Mistet seg selv etter ulykke

[Gjest blåklokke_jenta]

Ei god venninne av meg (på 19 år) var for 5 måneder siden i en alvorlig ulykke. Hun ble lam fra livet og ned, og er lenket til rullestolen for resten av livet. Situasjonen er helt uvirkelig og forferdelig.

Det verste er at venninna mi har mistet seg selv.. Hun brukte å være så livsglad, hun var alltid smilende og imøtekommende. Det var mange som misunte hennes flotte utstråling. Nå er hun bare trist, og smiler nesten aldri. Det er sjelden hun er ute blant folk, hun vil helst bare være alene.

Jeg forstår godt at hun er deprimert, men vi som er hennes venninner får vondt av å se hvor forferdelig hun har det. Vi vil så gjerne at hun kan bli glad igjen, og få det bedre med seg selv. Vi savner henne så sårt i venninnegjengen vår, hun var jo selve solstrålen som alltid har stilt opp for oss.

Hva kan vi gjøre for å hjelpe henne? Hvordan kan hun få tilbake livsgnisten?

Dersom ingenting skjer snart, så er vi redd for at hun kan komme til å ta sitt eget liv - og den tragedien må vi forhindre skjer!

Vi savner den livsglade og sjarmerende venninna vår:-(

[frosken]

Det tar tid å komme seg etter en alvorlig ulykke. Gi henne tid, og slutt å forvent at hun fortsatt skal være sprudlende - la henne være seg selv.

Lurer forresten på hvor den "lenken" til rullestolen er. Har til gode å høre en rullestolbruker synes det er ok at andre påstår de er "lenket til rullestolen".

[pekkaline]

Stakkars! Så forferdelig det må være. Har dere snakket med foreldrene/henne om hva legen sier om fremtiden? Jeg vet om en fyr som sitter i rullestol, er dj og driver eget firma i tillegg. Så mulighetene er mange. Men det er ho selv som må se mulighetene, med tiden til hjelp tenker jeg.

[Dorthe]

Det kan nok ta lenger tid enn fem måneder å vende seg til en rullestol og til å skjønne at egentlig er livet ikke så forskjellig fra tidligere. Jenter blir som regel ganske deprimerte i begynnelsen. Prøv og finn på noe morsomt sammen med henne og snakk og gjør de samme tingene som før.

Men hun er en fersking enda, få henne til å søke på et rullestolkurs på Beitostølen så hun blir trygg i stolen og treffe andre i samme situasjon.

[Gjest mandolina]

Etter en ulykke med så drastiske følger, følger ofte en sorgprosess, hvor en sørger over tapet av god helse og førlighet, det er bare normalt.

Hilsen

[Gjest bipolarII...jeg visst]

Det er veldig vanlig og forståelig å sørge over et så betydelig tap av funksjonsevne. Det skjer en så stor omveltning, det er sorg, tristhet og kanskje sinne. Depresjoner kan det gjerne bli om en selv ikke klarer å akseptere at en er blitt den man er blitt. Tror det er veldig viktig for dere som venner av henne å gi henne bekreftelser/oppbacking på at hun er den samme som person, selv om hun ikke er den samme fysiologisk. Innvendig som meninger, verdier, normer, venner man er glad i osv. Å sitte å snakke over en kopp te slik dere gjorde før, er bra. Andre aktiviteter som diskotek e.l. bør dere ikke ta henne med på i denne fasen. Da vil hun bare føle seg ennå mer til hinder og bevegelseshemmet.

Det betyr mye med støtte, oppmuntring, omsorg. Det kan være at hun får en skulder å gråte på inniblant, det kan også være å påpeke fremskritt hun gjør, og det er å vise som venner at hun betyr like mye for dere som venner som før.

På rehabiliteringssykehus for trafikkskadde (som Sunnås) jobber man mye med slik problematikk. (Aksepteringsarbeid)Kanskje trenger hun et videre rehablititerinsopphold. Vet ikke hvor i landet hun bor. Men det finnes blant annet et bra et i Son som jobber mye med mental trening etter store omveltninger i livet grunnet sykdom.

