Barn og medisiner

[Gjest littlepillow]

Jeg er en kvinne på 30 år, foreløpig ingen barn. Jeg har vært sammen min samboer i litt over seks år, og vi planlegger å forlove oss. Jeg tenker mye på dette med å få barn. Jeg føler tiden løper fra meg, og at jeg bør få de jeg vil ha innen fem år. Tidligere har jeg utsatt dette fordi jeg vil bli bedre, mentalt sett. JEg har slitt med angst og depresjoner veldig lenge. I høst ble jeg ansett som frisk av psykologen min, men tre måneder etter terapi-slutt fikk jeg tilbakefall. Dette var i februar. Da ble stadig verre, og i slutten av mai ringte jeg legen. Nå går jeg på zoloft, og har gjort det i ca en måned.Spørsmålet mitt er: er det uforsvalrlig av meg å tenke på at jeg vil ha barn "snart"? Vil jeg kunne gå på zoloft og være gravid/amme samtidig? Anser forholdet mitt som stabilt, og vi er begge i fast jobb.

[Orio]

Jeg er ingen ekspert, men dette er noe NHD har svart på noen ganger, bl.a at han ikke ville vært bekymret hvis en kvinne som bærer hans barn bruker antidepressiva. (Hvis ikke jeg husker helt feil nå.)

Det beste er selvfølgelig om du ikke trenger medisiner, men det er jo ikke noe du kan styre selv. Etter det du skriver skulle dere være i stand til å ta dere godt av et barn, dere er voksne mennesker med faste jobber og i et stabilt forhold. Siden du nettopp har startet på zoloft fordi depresjonen kom tilbake ville jeg ventet en stund med å bli gravid, i hvert fall et halvt år (som ikke er noen evighet, selv om det kan føles sånn). Da får du tid til å bli bedre av depresjonen, og ev. etablere et samarbeid med psykiatrisk sykepleier, psykolog eller psykiater som kan følge deg opp under graviditeten. Er du heldig kan den oppfølgingen gjøre at du klarer deg med mindre medisiner.

Var jeg deg ville jeg drøftet dette med legen ved første anledning, dette er nok en graviditet det er lurt å forberede seg litt ekstra på.

Når det gjelder medisiner og amming har jeg lite å bidra med, men der finnes det i alle fall alternativer.

Jeg kjenner kvinner som har gått på "tyngre" medisiner enn zoloft og født sunne og friske barn. Etter hvert er vel AD blitt såpass utbredt at det er en del som har brukt det under graviditet, og jeg vil tro at eventuelle skader på fosteret ville blitt rapportert.

Lykke til.

[Gjest littlepillow]

Jeg er ingen ekspert, men dette er noe NHD har svart på noen ganger, bl.a at han ikke ville vært bekymret hvis en kvinne som bærer hans barn bruker antidepressiva. (Hvis ikke jeg husker helt feil nå.)

Det beste er selvfølgelig om du ikke trenger medisiner, men det er jo ikke noe du kan styre selv. Etter det du skriver skulle dere være i stand til å ta dere godt av et barn, dere er voksne mennesker med faste jobber og i et stabilt forhold. Siden du nettopp har startet på zoloft fordi depresjonen kom tilbake ville jeg ventet en stund med å bli gravid, i hvert fall et halvt år (som ikke er noen evighet, selv om det kan føles sånn). Da får du tid til å bli bedre av depresjonen, og ev. etablere et samarbeid med psykiatrisk sykepleier, psykolog eller psykiater som kan følge deg opp under graviditeten. Er du heldig kan den oppfølgingen gjøre at du klarer deg med mindre medisiner.

Var jeg deg ville jeg drøftet dette med legen ved første anledning, dette er nok en graviditet det er lurt å forberede seg litt ekstra på.

Når det gjelder medisiner og amming har jeg lite å bidra med, men der finnes det i alle fall alternativer.

Jeg kjenner kvinner som har gått på "tyngre" medisiner enn zoloft og født sunne og friske barn. Etter hvert er vel AD blitt såpass utbredt at det er en del som har brukt det under graviditet, og jeg vil tro at eventuelle skader på fosteret ville blitt rapportert.

Lykke til.

Bedre av depresjonen.... Mitt problem er at jeg har slitt med depresjon, og senere angst, siden jeg var tenåring. Da jeg var tenåring tok ingen meg seriøst, ei heller min psykiater-mor. Jeg fikk ikke behandling før jeg var 23 år, og da oppsøkte jeg lege pga sykdommen begynte å bli veldig fysisk. Siden den tid, altså syv år, har jeg gått to runder med cipramil, og vært innom tre psykologer (som jeg har gått hos i til sammen fem år). Dette med "å bli bedre" blir dermed en litt rar vending for min del.På flere felt er det mye som har blitt nettopp det, altså bedre. Mens andre virker uforanderlige. De kommer stadig tilbake, og lar seg ikke manipulere ved "selvkontroll" lært av psykolog. Ikke over tid.