Pårørende: hvordan finne tilbake til psykisk syk

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg skriver og skriver her fordi jeg ikke har noen andre å snakke med.

Har som tidligere sagt en mann som er innlagt på psyk, men han får medisiner nå og er bedre. Det hele var skremmende og ekkelt da han ble innlagt med psykotisk anfall (paranoid), og vi hadde det ikke bra flere mnd før innleggelsen. Det har vært veldig vanskelig for forholdet. Selv er jeg frisk og vi har to barn sammen.

Hvordan skal vi klare å finne sammen igjen?

Jeg føler at jeg takler dette svært dårlig. Jeg er sint på han, irritert, frustert og har svart samvittighet for disse følelsene. Jeg vil helst ikke besøke han, og innerst inne bebreider jeg han for ferien vår som gikk i vasken. Egentlig føler jeg meg veldig slem! Tror nesten jeg trenger en psykolog, jeg også.

Spørsmålet er selvsagt om jeg vil at vi skal bli sammen igjen. Tanken på en opprivende skillsmisse er ikke særlig tiltrekkende, men jeg forstår heller ikke hvordan vi skal kunne ligge i samme seng og holde i hånden.....

Dette er supertungt, og jeg vet hverken fra eller til. Dette er heller ikke bra for mannen min, som trenger en støttende hånd eller flere! Hvordan skal jeg tenke for å komme ut av dette? Hva i himmelsens navn forventes av meg som pårørende og partner? Jeg føler jeg har nok med jobben min og de to aktive barna våre, og orker ikke å være støttende partner. Jeg føler at jeg trenger støtte selv.....

[Shadow 650]

Finnes det ikke et støtteorgan som du kan benytte deg av? Eg ville nesten spurt de på psyk.avd om hvilke tilbud som finnes for de pårørende.

mvh

[frosken]

Jeg synes du skal ta dette opp med avdelingen han er innlagt på og be om råd. Dere bør få anledning til å gå i parterapi, men det er mulig at det er familiekontoret som tilbyr dette.

Det at du er såpass bebreidende og sinna i forhold til ham, tenker jeg viser hvor vanskelig hans psykdom har gjort hverdagen for dere begge over lang tid. Jeg har fått inntrykk av at han var syk relativt lang tid før han fikk medisinsk hjelp, og dette har vært ødeleggende for hele familien.

Du har sagt lite om hvordan dere hadde det sammen før han gradvis ble syk. Dersom dere har hatt det godt sammen tidligere, så er det kanskje verdt å bruke energi på å se om dere kan finne tilbake til det som var bra? Dersom du derimot egentlig mener at dere aldri har hatt et godt ekteskap, så er du kanskje ikke motivert for å jobbe med relasjonen.

Dersom din mann tidligere har vært frisk, så er vel ikke prognosen så dårlig ? Støtte fra omgivelsene vil sikkert gjøre det lettere for ham å komme i gang igjen, men dersom du ikke egentlig vil så spørs det om det er noen vits i at du tvinger deg til å "late som".

Du har uttrykt ganske tydelig at du egentlig er sint på mannen din, og at du ikke helt ser sykdommen som noen undskyldning for ting han har sagt og gjort. Dersom han har vært psykotisk, så tenker jeg at det vel er riktigere å gi sykdommen skylden for i allefall en del av det som har foregått. I stedet for å være sint på mannen din for at ferien har blitt ødelagt, så kan du med god grunn være sint på sykdommen. Jeg mener at det i slike tilfeller kan være greit å se for seg at det ikke bare handler om en relasjon mellom to mennesker, men at det faktisk er en tredjepart med, nemlig sykdommen. En slik tredjepart kan lage mye trøbbel i et ekteskap!

Du spør litt ut i luften om kanskje du også trenger en psykolog. Ja, kanskje gjør du det. Enten ved at dere får familieterapi, eller hvis ikke at du også får noen å snakke med om det som har skjedd samt hvordan takle den nye hverdagen. Dersom ikke sykehuset vil gi deg noe tilbud, så bør fastlegen din kunne henvise deg enten til det kommunale hjelpeapparatet eller til dps.

Synes du gjennom dine innlegg denne sommeren har bidratt til å få frem pårørendeperspektivet her på forumet, og jeg synes det har vært bra :-)

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg synes du skal ta dette opp med avdelingen han er innlagt på og be om råd. Dere bør få anledning til å gå i parterapi, men det er mulig at det er familiekontoret som tilbyr dette.