[Orio]

Venninnen din har ikke "mistet seg selv", hun har vært utsatt for en alvorlig ulykke, og sliter med å komme over sjokket og tapet av det livet hun drømte om. Så kort tid etter ulykken virker nok alle drømmer hun en gang hadde, uoppnåelige nå som hun ikke kan gå. Det er de jo selvfølgelig ikke, men hun må først forsone seg med situasjonen, og så begynne å skape nye (eller gjenskape gamle) drømmer.

Hvordan klarer hun seg i hverdagen? Har hun fått god trening i å bruke rullestolen og føler seg trygg når hun er ute alene?

Det hun trenger fra dere er nok mest at dere oppfører dere som dere gjorde før ulykken, at dere behandler henne på samme måte som før og ikke gjør noe stort nummer av verken ulykken eller rullestolen. Hva pleide dere å gjøre?

[Dorthe]

Det er veldig vanlig og forståelig å sørge over et så betydelig tap av funksjonsevne. Det skjer en så stor omveltning, det er sorg, tristhet og kanskje sinne. Depresjoner kan det gjerne bli om en selv ikke klarer å akseptere at en er blitt den man er blitt. Tror det er veldig viktig for dere som venner av henne å gi henne bekreftelser/oppbacking på at hun er den samme som person, selv om hun ikke er den samme fysiologisk. Innvendig som meninger, verdier, normer, venner man er glad i osv. Å sitte å snakke over en kopp te slik dere gjorde før, er bra. Andre aktiviteter som diskotek e.l. bør dere ikke ta henne med på i denne fasen. Da vil hun bare føle seg ennå mer til hinder og bevegelseshemmet.

Det betyr mye med støtte, oppmuntring, omsorg. Det kan være at hun får en skulder å gråte på inniblant, det kan også være å påpeke fremskritt hun gjør, og det er å vise som venner at hun betyr like mye for dere som venner som før.

På rehabiliteringssykehus for trafikkskadde (som Sunnås) jobber man mye med slik problematikk. (Aksepteringsarbeid)Kanskje trenger hun et videre rehablititerinsopphold. Vet ikke hvor i landet hun bor. Men det finnes blant annet et bra et i Son som jobber mye med mental trening etter store omveltninger i livet grunnet sykdom.

Hvis du mener Catosenteret så tror jeg ikke man får så mye mental trening der på å være rullestolbruker. Senteret er forholdvis dårlig tilrettelagt og det er få andre rullestolbrukere der.

Der er de nok mer opptatte av trening. Det er også viktig men jeg tror ikke jeg ville anbefale det stedet etter så kort tid.

Men Sunnaas har noen kurs for unge voksne,

[Gjest bipolarII...jeg visst]

Hvis du mener Catosenteret så tror jeg ikke man får så mye mental trening der på å være rullestolbruker. Senteret er forholdvis dårlig tilrettelagt og det er få andre rullestolbrukere der.

Der er de nok mer opptatte av trening. Det er også viktig men jeg tror ikke jeg ville anbefale det stedet etter så kort tid.

Men Sunnaas har noen kurs for unge voksne,

Ja, det var det jeg tenkte på. Vet det er flere som kommer ditt direkte fra sykehus f.eks. når de ikke er selvhjulpne (kan ha blitt operet for hodesvult, bevegelighetsvansker etc). Det sies at det skal være veldig individuelt tilrettelagt og settes realistiske mål. Og at det er et stort team rundt en med fysioterapeut, psyk. sykepleier osv. Jeg har ikke egenerfaring med det, men kjenner til det fra yrkessammenheng.

Men det er mulig det fungerer annerledes i praksis. At det mer tilrettelegges ei gruppe og setter gruppemål og at det er færre som kommer med store funskjonshindringer/omstillinger i hverdagen.

