Gå til innhold

Til Frosken (og NHD)


Gjest AnnaMolina
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest AnnaMolina

Jeg tenkte på det du sa om at jeg ikke kan redde henne. Jeg vet at jeg ikke kan det. Men jeg vil allefall ikke være den som bidrar til tilgang på medisiner. Skal du gjøre noe sånt får du skaffe middlene selv liksom.

Men syns du at det hadde vært mer fornuftig om jeg satte 60 paracet på bordet og sa: Vær så god! Spis de! Hvis du ønsker å dø så har du her muligheten!

Jeg kommer ikke til å gjøre det også fordi jeg ikke er sikker på utfallet av en slik handling og jeg kunne aldri godtatt valget om å spise disse tablettene. Men som pedagogikk kan det kanskje være virkningsfullt.

Kanskje må jeg tenke over hva jeg kommuniserer. Kanskje er det feil og fortelle henne som jeg har gjort til nå at jeg passser på og jeg bestemmer at du skal gå til legen etc. Ingen diskusjon liksom.

Jeg er usikker.

Men jeg tror min datter er blitt glad for at jeg sier at jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å hindre henne i å lykkes.

Jeg bare gjør så godt jeg kan. Jeg jobber selvsagt også med å gi henne oppmerksomhet på andre ting enn destruktiv adferd.

Jeg gjør små tegn for å bygge opp en relasjon som gjør henne trygg. Jeg ser jo også at det har virket. Hun sitter oftere nå en før lent inntil meg eller forlanger litt fotmasasje mens hun ser på tv. Jeg har holdt meg langt unna å få henne til å fortelle det som er vondt og vanskelig.Jeg spør henne om jeg kan gå inn på rommet hennes og jeg passer uhyre nøye på at all hennes privatsvære ikke blir brutt. Jeg ser på dette som tillitsbygging.

Jeg må få ett møte med mobilt team og jeg håper de kan hjelpe meg med å orientere meg inn i dette.

Ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

nanny911

"Jeg har holdt meg langt unna å få henne til å fortelle det som er vondt og vanskelig.Jeg spør henne om jeg kan gå inn på rommet hennes og jeg passer uhyre nøye på at all hennes privatsvære ikke blir brutt. Jeg ser på dette som tillitsbygging."

Du har sikkert fått råd fra fagfolk om hvordan håndtere det med tillitt, men jeg som vanlig mor reagerer litt på dette. Jeg føler at det ikke er helt sunt at et barn skal "ha rett" til å slippe å snakke og "ha rett på" privatliv osv når situasjonen er slik som her. Du snakker som om det er du som har sviktet i et tillitsforhold, og at du må opparbeide deg ny tillitt fra din datter. Men, det er jo hun som ikke vist seg å være til å stole på. Da syns jeg det er greit at det får konsekvenser i form av innskrenket, og ihvertfall ikke utvidet, frihet.

Det med kodelås på medisinskapet syns jeg blir litt som et våpen i en stillingskrig der det er enighet om at det er krig. Litt sånn "jeg ser ditt forrige trekk, og dette er mitt mottrekk.." Men uten at det blir snakket om det egentlig vanskelige....

Bare noen tanker......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

orpah

Jeg føler veldig med deg.Hatt store psykiske poblemer med samme type adferd som dattern din.I dag har jeg veldig dårlig samvittighet for alt jeg har latt moren min gå igjenom.I forhold til å feks ikke respondere på slik destruktiv adferd har nok hun gjort det stikk motsatte av hva NHD og Frosken sier.Hun ble livredd og satte himmel og jord i bevegelse. Jeg er uansett veldig takknemlig i dag for at hun sto på for meg og støttet meg og brydde meg om meg når jeg ikke gjorde det selv.Jeg hadde det så vondt at det var godt egentlig at noen tok ansvar for meg.Også i forhold til behandlingsapparatet. Jeg kom uansett til et punkt.Vet ikke helt hvordan det skjedde hvor jeg ikke ville ha oppmerksomhet for selvskading eller selvmordstrusler.

