lillebroren min..

[Gjest bekymretsøster]

Hei

Jeg har aldri skrevet her før, men fikk tips av en venninne av meg. Jeg er 19 år og har en herlig lillebror.

Tingen er at han nesten ikke spiser. Han er 11 år og er en utrolig herlig gutt. Den siste mnd har han nesten ikke spist og han klager over at han er så tykk. Han er ikke det, men jeg vet han ikke tror på meg når jeg sier det til ham. Og hadde han trodd det hadde han ikke drevet å slanket seg nå. Gutten er jo liten for alderen, og ganske tynn. Han har aldri vært tykk, og ikke har noen av oss annlegg for å bli det heller.

En gjennomsnittsdag for han er null frokost, ingen lunch. Da spiller han fotball sammen med vennene sine. Når han kommer hjem spiser han veldig lite middag. Har vi kjøttkaker spiser han to biter av den, et par biter av poteten og litt grønnsaker. Vi er ganske mye alene så jeg kokker som regel for oss.

Han har også gått veldig ned i vekt. Mamma sier det er fordi han vokser... Og strekker seg.. HVorfor ser ikke hun at han ikke strekker seg, er slapp og sliten, spiser lite og er sur og grinete? Alle andre legger merke til det.

Jeg er så bekymret for ham at jeg ikke får sove. Vet han har det vondt, men det er ingen ting jeg klarer å gjøre med det. Jeg prøver så godt jeg kan å ta han med meg på ting.. som shopping, fotball, eller bare være sammen med han og høre på musikk. Jeg er jo storesøsteren hans og han liker å være sammen med meg og mine venner. Jeg vil så gjerne hjelpe ham.

Jeg har prøvd å snakket med han om det, men selvfølgelig så avviser han meg bare og sier at jeg lyver. "Jeg slanker meg ikke" får jeg til svar. "Jeg spiser masse". Men alikevel sier han jeg ikke må si noe til mamma. Og jeg lovet å ikke gjøre det, men nå må jeg. Det vet jeg. Han kommer til å bli veldig sinna, men det får ikke hjelpe. Han vil nok takke meg en dag...

Men før jeg sier det til mamma, vil jeg høre om noen av dere har noen forslag til hva jeg kan gjøre??? Trenger desperat råd. Jeg er så utrolig glad i han, og vil han skal ha det godt. Det fortjener han.

Det jeg ønsker å finne ut av er hvorfor han driver sånn. Det kan jo ikke ha noe med at han synes han er tykk og gjøre. Det må ligge noe annet bak. Og det vil jeg finne ut slik at kanskje jeg og han kan sammen finne ut av det.

Vi har alltid hatt alt i oppveksten. Ingen problemer egentlig.

Håper dere kan hjelpe meg slik at jeg kan hjelpe ham..

Takk

[Gjest mania]

Jeg har ikke noen svar på akkurat hva du bør gjør,har selv anoreksi,så jeg kan forstå hvorfor lillebroren din ikke vil at du skal fortelle det til foreldrene dine.Det gjør nemlig ting vanskeligere-vanskeligere å slanke seg!!Foreldre bryr seg og har ansvar for at barna deres skal ha det bra,anoreksi er IKKE det,dermed føler nok mange anorektikere(iallfall jeg)at foreldrene er en trussel,rett og slett fordi de vil hjelpe.Altså så må du fortelle det til foreldrene dine.Du kan jo også prøve å få broren din med til legen,organisasjoner for folk med s.f. ol.Se for eks. i tlf.katalogen om det finnes noe senter for s.f. i nærheten av der du bor.Og frem for alt-vis ham at du er glad i ham,noe som du jo sikkert allerede gjør,men det er viktig.

Håper alt går bra-lykke til.

[Moffa]

Hei bekymret søster,

Lillebroren din er heldig somn har en søster som følger med! Stol på deg selv du. Når du føler at det er problemer så er det det. Snakk ordentlig med noen du kan stole på - hvis dine foreldre ikke hører på deg/tror deg, så kan du for eksempel snakke med eller skrive til læreren hans, eller helsesøster. Det er flott hvis du klarer å få de voksne til å høre - da hjelper du din bror selv om han kanskje blir sint på deg i første omgang. Jeg kan huske fra min egen oppvekst at jeg syntes det var grusomt om noen skulle si noe om mine problemer til mine foreldre - men jeg har mange ganger vært fortvilet over at ingen gjorde det heller. Og hvis dere har et bra forhold hjemme, så kan det hende at det ikke blir så vanskelig som du er eller han er redd for. Lykke til, stå på!