Hørtes ut som du hadde mer "inside-information" enn meg i alle fall

[Dorthe]

Ja, det var det jeg tenkte på. Vet det er flere som kommer ditt direkte fra sykehus f.eks. når de ikke er selvhjulpne (kan ha blitt operet for hodesvult, bevegelighetsvansker etc). Det sies at det skal være veldig individuelt tilrettelagt og settes realistiske mål. Og at det er et stort team rundt en med fysioterapeut, psyk. sykepleier osv. Jeg har ikke egenerfaring med det, men kjenner til det fra yrkessammenheng.

Men det er mulig det fungerer annerledes i praksis. At det mer tilrettelegges ei gruppe og setter gruppemål og at det er færre som kommer med store funskjonshindringer/omstillinger i hverdagen.

Hørtes ut som du hadde mer "inside-information" enn meg i alle fall

Jeg likte opplegget der men følte kanskje at jeg ble avhengig av hjelp der pga tilretteleggelsen. Det er ingen god følelse når man er vant til å være selvhjulpen. Og følte meg vel kanskje litt mindreverdig i forhold til de andre som var der og var gående og klarte mye mer enn meg.

Jeg vet om flere som har vært der rett fra primæroppholdet som har mislikt opplegget veldig, da snakker jeg om komplette skader som ikke har mulighet til å bli bedre annet enn å trene styrketrening..

Inkomplette klarer seg bedre for de har et annet mål, nemlig å kanskje komme seg på beina igjen. Som nyskadet tror jeg ikke jeg ville likt å være der hvis jeg var komplett som det høres ut som denne jenta er. Men dette er helt min personlige mening )

[Gjest aviaana]

Hvis du mener Catosenteret så tror jeg ikke man får så mye mental trening der på å være rullestolbruker. Senteret er forholdvis dårlig tilrettelagt og det er få andre rullestolbrukere der.

Der er de nok mer opptatte av trening. Det er også viktig men jeg tror ikke jeg ville anbefale det stedet etter så kort tid.

Men Sunnaas har noen kurs for unge voksne,

vel, jeg har vært der selv og da jeg var der så var det mange i rullestoll. Så det kommer helt an på har jeg erfart.

Men du har nok rett i at de fokuserer mest på trening, ikke så mye på det mentale. De har riktignok noe samtalegrupper og samtaler med psykiatrisk sykepler,Men det er det.

Men det er jo det med rehabiliteringsinstitusjoner at det er så personavhengig. Det avhenger av medpasienter og primærkontakter.

[Dorthe]

vel, jeg har vært der selv og da jeg var der så var det mange i rullestoll. Så det kommer helt an på har jeg erfart.

Men du har nok rett i at de fokuserer mest på trening, ikke så mye på det mentale. De har riktignok noe samtalegrupper og samtaler med psykiatrisk sykepler,Men det er det.

Men det er jo det med rehabiliteringsinstitusjoner at det er så personavhengig. Det avhenger av medpasienter og primærkontakter.

Jeg tror vi var rundt 10 stykker da jeg var der og da var også de fleste halvveis gående dvs på vei oppover. Det ville jeg tro var sårt for en komplett skade. Mange tror det kommer an på viljestyrke å komme seg på beina igjen og anser de som ikke klarer det for late og lite treningsvillige. De har ikke forstått at det ikke er mulig dersom skaden er komplett. Man kan trene til man blir blå men gående blir man ikke.

Jeg behøver kanskje ikke nevne en kjent fotballspiller som sjøl ikke har forstått det virker det som.

[Dorthe]

Det tar tid å komme seg etter en alvorlig ulykke. Gi henne tid, og slutt å forvent at hun fortsatt skal være sprudlende - la henne være seg selv.

Lurer forresten på hvor den "lenken" til rullestolen er. Har til gode å høre en rullestolbruker synes det er ok at andre påstår de er "lenket til rullestolen".

Jeg trodde da virkelig du hadde sett lenken min med gullelefanter som holder hverandre i snabelen ;o)

[frosken]

Jeg trodde da virkelig du hadde sett lenken min med gullelefanter som holder hverandre i snabelen ;o)

Åh, den glemte jeg jo i farten... De fleste har vel god gammeldags kjetting?

