enn at du skal bo sammen med noen som ødelegger dagene dine. Det er mange steder du kan søke hjeøp i denne fasen. sjekk tlf katalogen viktige tlfnr. Lykke til, du er verdifull!