Synes det virker som du takler dette på en bra måte.Du er nå også mor da.Og da er det ikke så lett ¨å bare sitte stille om dattern din smeller i døra og sier nå skal hun ta livet sitt. Da blir ganske sterke beskyttelsesmekanismer satt igang.

Men du er klar over problemet med å gi oppmerksomhet når hun utagerer ikke er hensiktsmessig.Synes du skal lytte til deg selv og hva som er riktig for deg.Selv om disse truslene er halvhjertet vet man jo aldri.Det er mange rop om hjelp eller selvmordstrusler hvor det går galt og det ikke egentlig var meningen. Det har vel også litt med hva du kan leve med i forhold til dattern din og vil føle deg komfortabel med. Men så må du også tenke at dine handlinger kan forsterke adferden og alt det både NHD og Frosken snakker om som er fornuftig. Det er hardt nok å være pårørende.Spessielt når det er en ung jente i en sårbare fase av livet og du er den nærmeste , nemlig mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg synes ikke du skal legge frem Paracet til henne. Fortell henne at du ikke vil legge til rette for selvskading, men forsøke å tilby henne hjelp til bedre alternativer.

Samtidig må du også være ærlig på at du dessverre ikke er i stand til å hindre hennes selvskading om hun selv går inn for det. Det hele blir til sist hennes ansvar og valg.

Jeg synes du opptrer meget klokt i forhold til å skape allianse. Verken hun eller noen andre kan tvinges til å snakke om det som er vondt og vanskelig. Ved å respektere hennes grenser og tilby din nærhet vil det vanskelige komme frem når alliansen er på plass og tiden inne.

Lykke til videre :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Jeg synes ikke du skal utfordre henne med tabletter, har ingen tro på at det vil ha noen pedagogisk effekt. Jeg skjønner også at du vil sørge for at hjemmet deres ikke er stedet hun finner medikamenter å ta overdose på, men tror ikke du skal gjøre for mye ut av det.

Noe av kjerneproblematikken handler kanskje om en ambivalens i forhold til om hun vil være "liten eller stor", om hun ønsker at du eller hun skal være den sterkeste. Dersom du går inn med for mange tiltak som ville være mer naturlig for yngre barn, så tror jeg det fort kan trigge noe i henne. Hun er for stor til å bli "mammas lille pike" nå, og samtidig er hun for ung til å skulle få bestemme alt selv. Hun kan både komme til å gjøre ting som gjør at du iverksetter "tiltak" (fordi hun på sett og vis liker at du tar ansvaret), samtidig som hun kan finne på mye for å utfordre deg.

Enda så vanskelig det høres ut, så tror jeg du må forsøke å ha "is i magen", og satse på at hennes utagering ikke vil gi alvorlige skader (selv om man ikke har noen garanti for at så ikke vil skje). Dersom fokuset blir for stort på selvskadingen, vil det i seg selv kunne øke behovet for å skade seg. Det er en helt særegen dynamikk i dette, og det er selvrfølgelig også individuelt hva som trigger den enkelte.

Det må være vanskelig å få til en mer "normal" hverdag oppe i alt dette. Har noe skjedd i forhold til tilrettelegging på skolen til høsten? Tror det er kjempeviktig at hun kommer i gang på skolen igjen, og får spesialpedagogisk hjelp slik at hun mestrer skolehverdagen på en best mulig måte. Følelse av avmakt f.eks. i forhold til skolearbeid, kan fort gjøre det fristende å flykte inn i "psykiatrien". Jeg mener ikke at det er skolesituasjonen som har skapt hennes vansker, men siden hun sliter så mye så blir det ekstra viktig å prøve å få flest mulig av hennes hverdagsarenaer til å fungere.

Tror du skal innstille deg på at det kommer til å ta sin tid for henne å finne ut av hvordan mestre sine vanskeligheter uten å være destruktiv.