[Gjest aviaana]

Jeg tror vi var rundt 10 stykker da jeg var der og da var også de fleste halvveis gående dvs på vei oppover. Det ville jeg tro var sårt for en komplett skade. Mange tror det kommer an på viljestyrke å komme seg på beina igjen og anser de som ikke klarer det for late og lite treningsvillige. De har ikke forstått at det ikke er mulig dersom skaden er komplett. Man kan trene til man blir blå men gående blir man ikke.

Jeg behøver kanskje ikke nevne en kjent fotballspiller som sjøl ikke har forstått det virker det som.

Da jeg var der, så var det en gjeng som var langtidssykemeldte som var der samtidig med meg. De var ikke i den vanlige pasientgruppen til Cato-senteret men de var med på et forskningsprosjekt for å se hvilken effekt trening hadde på sykdomsfravær.

For meg så var det nesten provoserende å se så friske mennesker løpe og sprette rundt. Men når man er skikkelig nede så reagerer man på alt. En dame var der pga et beinbrudd, det synes jeg også var vanskelig å forholde meg til. skulle gjort hva som helst for å bytte med henne.

Jeg tror likevel at man har godt av å se alle mulige slags skader/funksjonshemninger på et slikt sted. Er man bare sammen med folk som er alvorlig skadet så kan det bli like deprimerende som å være samme med en gjeng som er svært oppegående.

[Gjest aviaana]

dette vil ta tid, det har ikke gått ett år en gang.

Det er vondt å være vitne til men dere må være der for henne som en venninne, og ikke mase på henne.

det er kjempevanskelig men jeg tror den viktigste jobben dere som venner kan gjøre nå er å være der for henne, lytte til henne,forsøke å gjøre ting som dere gjorde før ( hvor hun kan delta) og IKKE komme med råd om hvordan hun skal mestre situasjonen. Det må hun finne ut av selv etter hvert.

Sannsynligvis å kommer hun gradvis ut av dypet etter en tid, da er det bra å ha venner som er der for henne:)

[Dorthe]

Da jeg var der, så var det en gjeng som var langtidssykemeldte som var der samtidig med meg. De var ikke i den vanlige pasientgruppen til Cato-senteret men de var med på et forskningsprosjekt for å se hvilken effekt trening hadde på sykdomsfravær.

For meg så var det nesten provoserende å se så friske mennesker løpe og sprette rundt. Men når man er skikkelig nede så reagerer man på alt. En dame var der pga et beinbrudd, det synes jeg også var vanskelig å forholde meg til. skulle gjort hva som helst for å bytte med henne.

Jeg tror likevel at man har godt av å se alle mulige slags skader/funksjonshemninger på et slikt sted. Er man bare sammen med folk som er alvorlig skadet så kan det bli like deprimerende som å være samme med en gjeng som er svært oppegående.

En slik gruppe var der når jeg var der også. Ellers så var det et par kreftopererte og endel nakkevondt og senebetennelser og endel hofteopererte som bare snakket om hvor flinke de var til å trene seg ut av rullestolen.

Den var tydeligvis veldig farlig, så farlig at de ikke turte nærme seg de som var rullestolbrukere, vi hadde jo ikke vært så flinke som dem til å trene...

Og så var det sikkert en haug andre tilfelle også som jeg ikke aner hva feilte. Uansett kunne man ikke se det utenpå og jeg spør aldri så derfor vet jeg ikke

[Dorthe]

Altså, bare for å ha sagt det. De fleste venner har forsvunnet for de aller fleste i løpet av de første fem årene og derfor blir folk ofte sittende ribbet tilbake. Så vær trofaste og gjør de samme tingene dere gjorde før.

[Gjest jdu]

Ingen blir lenket til rullestolen! Det er et grusomt uttrykk!!

[Dorthe]

Ingen blir lenket til rullestolen! Det er et grusomt uttrykk!!

Hehe, det er ikke grusomt, det er bare latterlig og vitner om uvitenhet )