jeg eksploderer snart av sårhet og smerte...

[Gjest beib1]

har alltida hatt et bra sammerbeib med legen,følt at jeg kan snakke med han om alt jeg har på hjertet og han har alltid lyttet.han har hjulpet meg til og komme meg videre i livet på mangen måter.

fikk ett nytt liv når jeg begynnte hos han og han grep fatt i ting og tang og sørget for at ti års med feilmedisinering og feildiagnose ble endret.

jeg har forandret meg mye etter jeg begynnte og gå hos han...til det positive..

men så for en tid tilbake så mistet jeg tilliten til alle rundt meg,møtte opp til timer som avtalt,men jeg snakket liksom ikke om ting jeg abselutt burde snakke om...

jeg bare trigget meg igjennom hverdagen med beskyttelse skallet rundt meg og ting ble ikke sagt...

etter min mors bråe død så har jeg hatt problemer med og grine,og jeg går rundt i en litt annen verden og har ikke helt godtatt situasjonen...skyvet vekk alt om denne tragiske hendelsen.

jeg sliter virkelig...jeg har dårlig samvittighet for jeg var ikke særlig snill mot min mor nå jeg burde være det,og når jeg leser ting jeg har skrevet her inne før hennes død,så vrenger det seg inni meg...det gjør så ufattelig vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg så jeg kjenner helst ikke på dette....skubber det bort...

men nå hoper ting seg opp,jeg kastet jo ut samboeren min og ting er rimelig kaotisk nå,selv om jeg har bestemt meg at nå er det over så er det jo ikke bare og bryte tvert av,er så mye praktisk som må ordnes opp i og løper rundt som ett stressende tog...

men om kvelden og natten,da kommer tankene for fullt,da spinner de rundt oppi hodet på meg og vil ingen ende ta..jeg greier ikke grine og klumpen i halsen blir liksom bare større og større,jeg føler jeg ikke får puste...føler jeg holder meg selv etter håret over vannflaten og vil abselutt ikke slippe....jeg vil ikke ned i smerten,mørket, og det selvdespektive(feilt skrevet,men finner ikke rett ord).jeg vil ikke føle på angsten,smerten og de andre vonde følelsene...

var hos legen min i går og timen tok helt av....jeg kjeftet,raset og sa virkelig hva jeg mente om ting og tang...og det sa legen også...og det endte opp med at jeg følte med urettferdig behandlet og så ble jeg så utrolig skuffet og såret...og gang på gang etter denne timen så dukket spørsmålet opp,kan jeg stole på han?det bilde jeg en gang hadde ble knust...jeg fikk fullstendig panikk...ingen jeg kan stole på,ingen jeg kan stole på...gikk igjen i hodet mitt i hele natt og jeg innså at nå nærmer det seg faretruende vann overflaten her...jeg klamholder på hodet mitt,desperat etter og holde meg på beina...

jeg er sårbar til de tusen,det som skjedde i går kan bare vært en missforståelse men jeg føler meg rett og slett i inngenmanns land,eller rettere sagt bakkvendt land...

alle maser på meg...min far er innom her mangen ganger for dagen for og fortelle hvor feil jeg tok ang xen og at jeg bør ta han tilbake...at jeg ikke vil greie meg selv økonomisk og bla bla bla...jeg blir sååå sint..og hver gang han kommer ned så tenker jeg ååååååååååå hva er det nå da...jeg er irritert,jeg vil ha fred..

men så er det ikke så greit for pappa heller da...han tar det ikke særlig bra at mamma døde og hverdagen er kaotisk for han..han skal flytte ned her som jeg bor og jeg skal flytte til helgen og pakkingen min har ikke gått helt etter planen pga sykdom,og utkastelse av xen...og min far som skal kjøres hit og dit og er pisse sur og skal hele tiden minne meg på det.

jeg begynner og gå tom for krefter...jeg føler jeg er i ferd med og miste fullstendig bakkekontakten og jeg er liv redd...og jeg greier ikke mer mas...

jeg føler at jeg ikke kan stole på noen,jeg føler at det jeg sier blir brukt mot meg før eller senere.det beviste jo legen for meg i går...

jeg skal til legen igjen i dag og avslutte vår samtale for i går og jeg forlanger tid nå,ikke 5 min så rett ut igjen...nå må han høre på meg og ting må ordnes opp i,for dette takler jeg ikke...

