Sliten

[Gjest Sliten anleggsmann 23]

Hei. Unskyld vis dette blir veldig rotete. Jeg tror kanskje jeg trenger hjelp. Jeg er 23 år og anleggsarbeider.(gravemaskin og lastebilsjåfør) Det siste året har jeg fått en snikende følelse av at noe mangler, har likksom ikke den piffen som gjør det artig å gå på jobb eller gjøre noe hjemme, alt er et slitt. Har jobba ganske mye det siste året samtidig som jeg var i et litt anstrengende forhold med ei veldig søt jente. Har altid vært utandgående og glad i å snakke med folk, og har hatt en liten dæsj humor. Opp gjennom åra har jeg lært meg å svare folk på den måten jeg blir tiltalt, men nå klarer jeg ikke det lenger. Jeg har begynt bare å ta i mot. og vet liksom ikke hva jeg skal si vis noen bare stiller meg et enkelt ja nei spørsmål Nå har jeg mistet noe, har ikke lenger humøret, eller orken til å snakke med folk, vil helst være alene og sove. for da kan det hende at hue får lov til å være i fred. Hukomelsen er borte, husker det som skjedde for 10 år siden, men ikke hva naboen heter.... lei sak. Har også blitt en SMULE distree det siste året. Men mitt spørsmål er : er dette noe som jeg skal prøve å ta tak i, eller skal jeg gjøre som jeg har fått beskjed om av de jeg anser som venner å bare å videre. jeg vil ikke plage vennene mine med detta her heller, for da føler jeg at jeg bruker de på en måte de ikke fortjener. Hva skal jeg gjøre? Jeg er vel strengt tatt alt for ung til å være utbrent?

[Orio]

Jeg tror ikke det er noen aldersgrense for å være utbrent.

Kanskje du rett og slett er sliten og overarbeidet? Mye å gjøre og tenke på både på jobb og i privatlivet? Jeg antar du, som mange andre har ferie på denne tiden. Har du store planer og mye du skulle ha gjort? Det kan hende det hjelper å ta det litt med ro i ferien, la dagene gå i bedagelig tempo og bare slappe av og nyte tilværelsen. (Det forutsetter at du ikke er av dem som har store ambisjoner om å få gjort mest mulig i ferien, da.)

Hvis det ikke hjelper, men heller blir verre etter ferien og utover høsten bør du ta kontakt med fastlegen. Da kan du få hjelp til å sortere ut om dette kan være en begynnende depresjon eller noe annet du trenger/kan få behandling for.

[Gjest sove bort livet i ensomhet?]

Signaturen din vitner om mistrivsel i jobben? Hvorfor må du jobbe du så mye hvis du har vært sliten så lenge, og er jobben og yrket det rette for deg? Utbrenthet rammer flere og flere i dagens samfunn, uansett alder. Store krav kan bli for mye for noen og enhver.

Hvorfor har de du anser som dine venner sagt du bør la dette gå? Du ville ikke lurt på om du trengte å ta tak i noe, dersom du visste at dine venner har rett? Hvordan kan venner si noe sånt? Fornuften sier at dette er noe du bør gripe tak i, vi er mange som mottar hjelp her i landet, ingenting å skamme seg over. Det er ikke normalt å befinne seg i en slik tilstand du beskriver. Var forholdet til jenta di anstrengende fordi du er utslitt, eller var hun anstrengende? Når alt i både privatlivet og jobbsammenheng snører seg sammen slik det har gjort for deg, tyder mye på at du må se på deg selv. Dui bør oppsøke hjelp, og finne frem den mannen du vil være, både for deg selv, jenta di, og familie. Jobb som ikke er rett for deg, kan du med fordel unngå. Det samme gjelder "venner".

Det kan være dumt å bruke venner for mye til klagemur, særlig når de ikke forstår deg. Finn en god psykolog som kan rettlede deg. Du vil vel ikke

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Utbrent er du ikke.

mest sannsynlig her du en depresjon forårsaket av langvarig stress. Det med hukommelsesproblemene er typisk.

Menn har langt oftere enn kvinner depresjoner uten særlig tristhet.