For noen år siden kom jeg over to ungdomsbøker av Steven Levenkron; The Best Little Girl in the World og

The Luckiest Girl in the World. Den første handler om en jente med anoreksi, den andre om en selvskader. Jeg vet ikke om disse bøkene er å få tak i lenger, men jeg synes de beskriver svært godt dynamikken i ulike former for utagering. Det er ungdomsromaner, men de er skrevet av en psykiater (eller muligens psykolog).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

"Jeg har holdt meg langt unna å få henne til å fortelle det som er vondt og vanskelig.Jeg spør henne om jeg kan gå inn på rommet hennes og jeg passer uhyre nøye på at all hennes privatsvære ikke blir brutt. Jeg ser på dette som tillitsbygging."

Du har sikkert fått råd fra fagfolk om hvordan håndtere det med tillitt, men jeg som vanlig mor reagerer litt på dette. Jeg føler at det ikke er helt sunt at et barn skal "ha rett" til å slippe å snakke og "ha rett på" privatliv osv når situasjonen er slik som her. Du snakker som om det er du som har sviktet i et tillitsforhold, og at du må opparbeide deg ny tillitt fra din datter. Men, det er jo hun som ikke vist seg å være til å stole på. Da syns jeg det er greit at det får konsekvenser i form av innskrenket, og ihvertfall ikke utvidet, frihet.

Det med kodelås på medisinskapet syns jeg blir litt som et våpen i en stillingskrig der det er enighet om at det er krig. Litt sånn "jeg ser ditt forrige trekk, og dette er mitt mottrekk.." Men uten at det blir snakket om det egentlig vanskelige....

Bare noen tanker......

Hun er ikke et barn, men en ungdom. Synes det utgjør en vesentlig forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

nanny911

Hun er ikke et barn, men en ungdom. Synes det utgjør en vesentlig forskjell.

Det er sant, men en ungdom som "skriker etter rammer" bør kanskje ikke leve i en stemning der alle "lister seg rundt grøten" med ungdommen i sentrum hele tiden.

En 15-åring vil antagelg gjennomskue endel "tillitsskapende tiltak" og stemningen vil bli enda mer unaturlig i hjemmet.

Jeg er veldig enig at det er viktig med støtte til å lykkes på skolen, som er en arena en ungdom oppholder seg på en veldig stor prosent av tiden. Jeg mener det er fint med et generelt fokus på å lykkes med ting, ikke bare på å holde ut og vente på bedre tider.

Jeg skjønner godt at denne situasjonen er en enorm psykisk belastning for hele familien og håper inderlig på en positiv utvikling! Det er ikke tvil om at denne jenta har en mor som vil det beste for datteren sin og som kan handle riktig i en krise.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

"Jeg har holdt meg langt unna å få henne til å fortelle det som er vondt og vanskelig.Jeg spør henne om jeg kan gå inn på rommet hennes og jeg passer uhyre nøye på at all hennes privatsvære ikke blir brutt. Jeg ser på dette som tillitsbygging."

Du har sikkert fått råd fra fagfolk om hvordan håndtere det med tillitt, men jeg som vanlig mor reagerer litt på dette. Jeg føler at det ikke er helt sunt at et barn skal "ha rett" til å slippe å snakke og "ha rett på" privatliv osv når situasjonen er slik som her. Du snakker som om det er du som har sviktet i et tillitsforhold, og at du må opparbeide deg ny tillitt fra din datter. Men, det er jo hun som ikke vist seg å være til å stole på. Da syns jeg det er greit at det får konsekvenser i form av innskrenket, og ihvertfall ikke utvidet, frihet.

Det med kodelås på medisinskapet syns jeg blir litt som et våpen i en stillingskrig der det er enighet om at det er krig. Litt sånn "jeg ser ditt forrige trekk, og dette er mitt mottrekk.." Men uten at det blir snakket om det egentlig vanskelige....

Bare noen tanker......

Min datter aner ikke selv hvorfor tingne er blitt vanskelig. Jeg mener tillit må gå begge veier. Det kan jo for pokker være uten at jeg vet det være meg som er hennes hovedproblem. Kanskje er det slik at det som er vondt og vanskelig må komme ut et annet sted.