[frosken]

Du bør stole på legen din, Du har skrevet såpass mye om din relasjon til vedkommende her, at jeg er ganske overbevist om at du har en bra lege.

Selv om legen din forsøker å hjelpe deg, så betyr ikke det at vedkommende har ubegrenset med tid og tålmodighet, og det forventes av deg som voksen at du klarer å "oppføre" deg relativt behersket på legekontoret. Jeg vet ikke hva som ble feil i går, men det høres kanskje ut som om du tillot deg å "bråke litt vel mye", så når du snakker med legen i dag, så kan du kanskje forsøke å være litt roligere.

Kanskje du skulle forsøke å snakke litt med f.eks. presten der du bor om sorgen etter din mor. Sorg er vondt, og de fleste av oss vil med rette og urette bebreide oss selv i forhold til ting vi ville ha gjort annerledes om vi fikk en ny sjanse. Finn noen å snakke med om tapet av din mor - kanskje en som ikke samtidig skal forholde seg til alle de andre problemene du har i livet ditt.

Det høres slitsomt ut å være deg akkurat nå, både flytting, bruddet med eksen, sorg osv. Prøv å ta tak i en ting av gangen, og ikke la faren din sin friustrasjon føre til at du ikke opprettholder bruddet med eksen.

Lykke til:-)

[cabbage]

det virker som du roemmer fra din del av ansvaret i denne situasjonen. Kjefter du en lege huden full saa kan du ikke vaere sjokkert om han ikke holder dge i haandedn og geleider deg til fremtiden din.

Skjoenner at ting er vanskelig, men det er ingen undskylding for og oppfoere seg slik. Legen er ikke den som skal ordne opp i livet ditt. det maa du gjoere selv. Trenger du hjelp er det bedre og komme seg til psykolog/psykiater slik at de har mer tid. En vanlig legetime kan aldri hjelpe deg slik du oensker.

[Gjest beib1]

Du bør stole på legen din, Du har skrevet såpass mye om din relasjon til vedkommende her, at jeg er ganske overbevist om at du har en bra lege.

Selv om legen din forsøker å hjelpe deg, så betyr ikke det at vedkommende har ubegrenset med tid og tålmodighet, og det forventes av deg som voksen at du klarer å "oppføre" deg relativt behersket på legekontoret. Jeg vet ikke hva som ble feil i går, men det høres kanskje ut som om du tillot deg å "bråke litt vel mye", så når du snakker med legen i dag, så kan du kanskje forsøke å være litt roligere.

Kanskje du skulle forsøke å snakke litt med f.eks. presten der du bor om sorgen etter din mor. Sorg er vondt, og de fleste av oss vil med rette og urette bebreide oss selv i forhold til ting vi ville ha gjort annerledes om vi fikk en ny sjanse. Finn noen å snakke med om tapet av din mor - kanskje en som ikke samtidig skal forholde seg til alle de andre problemene du har i livet ditt.

Det høres slitsomt ut å være deg akkurat nå, både flytting, bruddet med eksen, sorg osv. Prøv å ta tak i en ting av gangen, og ikke la faren din sin friustrasjon føre til at du ikke opprettholder bruddet med eksen.

Lykke til:-)

ja har prøvd og få tak i presten...venter på tlf fra han..

legen min sier det er greit at jeg lufter ut følelse og reaksjoner hos han...at det viser at jeg stoler på han og det er han takknemmelig for...men nå er altså usikkerheten min helt overveldenede..

jeg begynnte nesten og gråte i går og da ba eg han om og snu seg bort...da sa han at han rørte ved ett ømt tema...

hvorfor driver jeg og sjuler meg selv slik? hvorfor er jeg såå sint istedenfor lei meg og deppa slik som før?

hvorfor skader jeg meg ikke lenger,når smerten inni meg aldri har vært så stor som nå?

hva er det med meg?

er det dette som kalles og bli voksen?

og ikke komme stormende og kreve innleggelse på psyk pga ting går ikke min vei? var slik før,men det er nå jeg kjenner hva virkelig sorg og smerte er og jeg ønsker ikke noe innleggelse.vil ikke inn i den runden igjen..

og psykologer har gitt meg opp...

pga de er sur på fastlegen pga fastlegen har tatt de for feilmedisinering og feildiasonering og for oppførselen dere mot meg menst vi var på sammerbeids møte...nå har jeg ikke gått til psykolog på 1 år og for og være ærlig så er jeg blitt mye mer selvstendig etter det...

dette er nok en livskrise som jeg må igjennom,lære av og vokse på...men akkurat nå så er det ikke spesielt godt og være meg...