Det at du er såpass bebreidende og sinna i forhold til ham, tenker jeg viser hvor vanskelig hans psykdom har gjort hverdagen for dere begge over lang tid. Jeg har fått inntrykk av at han var syk relativt lang tid før han fikk medisinsk hjelp, og dette har vært ødeleggende for hele familien.

Du har sagt lite om hvordan dere hadde det sammen før han gradvis ble syk. Dersom dere har hatt det godt sammen tidligere, så er det kanskje verdt å bruke energi på å se om dere kan finne tilbake til det som var bra? Dersom du derimot egentlig mener at dere aldri har hatt et godt ekteskap, så er du kanskje ikke motivert for å jobbe med relasjonen.

Dersom din mann tidligere har vært frisk, så er vel ikke prognosen så dårlig ? Støtte fra omgivelsene vil sikkert gjøre det lettere for ham å komme i gang igjen, men dersom du ikke egentlig vil så spørs det om det er noen vits i at du tvinger deg til å "late som".

Du har uttrykt ganske tydelig at du egentlig er sint på mannen din, og at du ikke helt ser sykdommen som noen undskyldning for ting han har sagt og gjort. Dersom han har vært psykotisk, så tenker jeg at det vel er riktigere å gi sykdommen skylden for i allefall en del av det som har foregått. I stedet for å være sint på mannen din for at ferien har blitt ødelagt, så kan du med god grunn være sint på sykdommen. Jeg mener at det i slike tilfeller kan være greit å se for seg at det ikke bare handler om en relasjon mellom to mennesker, men at det faktisk er en tredjepart med, nemlig sykdommen. En slik tredjepart kan lage mye trøbbel i et ekteskap!

Du spør litt ut i luften om kanskje du også trenger en psykolog. Ja, kanskje gjør du det. Enten ved at dere får familieterapi, eller hvis ikke at du også får noen å snakke med om det som har skjedd samt hvordan takle den nye hverdagen. Dersom ikke sykehuset vil gi deg noe tilbud, så bør fastlegen din kunne henvise deg enten til det kommunale hjelpeapparatet eller til dps.

Synes du gjennom dine innlegg denne sommeren har bidratt til å få frem pårørendeperspektivet her på forumet, og jeg synes det har vært bra :-)

Tusen takk for fint svar. Jeg trenger liksom å vite at noen et eller annet sted får høre om min situasjon, for jeg føler at min rolle nå bare er å være sterk og støttende. Det blir for mye i det lange løp, når jeg er såpass sint og skuffa......

På mandag skal jeg ringe familievernkontoret. I morgen skal jeg på badetur med mannen og ungene, mest for deres skyld, selv gruer jeg meg. Tenker at jeg håper han ikke vil holde meg i hånden og sånt....

Jeg får forsåvidt litt hjelp der han er på sykehuset, med fellstimer med psykolog. Forrige gang klarte jeg å sette ord på all aggresjonen og jeg grein og bar meg.....fikk selvsagt dødsdårlig samvittighet etterpå og tenkte at nå tar det vel enda lenger tid for han å bli frisk. Men det er vel ikke sånn det foregår, akkurat. Tror jeg burde hatt noen samtaler med psykologen alene, kanskje.....

[Gjest bipolar II-diagnose]

Tusen takk for fint svar. Jeg trenger liksom å vite at noen et eller annet sted får høre om min situasjon, for jeg føler at min rolle nå bare er å være sterk og støttende. Det blir for mye i det lange løp, når jeg er såpass sint og skuffa......

På mandag skal jeg ringe familievernkontoret. I morgen skal jeg på badetur med mannen og ungene, mest for deres skyld, selv gruer jeg meg. Tenker at jeg håper han ikke vil holde meg i hånden og sånt....

Jeg får forsåvidt litt hjelp der han er på sykehuset, med fellstimer med psykolog. Forrige gang klarte jeg å sette ord på all aggresjonen og jeg grein og bar meg.....fikk selvsagt dødsdårlig samvittighet etterpå og tenkte at nå tar det vel enda lenger tid for han å bli frisk. Men det er vel ikke sånn det foregår, akkurat. Tror jeg burde hatt noen samtaler med psykologen alene, kanskje.....

Jeg har ikke fulgt med på alt du har skrevet tidligere, men utifra disse innleggene får jeg inntrykk av at du kanskje kunne trenge litt mer kunnskap om psykdommen han har. Du er sint på ham sier du, men jeg tror du egentlig er sint for noe annet og binder det hele opp mot ham. Du håper han ikke vil holde deg i hånden og være nær deg. Kan det være fordi du ser for deg at du må ta inn over deg masse tunge greier som du egentlig har litt fordommer (og lite kunnskap) om?