Målet er ikke at jeg og datteren min og den nærhet jeg selv ønsker skal komme dit at jeg blir fornøyd og glad. Målet er at datteren min skal få det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Det er sant, men en ungdom som "skriker etter rammer" bør kanskje ikke leve i en stemning der alle "lister seg rundt grøten" med ungdommen i sentrum hele tiden.

En 15-åring vil antagelg gjennomskue endel "tillitsskapende tiltak" og stemningen vil bli enda mer unaturlig i hjemmet.

Jeg er veldig enig at det er viktig med støtte til å lykkes på skolen, som er en arena en ungdom oppholder seg på en veldig stor prosent av tiden. Jeg mener det er fint med et generelt fokus på å lykkes med ting, ikke bare på å holde ut og vente på bedre tider.

Jeg skjønner godt at denne situasjonen er en enorm psykisk belastning for hele familien og håper inderlig på en positiv utvikling! Det er ikke tvil om at denne jenta har en mor som vil det beste for datteren sin og som kan handle riktig i en krise.

Enig i at man ikke skal liste seg rundt grøten!

Jeg gjør heller ikke det.

Tillitsbygging går begge veier. Frihet er noe man må mestre. Grenser er til fordi barn og ungdom ikke er klare for friheten. Tv tider f.eks er der jo bare fordi ellers sitter ungene i huset 24 timer i døgnet for å se på tv. hadde ungene mine hatt ett balansert forhold til tv så hadde jeg ikke hatt tv tider.

Jeg tror jeg skal gjøre mamma ting som å sette grenser. Men like viktig er det at hennes grenser ikke blir overtråkket.

Jeg er nå blitt ganske sikker på at dette ikke er suicidalitet men en temmelig risikofylt form for utagering.

Men dette vil jeg finne ut av.

Jeg har nå bedt om ett møte hvor grenser i hjemmet kommer opp som tema. Min datter skal være med og ha ett ord med i laget. Jeg trenger å vite hvor mye hun orker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Jeg synes ikke du skal utfordre henne med tabletter, har ingen tro på at det vil ha noen pedagogisk effekt. Jeg skjønner også at du vil sørge for at hjemmet deres ikke er stedet hun finner medikamenter å ta overdose på, men tror ikke du skal gjøre for mye ut av det.

Noe av kjerneproblematikken handler kanskje om en ambivalens i forhold til om hun vil være "liten eller stor", om hun ønsker at du eller hun skal være den sterkeste. Dersom du går inn med for mange tiltak som ville være mer naturlig for yngre barn, så tror jeg det fort kan trigge noe i henne. Hun er for stor til å bli "mammas lille pike" nå, og samtidig er hun for ung til å skulle få bestemme alt selv. Hun kan både komme til å gjøre ting som gjør at du iverksetter "tiltak" (fordi hun på sett og vis liker at du tar ansvaret), samtidig som hun kan finne på mye for å utfordre deg.

Enda så vanskelig det høres ut, så tror jeg du må forsøke å ha "is i magen", og satse på at hennes utagering ikke vil gi alvorlige skader (selv om man ikke har noen garanti for at så ikke vil skje). Dersom fokuset blir for stort på selvskadingen, vil det i seg selv kunne øke behovet for å skade seg. Det er en helt særegen dynamikk i dette, og det er selvrfølgelig også individuelt hva som trigger den enkelte.

Det må være vanskelig å få til en mer "normal" hverdag oppe i alt dette. Har noe skjedd i forhold til tilrettelegging på skolen til høsten? Tror det er kjempeviktig at hun kommer i gang på skolen igjen, og får spesialpedagogisk hjelp slik at hun mestrer skolehverdagen på en best mulig måte. Følelse av avmakt f.eks. i forhold til skolearbeid, kan fort gjøre det fristende å flykte inn i "psykiatrien". Jeg mener ikke at det er skolesituasjonen som har skapt hennes vansker, men siden hun sliter så mye så blir det ekstra viktig å prøve å få flest mulig av hennes hverdagsarenaer til å fungere.