[Gjest beib1]

Du bør stole på legen din, Du har skrevet såpass mye om din relasjon til vedkommende her, at jeg er ganske overbevist om at du har en bra lege.

Selv om legen din forsøker å hjelpe deg, så betyr ikke det at vedkommende har ubegrenset med tid og tålmodighet, og det forventes av deg som voksen at du klarer å "oppføre" deg relativt behersket på legekontoret. Jeg vet ikke hva som ble feil i går, men det høres kanskje ut som om du tillot deg å "bråke litt vel mye", så når du snakker med legen i dag, så kan du kanskje forsøke å være litt roligere.

Kanskje du skulle forsøke å snakke litt med f.eks. presten der du bor om sorgen etter din mor. Sorg er vondt, og de fleste av oss vil med rette og urette bebreide oss selv i forhold til ting vi ville ha gjort annerledes om vi fikk en ny sjanse. Finn noen å snakke med om tapet av din mor - kanskje en som ikke samtidig skal forholde seg til alle de andre problemene du har i livet ditt.

Det høres slitsomt ut å være deg akkurat nå, både flytting, bruddet med eksen, sorg osv. Prøv å ta tak i en ting av gangen, og ikke la faren din sin friustrasjon føre til at du ikke opprettholder bruddet med eksen.

Lykke til:-)

jeg har snakket med presten nå..

skal møte han på mandag kl 11.jeg gruer meg pga har ikke vært i kirken etter mammas bisettelse og jeg unngår helst slike ting som vekker for mangen minner...men nå er det gjort og jeg skal møte presten..kan kanskje bli litt godt også siden det var han som holdt bisettelsen...og er litt kjent med hva som skjedde...

kanskje sorgprossensen kan starte normalt nå...en eller annen gang må den jo gjøre det...kan ikke forsette og løpe for alltid,for om tid og stunder så rekker den meg igjen...

det som er rart er at jeg er blitt så totalt forandret..er blitt mer stille,sint, og hard...

veldig hard og sta...

[Gjest beib1]

Du bør stole på legen din, Du har skrevet såpass mye om din relasjon til vedkommende her, at jeg er ganske overbevist om at du har en bra lege.

Selv om legen din forsøker å hjelpe deg, så betyr ikke det at vedkommende har ubegrenset med tid og tålmodighet, og det forventes av deg som voksen at du klarer å "oppføre" deg relativt behersket på legekontoret. Jeg vet ikke hva som ble feil i går, men det høres kanskje ut som om du tillot deg å "bråke litt vel mye", så når du snakker med legen i dag, så kan du kanskje forsøke å være litt roligere.

Kanskje du skulle forsøke å snakke litt med f.eks. presten der du bor om sorgen etter din mor. Sorg er vondt, og de fleste av oss vil med rette og urette bebreide oss selv i forhold til ting vi ville ha gjort annerledes om vi fikk en ny sjanse. Finn noen å snakke med om tapet av din mor - kanskje en som ikke samtidig skal forholde seg til alle de andre problemene du har i livet ditt.

Det høres slitsomt ut å være deg akkurat nå, både flytting, bruddet med eksen, sorg osv. Prøv å ta tak i en ting av gangen, og ikke la faren din sin friustrasjon føre til at du ikke opprettholder bruddet med eksen.