Jeg sier som frosken; hadde dere det fint sammen før psykdommen inntraff så prøv å jobbe for å få forholdet til å funke. Skaff deg informasjon så du retter frustrasjonen til riktig sted. Det blir ikke greit å være mannen din om du hele tiden skal være sint på ham for noe han ikke kan noe for.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg har ikke fulgt med på alt du har skrevet tidligere, men utifra disse innleggene får jeg inntrykk av at du kanskje kunne trenge litt mer kunnskap om psykdommen han har. Du er sint på ham sier du, men jeg tror du egentlig er sint for noe annet og binder det hele opp mot ham. Du håper han ikke vil holde deg i hånden og være nær deg. Kan det være fordi du ser for deg at du må ta inn over deg masse tunge greier som du egentlig har litt fordommer (og lite kunnskap) om?

Jeg sier som frosken; hadde dere det fint sammen før psykdommen inntraff så prøv å jobbe for å få forholdet til å funke. Skaff deg informasjon så du retter frustrasjonen til riktig sted. Det blir ikke greit å være mannen din om du hele tiden skal være sint på ham for noe han ikke kan noe for.

Jeg tror jeg er enig i alt du sier. Har forsøkt å søke på internett uten å finne så mye info om sykdommen. Forstår jo også at det arter seg forskjellig fra person til person. Jeg er livredd for at han "aldri" skal bli bra, og at jeg blir nødt til å bruke hele livet mitt på å være sterk og støttende....dette høres kynisk ut og er det sikkert også. Vihar hatt det bra sammen tidligere, men nå synes det veldig lenge siden. Hovedproblemet er sjalusien hans, det er grusomt å hele tiden bli kontrollert og passet på! Jeg føler også at vårt sosiale liv er borte, for hver gang vi skal noe eller jeg skal på noe sosialt uten han, så blir det bråk. Han blir sur og tverr i dagesvis, bare jeg skal på kino med en venninne!

Men dette er jo noe han er klar over, og innrømmer, så da er det muligens håp om endring. Men jeg vil ikke bli passet på hele tiden, og jeg vet ikke om jeg orker det veklsende humøret hans. Samtidig er jeg jo glad i han også; men jeg finner ikke tilbake til de følesene som var. Jeg går ut ifra at jeg må prøve å jobbe sammen med han om disse tingene. Men hvordan skal jeg orke det? Hverdagen er stri nok som den er. Med full jobb og to barn som må følges opp.

tusen takk for innspill, uansett

[orpah]

Det kan være veldig krevende å ha et forhold til en med alvorlig psykisk lidelse. Jeg vet med meg selv at for meg ville det vært vanskelig å ha et nært forhold med en som sleit veldig . Men så har jeg aldri vært i den situasjonen ennå. Hvem vet alt hva jeg ville holde ut med om jeg virkelig virkelig var glad i person.

Selvfølgelig er det synd på han.Men du må jo nesten avgjøre om det er verdt det. En person nær mer av sleit veldig med alkoholproblemer og var dypt deprimert. Jeg var så ubeskrivelig glad i denne personen .Likevel kom jeg til et punkt hvor dette orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke ha kontakt. Det går ut over min livskvalitet og humør. Det var ikke en lett avgjørelse. Men den var riktig. jeg har selv slitt enormt psykisk og har nok vært en belastning for endel mennesker. Noenganger så er jeg glad for at jeg fikk de signalene. Det gjorde at jeg greide å ta mere tak i mitt eget liv. Det er ikke noe koselig når familie tar avstand fordi de blir skremt av selvskading og selvmordsforsøk. Skjønner de jo godt da. Synes egentlig du burde tenke på barna først. Det kan jo hende han blir frisk igjen med medisiner. Men uansett hvor synd det er på personen og om han ikke kan noe for det. Så er det ikke godt for et barn å vokse opp med veldig psykisk ustabile foreldre.I barndom og ungdomstiden skal de få den tryggheten og kjærligheten som skal gi de en identitet , et bra selvbilde. Når ting går galt i barndom og ungdomstid så kan det være med på å prege en person resten av livet.

Uansett synes jejg ikke du skal ha dårlig samvittighet for å velge deg selv. Vil du bryte ut av forholdet så bør du vel gjøre det. Jeg tror ikke helt på den å bli sammen for barnas skyld. Det lureste mine foreldre gjorde var å skille seg. Mannen din vil vel heller ikke at du skal bli med han av medlidenhet eller forpliktelse? . Det kan jo være at det var ting i forholdet deres som skurret og som gjør at du tviler som ikke var relatert akkurat til den psykiske lidelsen mannen din fikk.

