Han har ikke lyst!

[Skyttejenta]

Jeg lever i et samboerforhold med en mann i midten av 30-årene, vi har vært sammen i 12 år. Jeg er i begynnelsen av 30-årene. Hans sexlyst går i bølgedaler, i veldige bølgedaler også. Han "skylder" på sykdommen sin, Bekhterevs, men jeg kjøper ikke den unnskyldningen lenger, ihvertfall ikke etter å ha møtt mange med samme sykdom som ikke har problemer med lysten av den grunn. Enkelte perioder (spesielt når vi har vært borte fra hverandre en stund) kan vi ha masse sex flere dager på rad, men så kan det gå uker og måneder uten at han har lyst igjen. Det er liksom ingen mellomting med han, det er enten/eller. Vi kan ikke snakke om dette selv etter så mange år, fordi han blir oppfarende og sinna når jeg prøver å ta det opp, og trekker seg enda lenger unna meg. Men jeg har valgt å leve med det så lenge, for vi har det bra på alle andre måter. Og når vi først har sex så er det kjempebra. Men det blir selvfølgelig for lite for meg og jeg går ofte rundt veldig frustrert. Jeg har forsøkt alt, og jeg mener alt. Jeg presser han ikke, lar han komme til meg om han vil. Men i de periodene hvor han ikke vil så blir det fryktelig frustrerende for meg og jeg blir sur og grinete og er ikke så veldig imøtekommende for kos akkurat. Stort sett koser vi veldig mye, småkysser og stryker på hverandre, han er veldig kjærlig. Men når det kommer til klining og sex så er det noe helt annet. I starten av forholdet var vi som alle andre par, holdt på som kaniner hele tiden og kunne ikke få nok av hverandre. Slik er det også nå om han har vært bortreist noen uker, da er han helt "kanin" når han kommer hjem. Slikt får meg til å lure, når han kan "skru av" sånn helt plutselig uten grunn en uke etterpå. At han er slik gjør jo at jeg lurer på hva han skjuler for meg, men etter så mange år så vet jeg at han ikke har noen annen eller har en sær form for seksuell preferanse. Jeg har også sluttet å tro at det er meg det er noe galt med, for det vet jeg at det ikke er. Men det er like fullt frustrerende når det ikke bedrer seg, når han ikke ser ut til å ville ta tak i problemet sitt. Når han er på sitt "verste" sier han at det ikke er han som har et problem, men jeg. Slikt sårer noe voldsomt og i det siste har jeg igjen lurt på om det er verdt det, om jeg bør gå fra han. Vet det ikke er lett for deg å gi råd, men jeg trenger all den hjelp jeg kan få!