Tror du skal innstille deg på at det kommer til å ta sin tid for henne å finne ut av hvordan mestre sine vanskeligheter uten å være destruktiv.

For noen år siden kom jeg over to ungdomsbøker av Steven Levenkron; The Best Little Girl in the World og

The Luckiest Girl in the World. Den første handler om en jente med anoreksi, den andre om en selvskader. Jeg vet ikke om disse bøkene er å få tak i lenger, men jeg synes de beskriver svært godt dynamikken i ulike former for utagering. Det er ungdomsromaner, men de er skrevet av en psykiater (eller muligens psykolog).

Datteren min har kommet inn på akkurat den linja hun ønsker. Psykologen vil også henvise henne til ppt. De søker bredt i forhold til hennes problem.

Ja du peker på noe vesentlig!

Det er vanskelig denne blangsen. Det må ikke bli slik at hun skader seg eller putter i seg tabletter for å bli hørt.

Hun trenger å lære seg til å sette ord på hva hun trenger.

Men jeg tror min datter er like forvirra som meg her. Så dette tar nok tid! Tusen takk for gode svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Jeg synes ikke du skal legge frem Paracet til henne. Fortell henne at du ikke vil legge til rette for selvskading, men forsøke å tilby henne hjelp til bedre alternativer.

Samtidig må du også være ærlig på at du dessverre ikke er i stand til å hindre hennes selvskading om hun selv går inn for det. Det hele blir til sist hennes ansvar og valg.

Jeg synes du opptrer meget klokt i forhold til å skape allianse. Verken hun eller noen andre kan tvinges til å snakke om det som er vondt og vanskelig. Ved å respektere hennes grenser og tilby din nærhet vil det vanskelige komme frem når alliansen er på plass og tiden inne.

Lykke til videre :-)

Tusen takk!

Nei jeg ville aldri satt de tabletten på bordet:-) Det var litt spissformulert fra min side.

Jeg fortsetter arbeidet og jeg tror vi er på rett vei etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nanny911

Enig i at man ikke skal liste seg rundt grøten!

Jeg gjør heller ikke det.

Tillitsbygging går begge veier. Frihet er noe man må mestre. Grenser er til fordi barn og ungdom ikke er klare for friheten. Tv tider f.eks er der jo bare fordi ellers sitter ungene i huset 24 timer i døgnet for å se på tv. hadde ungene mine hatt ett balansert forhold til tv så hadde jeg ikke hatt tv tider.

Jeg tror jeg skal gjøre mamma ting som å sette grenser. Men like viktig er det at hennes grenser ikke blir overtråkket.

Jeg er nå blitt ganske sikker på at dette ikke er suicidalitet men en temmelig risikofylt form for utagering.

Men dette vil jeg finne ut av.

Jeg har nå bedt om ett møte hvor grenser i hjemmet kommer opp som tema. Min datter skal være med og ha ett ord med i laget. Jeg trenger å vite hvor mye hun orker.

Høres veldig fint ut sånn du tenker. Jeg merker at jeg ser din situasjon så tydelig og identifiserer meg med deg, som moren, og derfor kanskje har litt for lite empati med datteren. Jeg syns hun på en måte torturerer deg og da "glemmer" jeg at hun kanskje er helt forvirret og usikker og fanget av sin egen rolle.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Datteren min har kommet inn på akkurat den linja hun ønsker. Psykologen vil også henvise henne til ppt. De søker bredt i forhold til hennes problem.

Ja du peker på noe vesentlig!

Det er vanskelig denne blangsen. Det må ikke bli slik at hun skader seg eller putter i seg tabletter for å bli hørt.

Hun trenger å lære seg til å sette ord på hva hun trenger.

Men jeg tror min datter er like forvirra som meg her. Så dette tar nok tid! Tusen takk for gode svar!

Jeg tror også at hun foreløpig skjønner lite av hva hun selv driver med. Det tar tid å oppnå innsikt, og det tar tid å finne ut av hvordan håndtere dette.