Hehe. nå gir jeg ekteskapsråd også. Lykke til ihvertfall med framtiden og vanskelig beslutninger.

[Gjest bipolar II-diagnose]

Jeg tror jeg er enig i alt du sier. Har forsøkt å søke på internett uten å finne så mye info om sykdommen. Forstår jo også at det arter seg forskjellig fra person til person. Jeg er livredd for at han "aldri" skal bli bra, og at jeg blir nødt til å bruke hele livet mitt på å være sterk og støttende....dette høres kynisk ut og er det sikkert også. Vihar hatt det bra sammen tidligere, men nå synes det veldig lenge siden. Hovedproblemet er sjalusien hans, det er grusomt å hele tiden bli kontrollert og passet på! Jeg føler også at vårt sosiale liv er borte, for hver gang vi skal noe eller jeg skal på noe sosialt uten han, så blir det bråk. Han blir sur og tverr i dagesvis, bare jeg skal på kino med en venninne!

Men dette er jo noe han er klar over, og innrømmer, så da er det muligens håp om endring. Men jeg vil ikke bli passet på hele tiden, og jeg vet ikke om jeg orker det veklsende humøret hans. Samtidig er jeg jo glad i han også; men jeg finner ikke tilbake til de følesene som var. Jeg går ut ifra at jeg må prøve å jobbe sammen med han om disse tingene. Men hvordan skal jeg orke det? Hverdagen er stri nok som den er. Med full jobb og to barn som må følges opp.

tusen takk for innspill, uansett

''Hovedproblemet er sjalusien hans, det er grusomt å hele tiden bli kontrollert og passet på! Jeg føler også at vårt sosiale liv er borte, for hver gang vi skal noe eller jeg skal på noe sosialt uten han, så blir det bråk. Han blir sur og tverr i dagesvis, bare jeg skal på kino med en venninne!''

Dette kan jeg forstå er tøft! Men du sier han er klar over problemet, og forhåpentligvis ønsker han å gjøre noe med det. En ting jeg vil si er; det er lov å stille krav til psykisk syke! Hvordan skal vi ellers lære oss å leve noenlunde normalt? Krev å få tid som bare er din uten at det skal bli bråk av den grunn.

Snakk med de som har med mannen din å gjøre ang fakta om sykdommen. Finn ut hva du kan forvente deg av ups and downs. Jeg tror det er lurt av deg å være godt forberedt på denne delen om du skal orke å jobbe videre med forholdet. Det blir straks lettere om du vet hva du går til.

[Gjest sjokoladeplaten]

Det kan være veldig krevende å ha et forhold til en med alvorlig psykisk lidelse. Jeg vet med meg selv at for meg ville det vært vanskelig å ha et nært forhold med en som sleit veldig . Men så har jeg aldri vært i den situasjonen ennå. Hvem vet alt hva jeg ville holde ut med om jeg virkelig virkelig var glad i person.

Selvfølgelig er det synd på han.Men du må jo nesten avgjøre om det er verdt det. En person nær mer av sleit veldig med alkoholproblemer og var dypt deprimert. Jeg var så ubeskrivelig glad i denne personen .Likevel kom jeg til et punkt hvor dette orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke ha kontakt. Det går ut over min livskvalitet og humør. Det var ikke en lett avgjørelse. Men den var riktig. jeg har selv slitt enormt psykisk og har nok vært en belastning for endel mennesker. Noenganger så er jeg glad for at jeg fikk de signalene. Det gjorde at jeg greide å ta mere tak i mitt eget liv. Det er ikke noe koselig når familie tar avstand fordi de blir skremt av selvskading og selvmordsforsøk. Skjønner de jo godt da. Synes egentlig du burde tenke på barna først. Det kan jo hende han blir frisk igjen med medisiner. Men uansett hvor synd det er på personen og om han ikke kan noe for det. Så er det ikke godt for et barn å vokse opp med veldig psykisk ustabile foreldre.I barndom og ungdomstiden skal de få den tryggheten og kjærligheten som skal gi de en identitet , et bra selvbilde. Når ting går galt i barndom og ungdomstid så kan det være med på å prege en person resten av livet.

Uansett synes jejg ikke du skal ha dårlig samvittighet for å velge deg selv. Vil du bryte ut av forholdet så bør du vel gjøre det. Jeg tror ikke helt på den å bli sammen for barnas skyld. Det lureste mine foreldre gjorde var å skille seg. Mannen din vil vel heller ikke at du skal bli med han av medlidenhet eller forpliktelse? . Det kan jo være at det var ting i forholdet deres som skurret og som gjør at du tviler som ikke var relatert akkurat til den psykiske lidelsen mannen din fikk.

