Avslutting av terapi

[Helmi]

Fy søren så vanskelig dette er... allerede nå. Min terapi som har vart i over 5 år, skal avsluttes. Vi har snakket om avslutting lenge og det er to-tre måneder til det blir en realitet. Men jeg får angst bare av tanken. En framtid uten samtalene med dette innsiktsfulle mennesket, ser veldig mørk ut...

Hvordan har dere gjort det, dere som har vært igjennom dette? Det er jo en helt egen kontakt som etableres i løpet av så lang behandling, og jeg vet og skjønner at det er smertefullt å avslutte.

Men er det noe lurt en kan gjøre for å dempe angsten for "et liv uten terapeuten". Akkurat nå blir jeg mer deprimert når jeg tenker på at h*n som har vært min klippe i en veldig vanskelig tid, "plutselig" ikke er det mer.

Jeg er lovet noen oppfølgingssamtaler etterpå. men uansett så skal jeg klare meg uten teraoeuten min.

Skremmende! Skummelt!

[Serafin]

Hei.

Nå fikk jeg lyst til å svare deg.

Jeg gikk like lenge som deg hos min psykolog.

-Og var livredd for avslutningen. Jeg gråt meg gjennom siste timen.

Men jeg fant ut at mye av mine problemer satt i kroppen.

Det jeg så gjorde var å få henvisning av fastlegen min til psykomotorisk behandling. Der har jeg gått i over ett år nå, etter at jeg sluttet hos psykologen.

Det har vært en befrielsesprossess å gå til denne fysioterapeuten.

Fortsatt sliter jeg med adskillelsesproblematikk, men nå går det vedlig greit.

I tillegg har jeg startet med yoga og meditasjon.

Jeg må gå hos psykomotorikeren ett år til, men da er det slutt, og det uten at jeg få angst av den grunn.

Jeg vil fortsette for meg selv med yoga og meditasjon.

Jeg startet hos psykomotorikeren uten pause fra psykologen. Det var lurt!

)