Parforhold

[Gjest Ramones]

Hei! Jeg er en jente som har problemer med å holde på et forhold. Har en del korte forhold bak meg nå, men ingen langvarig. Jeg skjønner bare rett og slett ikke hvorfor det samme skjer med alle jeg møter. Jeg kan føle meg glad og forelsket - virkeli dypt, men som regel etter noen uker snur forelskelsen seg til hat og fortvilelse, irritasjon over partneren. Jeg prøver 'holde ut', ikke gi opp men det fører meg bare mer og mer inni en depresjon (som straks er over når jeg har 'gjort det slutt' med partneren). Har du noen teorier/tanker om hvorfor dette skjer? Jeg har nå for første gang flyttet sammen med en nydeli gutt, som prøver alt han kan å forstå og gi meg tid. Men for hver dag som går, vokser irritasjonen, jeg klarer ikke lenge være fysisk borti ham, holde hånda eller sove i samme seng, det føles bare motbydelig.. Men jeg ønsker så sterkt at det for en gang skyld skal fungere, finne tilbake de gode følelsene, jeg var en gang veldig glad i gutten, og vi hadde det veldi gøy sammen. Det nytter jo heller ikke å flykte fra hva det enn er som er problemet.. Kan samlivsterapi være noe for oss? Jeg vil jo tro at det ikke er det beste utgangspunktet å starte et forhold med terapi, men bortsett fra ovennevnte 'problemer' så tror jeg vi kan få det bra sammen..

[Gjest Silver Fairy]

Hva er det som gjør deg så fortvilet og irritert? Det er ikke sikkert dere har behov for samlivsterapi, men det kan kanskje være nyttig for deg å ta noen timer terapi alene. Det er jo hos deg problemet sitter siden du har hatt det sånn samme hvilken gutt du har vært sammen med.

Finn ut hva det er som frustrere deg så tror jeg du har kommet et stykke på vei.

[Gjest Vekten87]

kanskje du legger deg for mye opp i "feilene" hannes, at bagateller blir store og du blir lei og irritert..? prøv å se det posetive i han, gjør han noe som du ikke "liker" så se på det som sjarmerende.. jobb litt med deg selv, å ikke gi opp. snakk med han om hva du føler. prøv å sammarbeid om en "løsning" prøv å se en framtid, dere to sammen??

tror dette går fint hvis du tar tak i det og la frustrasjonen vinne!!!

[Tyr 81]

Hei!

Ville bare si at jeg kjenner meg litt igjen i det du sier der ja.. Først forelskelse og alt er bare bra, men etter en stund sammen så irriterer jeg meg over hver minste lille ting. Jeg har virkelig noe å jobbe med Flytter sammen med kjæresten til helga, og gjennom tida vi har vært sammen så har jeg jo merka at vi er forskjellige på noen områder.. Og jeg klarer ikke helt å glede meg til å flytte sammen fordi jeg kjenner at jeg er skeptisk til åssen dette skal gå... Selv om jeg vil!!

Vet jo at det ikke er hans skyld, og må jo akseptere at man er forskjellige... men det blir vanskelig ja...

[Gjest]

Hei!

Ville bare si at jeg kjenner meg litt igjen i det du sier der ja.. Først forelskelse og alt er bare bra, men etter en stund sammen så irriterer jeg meg over hver minste lille ting. Jeg har virkelig noe å jobbe med Flytter sammen med kjæresten til helga, og gjennom tida vi har vært sammen så har jeg jo merka at vi er forskjellige på noen områder.. Og jeg klarer ikke helt å glede meg til å flytte sammen fordi jeg kjenner at jeg er skeptisk til åssen dette skal gå... Selv om jeg vil!!

Vet jo at det ikke er hans skyld, og må jo akseptere at man er forskjellige... men det blir vanskelig ja...

Takker for svar alle sammen.

Har prøvd å snu tankene, fokusere på det positive, men det hjelper liksom ikke...

Har gått til samtaleterapi i flere år for dette også, men kommer ingen vei.

Setter pris på innspill, det føles liksom ikke så håpløst da, så håpløst alene..

Er det noen som har noen teori på hvorfor dette skjer..?

Kan si så mye som at jeg har vært utsatt for overgrep da jeg var barn, kan det ha noe med det å gjøre? Føler at jeg er ferdig med fortiden, og jeg stoler virkeli på typen, så jeg tror liksom ikke det har noe med det å gjøre.. Anyone..?

[Gjest no nick yet]

Parterapi vil vel ikke hjelpe når problemet ligger hos deg.

Kan du ha borderline personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Ramonez]

Parterapi vil vel ikke hjelpe når problemet ligger hos deg.

Kan du ha borderline personlighetsforstyrrelse?

Hehe kan tenkes

Så det kan ha praktisk betydning for et forhold?

Ikke så ulogisk egentlig..

Thanx anyway..

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei! Det høres ikke greit ut å miste følelsene så fort. Det første jeg tenker når jeg leser brevet ditt er om du kanskje ikke er klar for et fast parforhold enda? Ikke få blir forelsket og tror de er klare for fellesskap og samliv, men går på trynet. De er ikke klare for å dele livet med med flere enn seg selv. De synes det er flott å elske, men ikke til hverdags. Tenk gjennom om du er klar for tosomhet, eller bare klarer å ha en kjæreste i porsjoner, og at dere må bo hver for dere. Nå ser jeg at du skriver at alle kjærester du har hatt har det gått like dårlig med. For å komme mer til bunnds i hvorfor du reagerer slik, vil jeg foreslå slik du selv er inne på, at du oppsøker en pyskolog eller parterapeut. I første omgang synes jeg du skal gjøre det alene. Det er du som i første omgang sliter mest med dette. Et annet tips er at dere melder dere på et PREP kurs. Det er et samlivskurs beregnet på par før de skal etablere seg. Kurset tar opp temaer som alle par møter: kommunikasjon, kjønnsforskjeller, hvordan løse konflikter, hvordan forstå hverandre, osv. Kurset er ikke terapi, men et pedagogisk kurs. Mer info på nettet under PREP, Samlivssenteret på MOdum. LYkke til!

[Gjest Psyk av alt]

Parterapi vil vel ikke hjelpe når problemet ligger hos deg.

Kan du ha borderline personlighetsforstyrrelse?

Første jeg tenkte på også, Borderline.