Jeg synes du skal oppsøke fastlegen din. I tillegg kan du prøve å justere litt ned på jobbelastningen din. Hel sykemelding fører sjelden noe godt med seg. Justering av arbeidsmengden er derimot noen en må lære seg om en skal være yrkesaktiv et helt liv.

[Gjest Sliten anleggsarbeider]

Hei igjen, takk for gode råd, var hos legen på onsdag og fikk påvist en middels tung depresjon. Dette gjorde meg faktiskt glad, for da har jeg et navn på noe. Har tatt en del blodprøver som skal undersøkes. Har fått ny legetime 1 august, og vis blodprøvene er som de skal være og det mentale er på samme linje så skal jeg begynne på anti deprisiva.

Nå har jeg hatt det ganske bra en stund, sovet en del og fått igjen energi, drevet med hobbyer og diverse uten å ha noe tidspress over meg, og følte meg veldig bra faktisk.

MEN: For det første så er jeg blitt nervøs for å skuffe folk, fått en enorm skyld følelse for at folk stiller opp for meg. Men at jeg ikke klarer å stille opp for folk tilbake......

For det andre så snakket jeg med exen min før i kveld, som ville at jeg skulle være sjåfør for en annen EX av HENNE. Da sa jeg at jeg gjør nesten alt for henne, men akkurat ET sted går grensa for det også. Og hu ble forbanna på meg for at jeg ikke vil være sjåfør når hu ringer midt på natta.... (det gjør jo ikke hodet noe bedre heller da) Hu har ikke akkurat noen store tanker om han, og ville at jeg skulle kjøre han hjem etter at han hadde vært på fest hos henne, han ble invitert for at hu skulle psyke han ned. Og ville at jeg skulle være der og se på det, greit fyren er noget spessiel, det skal innrømmes. Men å bli manipulert på den måten er det faen meg ingen som har godt av. Jeg begynner egentlig nå å virkelig å skjønne hva hu driver med. Og jeg kjenner henne ikke igjen. Jeg vil ha henne som venn, men ikke som en skal pynte opp igjen den dritten hu slenger ut av seg.

Men jeg vet at det finnes noen der ute som faktisk er MYE bedre. Men jeg tør ikke undersøke og lete etter den jenta ( er det noe feil med meg?)

[Gjest]

Signaturen din vitner om mistrivsel i jobben? Hvorfor må du jobbe du så mye hvis du har vært sliten så lenge, og er jobben og yrket det rette for deg? Utbrenthet rammer flere og flere i dagens samfunn, uansett alder. Store krav kan bli for mye for noen og enhver.

Hvorfor har de du anser som dine venner sagt du bør la dette gå? Du ville ikke lurt på om du trengte å ta tak i noe, dersom du visste at dine venner har rett? Hvordan kan venner si noe sånt? Fornuften sier at dette er noe du bør gripe tak i, vi er mange som mottar hjelp her i landet, ingenting å skamme seg over. Det er ikke normalt å befinne seg i en slik tilstand du beskriver. Var forholdet til jenta di anstrengende fordi du er utslitt, eller var hun anstrengende? Når alt i både privatlivet og jobbsammenheng snører seg sammen slik det har gjort for deg, tyder mye på at du må se på deg selv. Dui bør oppsøke hjelp, og finne frem den mannen du vil være, både for deg selv, jenta di, og familie. Jobb som ikke er rett for deg, kan du med fordel unngå. Det samme gjelder "venner".

Det kan være dumt å bruke venner for mye til klagemur, særlig når de ikke forstår deg. Finn en god psykolog som kan rettlede deg. Du vil vel ikke

Hei, ja jeg sliter litt i jobben, føler at uansett hva jeg gjør så er det ikke bra nok....

Jeg vet at jeg gjør jobben min mer en bra nok, men er så redd for hva sjefen sier om meg. For jeg vet hva han sier om andre folk som jobber for han. INGEN er bra nok for den gamle gubben på 70 år (Eier av firmaet). For han har altid vært den som har vært best til alt og innrømmer ALDRI feil. Og har vært konge i lokal samfunnet de siste 30 åra. Men her kommer jeg som er relativt nyutdannet og har gått skole for å lære om de tekniske greiene i anleggsbransjen, og hvordan ting skal være. og så får jeg plutselig slengt i trynet at det bare er idioter som går skole. Og at alle som jobber for han bare er en gjeng med idioter, og så sier han at han skal legge ned hele greia. skjedde 2-3 ganger forige uke.... Gubben er da faen meg så gammal at han snart skulle ha pakka i sammen mokasinerne og kommet seg til helsike ut av firmaet. Og de to basene vi har skulle jaggu ha kommet i fra skolen i stedet for et lastebilverksted og et rørleggerfirma...