Lykke til:-)

og jeg er helt besatt om og ikke gi opp...ikke vise min sårbarhet.skal ikke slippe noen til de grader inn på meg...

menst før så ga eg opp,plasserte ansvaret for livet mitt hos andre og ikke tok kontrollen selv...lot alle andre leve livet mitt...

men nå er det mitt liv,det er mine valg og jeg står for mine valg uannsett kordan det går..og konskvenser lærer man av..

altså selv om det ikke kan virke slik her så er jeg blitt mye sterkere..i rl altså..jeg går med rak rygg og finner meg ikke i ting som jeg har funnet i meg i før...ser så mye klarere livet mitt...hva som må gjøres,for at jeg skal få det bedre...jeg ser alt liksom...og bare det at jeg kasta ut xen er jo bevis på forandringen..og det at jeg er så fast bestemt på at det er slutt med han,selv om alle maser og vil ha sin mening med i valget mitt,men det er mitt valg..alene.og jeg står for det jeg har gjort,for nå skal jeg konsentrere meg om og få det bra igjen,både for meg og sønnen min sin del..

det er mitt liv og ingen andre enn meg selv kan leve det...

livet er en lædom...

[frosken]

jeg har snakket med presten nå..

skal møte han på mandag kl 11.jeg gruer meg pga har ikke vært i kirken etter mammas bisettelse og jeg unngår helst slike ting som vekker for mangen minner...men nå er det gjort og jeg skal møte presten..kan kanskje bli litt godt også siden det var han som holdt bisettelsen...og er litt kjent med hva som skjedde...

kanskje sorgprossensen kan starte normalt nå...en eller annen gang må den jo gjøre det...kan ikke forsette og løpe for alltid,for om tid og stunder så rekker den meg igjen...

det som er rart er at jeg er blitt så totalt forandret..er blitt mer stille,sint, og hard...

veldig hard og sta...

Så bra at du har fått gjort en avtale med presten! Sorg er en merkelig ting - jeg tror ikke det går an å forestille seg på forhånd hvordan tapet vil oppleves, og vi reagerer så ulikt i ulike faser, uten at noe i utgangspunktet er mer "riktig" enn annet.

Prester er vant til å forholde seg til sorg; og du trenger ikke forholde deg til resten av kirkens budskap

[frosken]

ja har prøvd og få tak i presten...venter på tlf fra han..

legen min sier det er greit at jeg lufter ut følelse og reaksjoner hos han...at det viser at jeg stoler på han og det er han takknemmelig for...men nå er altså usikkerheten min helt overveldenede..

jeg begynnte nesten og gråte i går og da ba eg han om og snu seg bort...da sa han at han rørte ved ett ømt tema...

hvorfor driver jeg og sjuler meg selv slik? hvorfor er jeg såå sint istedenfor lei meg og deppa slik som før?

hvorfor skader jeg meg ikke lenger,når smerten inni meg aldri har vært så stor som nå?

hva er det med meg?

er det dette som kalles og bli voksen?

og ikke komme stormende og kreve innleggelse på psyk pga ting går ikke min vei? var slik før,men det er nå jeg kjenner hva virkelig sorg og smerte er og jeg ønsker ikke noe innleggelse.vil ikke inn i den runden igjen..

og psykologer har gitt meg opp...

pga de er sur på fastlegen pga fastlegen har tatt de for feilmedisinering og feildiasonering og for oppførselen dere mot meg menst vi var på sammerbeids møte...nå har jeg ikke gått til psykolog på 1 år og for og være ærlig så er jeg blitt mye mer selvstendig etter det...

dette er nok en livskrise som jeg må igjennom,lære av og vokse på...men akkurat nå så er det ikke spesielt godt og være meg...

Jeg tror du er i ferd med å bli mer voksen :-)

Bestem deg for å stole på legen; ikke la tvilen få ødelegge.

[Gjest beib1]

Jeg tror du er i ferd med å bli mer voksen :-)

Bestem deg for å stole på legen; ikke la tvilen få ødelegge.

takk for gode tilbake mld du har gitt meg den siste tiden.du er virkelig klok og vet masse.

det er godt og ha en sånn som deg her på forumet :-)

have a nice day :-)

[ftmffm]

Skjønner at du sliter noe voldsomt nå beib1, men samtidig ser jeg hvor mye du har vokst. Du skal være stolt av deg selv som har blitt voksen og klarer motgang uten å måtte ty til innleggelser. Jeg synes du er kjempe sterk som klarer å få satt ord på tingene og søker hjelp fra lege og prest når du trenger det.

*klem*