Håper du får en ok uke :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Orio

"Jeg har holdt meg langt unna å få henne til å fortelle det som er vondt og vanskelig.Jeg spør henne om jeg kan gå inn på rommet hennes og jeg passer uhyre nøye på at all hennes privatsvære ikke blir brutt. Jeg ser på dette som tillitsbygging."

Du har sikkert fått råd fra fagfolk om hvordan håndtere det med tillitt, men jeg som vanlig mor reagerer litt på dette. Jeg føler at det ikke er helt sunt at et barn skal "ha rett" til å slippe å snakke og "ha rett på" privatliv osv når situasjonen er slik som her. Du snakker som om det er du som har sviktet i et tillitsforhold, og at du må opparbeide deg ny tillitt fra din datter. Men, det er jo hun som ikke vist seg å være til å stole på. Da syns jeg det er greit at det får konsekvenser i form av innskrenket, og ihvertfall ikke utvidet, frihet.

Det med kodelås på medisinskapet syns jeg blir litt som et våpen i en stillingskrig der det er enighet om at det er krig. Litt sånn "jeg ser ditt forrige trekk, og dette er mitt mottrekk.." Men uten at det blir snakket om det egentlig vanskelige....

Bare noen tanker......

Tillit er ikke noe en kan kreve, det må bygges opp over tid. En mor kan ikke kreve at et barn forteller hva som er i veien, hvorfor hun er trist. Betroelser må komme frivillig, og det gjør det bare til en person du stoler på. Det å få velge selv hvem og om man vil betro seg til er også en viktig del av å bli voksen, en selvstendig person.

Prøv å huske tilbake til din egen ungdom. Når var du mest åpen overfor din mor? Når hun var streng, sa at det og det får du ikke gjøre, hvis du gjør det får du heller ikke gå på kino? Eller var det når dere var alene sammen, kanskje hygget dere med en god film og en kopp kakao? For meg var det i alle fall den siste situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orio

Enig i at man ikke skal liste seg rundt grøten!

Jeg gjør heller ikke det.

Tillitsbygging går begge veier. Frihet er noe man må mestre. Grenser er til fordi barn og ungdom ikke er klare for friheten. Tv tider f.eks er der jo bare fordi ellers sitter ungene i huset 24 timer i døgnet for å se på tv. hadde ungene mine hatt ett balansert forhold til tv så hadde jeg ikke hatt tv tider.

Jeg tror jeg skal gjøre mamma ting som å sette grenser. Men like viktig er det at hennes grenser ikke blir overtråkket.

Jeg er nå blitt ganske sikker på at dette ikke er suicidalitet men en temmelig risikofylt form for utagering.

Men dette vil jeg finne ut av.

Jeg har nå bedt om ett møte hvor grenser i hjemmet kommer opp som tema. Min datter skal være med og ha ett ord med i laget. Jeg trenger å vite hvor mye hun orker.

Det høres veldig bra at, særlig at datteren din også skal tas med på rad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest i familien

Jeg har fulgt med på det du har skrevet, og kjenner meg egentlig alt for godt igjen i problemstillingen. Ikke at jeg har barn selv, men hadde en periode omtrent hovedansvar for den "syke". Det fikk jeg fordi jeg klarte å bygge opp tilliten mellom oss.

Hvis du vil kan jeg fortelle deg litt om hva jeg gjorde:

- Jeg var alltid ærlig, selv om jeg visste hun ville bli såret eller sint. Jeg sa ikke alt uoppfordret, men det jeg sa var sant. Jeg svarte ærlig på det hun spurte om, prøvde ikke å komme med unnvikende svar.

- Jeg fortalte aldri videre noe hun hadde sagt til meg eller hvordan jeg oppfattet hennes tilstand uten å informere henne, som regel på forhånd (en gang gjorde jeg det i ettertid.) Noen ganger spurte jeg om det var greit at jeg sa det videre, andre ganger sa jeg at dette er så alvorlig at det vil jeg ikke ta ansvar for, så dette forteller jeg videre til lege/behandler (som hun hadde tillit til).