Nå har jeg vært på jobb intervju i et rivaliserende firma i samme distrikt, er samme type jobb der også lastebilkjøring og gravemaskinkjøring. Men det innebefatter en del reising rundt i landet. Og det tror jeg kanskje kan være godt for da kan det hende at jeg slipper unna litt.

Når det gjelder det forholdet jeg var i så er det flere grunner til at det ble slutt, for det første når folk maser kontinuerlig på meg så lokker jeg meg inne og vil ikke ut, for har jeg sakt f.eks at jeg skal gjøre en ting så gjør jeg det. Og trenger ikke kontinuerlig påminnelse om at jeg skal gjøre det og spørsmål om hvordan jeg skal gjøre det. Og om jeg kan gjøre det før.... og hvorfor ting tar så lang tid. Da sier jeg at ting tar den tiden det tar, og at det blir som det blir. Og jeg trur med meg sjøl at folk som ikke har forståelse for at ting kanskje kan ta litt lenger tid en planlagt har dårlig forståelse for ting.

For det andre når jeg finner meg ei jente jeg liker og vil bli sammen med så vil jeg finne meg ei for livet, og ikke drive å rote rundt. For jeg vet at at det roter opp hode til folk. Jeg har blitt veldig gode venner med noen jenter som jeg synes er utrolig flotte og som jeg vil dele livet mitt med. Men når ting begynner å bli litt seriøs så trekker de seg unna meg, Er det for at jeg kansje viser meg selv når ting blir seriøst. For blant folk har jeg en egen evne til å tulle om helt seriøse ting for å lette stemmningen og har altid vært litt klovnete for å få folk til å le. Men når folk kommer tett innpå meg så er jeg mer en avslappet og egentlig ganske sta person. (Med dårlig hukommelse);=) helt ærlig sakt.

Men den jenta som jeg snakker om her hu var med meg hele veien, vi snakka faktiskt om å flytte sammen til og med. Men hu er den personen som synes at det er artig å rote til for folk, og kan ha det artig med å ødlegge begynnende forhold til folk. Hu har til og med sakt til venninene sine at det er ingen vits i å prøve igjen vis et forhold ryker, selv om ingen av de involverte partene egentlig vil at det skal være slutt. Men MEG skulle hu sørge for at det er på og av 7-8 ganger på et år. Er det rart at jeg er litt skeptisk til damer? Hu har da i allefall rota til hue mitt... og gjør det egentlig fortsatt....

Når det gjelder å finne den mannen jeg egentlig vil være så er jeg fortsatt på leting, jeg vet ikke akkurat nå hvem jeg vil være, det viste jeg for 3-4 år siden. (og da var jeg den) oppegående, snill, utadgående, hjemmekjær, POSITIV ikke minst ( er det nå også men på en annen måte) hadde store planer og ambisjoner for fremtiden. Vurderte å starte et eget firma, trengte bare litt kapital for å komme igang.....

Problemet var da JANTE loven plutselig slo meg i bakhodet som ei rivningskule i ei høyblokk av betong.... Den slo ikke inn før jeg begynte i firmaet der jeg jobber nå. lurer på hvorfor gitt...

Har eget småbruk, leier ut all jorden så det går ikke med så mye tid på det bortsett fra litt vedlikehold. Og her er livet egentlig ganske godt å leve, men jeg er så redd for å få det til på en måte for at folk skal gå å snakke om at jeg har sikkert lurt til meg alt jeg har. Og på en annen måte vil jeg få det til for at jeg skal vise at jeg har mer mellom øra en resten av den knøllgjengen som har mobbet meg i fra barnehagen og fram til i dag....

Og ja, ble utsatt for veldig mye mobbing som liten pga at jeg er kanskje en smule inntelektuel.

Har et minne fra første klasse om at jeg forklarte om darwinismen.... Var litt veslevoksen kanskje.