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Kjære bekymret søster

Du har allerede fått fine råd av mange erfarne jenter her på forum. Jeg vil råde deg til å fortelle han at du er bekymret og engster deg konsekvensene. Det er kanskje bare noe han ikke klarer å fortelle, men forteller ved å innta denne adferden i forhold til mat. Det å føle seg lite som gutt i denne alderen kan være veldig tøft. Jeg vet at gutter i 11-12 års alderen er opptatt av kropp. Det er jo veldig stor forskjell både fysisk og psykisk på gutter i den alderen. kanskje kan du snakke om det med han, åpne for at han kan fortelle litt om hvorledes det er på skolen for tide, i gjengen/med kompiser. Forsøk å gi han muligheten til å fortelle noe til deres mor selv. Dersom han ikke vil det bør du fortelle han at du ønsker å gjøre det fordi du er bekymret. Lykke til!

[Gjest Celina]

Hei bekymret søster,

Lillebroren din er heldig somn har en søster som følger med! Stol på deg selv du. Når du føler at det er problemer så er det det. Snakk ordentlig med noen du kan stole på - hvis dine foreldre ikke hører på deg/tror deg, så kan du for eksempel snakke med eller skrive til læreren hans, eller helsesøster. Det er flott hvis du klarer å få de voksne til å høre - da hjelper du din bror selv om han kanskje blir sint på deg i første omgang. Jeg kan huske fra min egen oppvekst at jeg syntes det var grusomt om noen skulle si noe om mine problemer til mine foreldre - men jeg har mange ganger vært fortvilet over at ingen gjorde det heller. Og hvis dere har et bra forhold hjemme, så kan det hende at det ikke blir så vanskelig som du er eller han er redd for. Lykke til, stå på!

Jeg er helt enig med Moffa, lillebroren din er heldig som har en storesøster som deg!!

Han er jo veldig ung, og dersom han spiser lite vil han ikke vokse noe særlig, og dersom han allerede er lav er jo ikke det noe bra!

Vet ikke om det er lurt å fortelle moren din det med en gang, hvertfall ikke uten å ha fortalt ham at du gjør det. Siden jeg har sf selv vet jeg at noe av det verste som er, er folk som går bak ryggen på en. Det kan rett og slett svekke tilliten mellom dere, men selvfølgelig må jo noe gjøres.

Prat mye med ham, og vis at du er glad i ham og at du vil stille opp for ham. Hvis du forteller ham litt mer om dine private saker, så kanskje også han klarer å åpne seg litt mer! Prøv å finne ut om han kanskje har problemer av noe slag; med venner, skole eller noe annet.

Ellers så kan det nok være lurt å oppsøke lege eller en annen person. Du kan jo også lese litt om spiseforstyrrelser her på internet ellers finnes det mange bøker om det.

Lykke til!

[Gjest Sori]

Jeg er helt enig med Moffa, lillebroren din er heldig som har en storesøster som deg!!

Han er jo veldig ung, og dersom han spiser lite vil han ikke vokse noe særlig, og dersom han allerede er lav er jo ikke det noe bra!

Vet ikke om det er lurt å fortelle moren din det med en gang, hvertfall ikke uten å ha fortalt ham at du gjør det. Siden jeg har sf selv vet jeg at noe av det verste som er, er folk som går bak ryggen på en. Det kan rett og slett svekke tilliten mellom dere, men selvfølgelig må jo noe gjøres.

Prat mye med ham, og vis at du er glad i ham og at du vil stille opp for ham. Hvis du forteller ham litt mer om dine private saker, så kanskje også han klarer å åpne seg litt mer! Prøv å finne ut om han kanskje har problemer av noe slag; med venner, skole eller noe annet.

Ellers så kan det nok være lurt å oppsøke lege eller en annen person. Du kan jo også lese litt om spiseforstyrrelser her på internet ellers finnes det mange bøker om det.

Lykke til!

Hva f*** er galt med å være lav?!?!?!

[Gjest Celina]

Hva f*** er galt med å være lav?!?!?!

Jeg sa ikke at det var noe galt i å være lav! Men hvis en gutt på 11 år som allerede er lav for alderen, slutter å vokse, så blir vedkommende kankje dverg. Ikke noe galt i det heller, men han ønsker sansynligvis ikke å bli det!

Forresten er det verre for gutter å være lave enn for jenter.

Uansett hva er definisjonen for å være lav?

Beklager hvis uttalelsen min provoserte deg, den var IKKE ment til det!