- Når andre snakket til meg om henne, spurte hvordan det gikk etc, fortalte jeg henne det også. (Hun hadde en del paranoide tanker, så det var den eneste måten jeg klarte å overbevise henne om at vi ikke snakket stygt om henne.)

- Hun hadde en del vrangforestillinger og hallusinasjoner, de prøvde ikke jeg å diskutere med henne eller ta fra henne, men uten å være enig med henne i at verden var sånn som hun forestilte seg. Det jeg sa var vel noe om at jeg ikke trodde på hennes verdensbilde, men at jeg godtok at det var sånn hun så verden, og det skulle ikke jeg diskutere med henne. Da slapp vi unna den evige diskusjonen om alle hater henne etc. Jeg så det ikke som min oppgave å behandle henne, (men å motivere henne til behandling).

- Jeg var veldig nøye med å være til "å stole på", jeg holdt alle avtaler med henne, prøvde så godt jeg kunne å reagere på samme måte på de samme tingene, på den måten kunne hun vite hvor hun hadde meg. Det hendte selvfølgelig at det glapp og jeg buste ut i raseri, (denne perioden strakk seg tross alt over 2-3 år), men da passet jeg på å be om unnskyldning etterpå. Ikke på den måten at jeg tok på meg all skyld, men jeg sa, at uansett hva jeg måtte mene, burde jeg ikke ha oppført meg på den måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

rose23

Jeg hørte en historie en gang som jeg begynte å tenke på når jeg las dette. Det var en ung mann som pratet mye og lenge om at han ønsket å dø og ta livet av seg. Til slutt koket det over for foreldrene til denne unge mannen. En av dem sa "Hundelenka henger i gangen, bare gå ut i skogen å heng deg". Det gjorde han også...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

orpah

Jeg hørte en historie en gang som jeg begynte å tenke på når jeg las dette. Det var en ung mann som pratet mye og lenge om at han ønsket å dø og ta livet av seg. Til slutt koket det over for foreldrene til denne unge mannen. En av dem sa "Hundelenka henger i gangen, bare gå ut i skogen å heng deg". Det gjorde han også...

Eller påskriften på en gravsten til en hypkonder "jeg sa jo jeg var syk".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

orpah

Jeg hørte en historie en gang som jeg begynte å tenke på når jeg las dette. Det var en ung mann som pratet mye og lenge om at han ønsket å dø og ta livet av seg. Til slutt koket det over for foreldrene til denne unge mannen. En av dem sa "Hundelenka henger i gangen, bare gå ut i skogen å heng deg". Det gjorde han også...

Tror man skal være veldig forsiktig med å respondere på selvmordstrusler ved å provosere. Tror det å sette himmel og jord i bevegelse med destruktiv adferd mest er negativt. Men jeg også at en person bare på trass av å ha fått en kommentar "bare ta livet ditt da, se om jeg bryr meg" kan føre til at h*n gjør alvor av det. Bare for å vise at de mener alvor. Tror pårørende først og fremst bør være pårørende og ikke få behandler roller men kun ha jobben å være mor. Det er en slitsom jobb nok kan jeg tenke meg. Uten at en skal drive med "psykologiske trisk" for å få personen til å slutte med destruktiv adferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnnaMolina

Jeg hørte en historie en gang som jeg begynte å tenke på når jeg las dette. Det var en ung mann som pratet mye og lenge om at han ønsket å dø og ta livet av seg. Til slutt koket det over for foreldrene til denne unge mannen. En av dem sa "Hundelenka henger i gangen, bare gå ut i skogen å heng deg". Det gjorde han også...

Jeg kommer aldri til å gjøre det. Nå tror jeg etter å ha tenkt og tenkt at min datter ikke er suicidal. Hun gjør for mye vesen ut av det når hun tar tabletter. Hun gjør det slik at hun må bli oppdaget..Men det er selvsagt veldig skremmende og slår hardt inn i familien. Jeg er nødt til nå fremover å fokusere også på de to andre barna jeg har. .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...