Hehe. nå gir jeg ekteskapsråd også. Lykke til ihvertfall med framtiden og vanskelig beslutninger.

Takk for innspill. Jeg er veldig usikker. Tror det eneste jeg kan gjøre nå er å gi det hele tid. Får se hvordan det går, og så ta avgjørelser etterhvert. Barna er helt klart hovedfokuset mitt. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er godt for barn å vokse opp med psykisk syke foreldre, og i hvert fall ikke dersom den syke ikke får behandling eller innser sin sykdom. dersom jeg har den minste tvil om det ikke blir bra for barna å fortsette samlivet, er det slutt.

Det krever mye av han, for han må legge om stilen som far og bli mindre aggressiv. Men det tror jeg han er innstillt på.

Det er godt mulig at våre problemer startet før sykdommen viste seg. Det er ikke så lett å skille på det, å si hva som er hva.....

[Gjest sjokoladeplaten]

''Hovedproblemet er sjalusien hans, det er grusomt å hele tiden bli kontrollert og passet på! Jeg føler også at vårt sosiale liv er borte, for hver gang vi skal noe eller jeg skal på noe sosialt uten han, så blir det bråk. Han blir sur og tverr i dagesvis, bare jeg skal på kino med en venninne!''

Dette kan jeg forstå er tøft! Men du sier han er klar over problemet, og forhåpentligvis ønsker han å gjøre noe med det. En ting jeg vil si er; det er lov å stille krav til psykisk syke! Hvordan skal vi ellers lære oss å leve noenlunde normalt? Krev å få tid som bare er din uten at det skal bli bråk av den grunn.

Snakk med de som har med mannen din å gjøre ang fakta om sykdommen. Finn ut hva du kan forvente deg av ups and downs. Jeg tror det er lurt av deg å være godt forberedt på denne delen om du skal orke å jobbe videre med forholdet. Det blir straks lettere om du vet hva du går til.

Takk igjen. Det er noe av det første jeg spurte psykologen hans om: kan jeg stille krav til han? eller vil han da bare bli enda dårligere? Tusen takk for at du sier at jeg kan stille krav. Psykologen hans sier at han ikke tåler noe særlig stress nå. Da er det jo ikke noe særlig å komme hjem til oss, med to små barn som krangler og krever masse? Og hvordan vet jeg hva som er for mye stress....?

Det er veldig vanskelig å forstå sånne rare ting som psykiske lidelser, for oss som aldri har vært borti det. Men jeg skal gjøre som du sier; fortsette å grave etter informasjon om dette. Jeg skal få en litteraturliste av psykologen, og så skal jeg grave meg ned i bøker om det. Jeg vil i hvert fall ikke bli "tatt på senga"!

[frosken]

Tusen takk for fint svar. Jeg trenger liksom å vite at noen et eller annet sted får høre om min situasjon, for jeg føler at min rolle nå bare er å være sterk og støttende. Det blir for mye i det lange løp, når jeg er såpass sint og skuffa......

På mandag skal jeg ringe familievernkontoret. I morgen skal jeg på badetur med mannen og ungene, mest for deres skyld, selv gruer jeg meg. Tenker at jeg håper han ikke vil holde meg i hånden og sånt....

Jeg får forsåvidt litt hjelp der han er på sykehuset, med fellstimer med psykolog. Forrige gang klarte jeg å sette ord på all aggresjonen og jeg grein og bar meg.....fikk selvsagt dødsdårlig samvittighet etterpå og tenkte at nå tar det vel enda lenger tid for han å bli frisk. Men det er vel ikke sånn det foregår, akkurat. Tror jeg burde hatt noen samtaler med psykologen alene, kanskje.....

Jeg synes det er opp til psykologen å vurdere hvorvidt mannen din tåler å høre om dine opplevelser eller ikke foreløpig. Synes det er bra at du klarer å sette ord på dem, og det er også viktig for de som skal behandle mannen din å vite noe om vanskelighetene mellom dere, og at det ikke er noen selvfølge at familielivet vil fungere igjen.

Jeg håper for dere begge at ting kan bli godt igjen, men da mener jeg virkelig at det skal bli ok for dere begge, og ikke at du over lang tid skal føle deg forpliktet til å gjøre ting du ikke ønsker. At mannen din ikke tåler så mye kort tid etter psykosen er sikkert riktig, men sykehuset/familiekontoret må da hjelpe dere slik at dere alle kan klare hverdagen.