Trenger jeg psykolog?

[Gjest murlig]

Hei, vet ikke om d passer å spørre her....men jeg har et spm.. Jeg er en gutt på 25 som ikke vet helt om jeg bør oppsøke en psykolog. Siden det ble slutt med samboeren min, så har jeg i enkelte perioder strevd med ting. Også psyken min. Dette har skjedd gradvis etter hvert. Får ikke sove helt om natta, våkner med mareritt ang tirligere samboeren min, plages i hverdagen med div tanker. Ser ikke lyst på noe lengre. Dette er ikke bare pga tirligere samboeren og sorgen etter det. Men alt i alt. Hele den til værelsen med jobb, daglige ting og det økonomiske. Føler selv jeg sliter med angst og depresjoner. Samtidig som jeg kjenner på meg selv at aggresjonen min er ikke som den skal. Skal ikke noe til at jeg blir sint eller reagerer på noe. Og dette har kommet i det siste. Derfor isolerer jeg meg en del, som jeg sikkert ikke burde gjøre. Har nesten ikke kontakt med noen lengre. Samtidig som jeg ikke har kontroll på sinnet mitt, så begynner nervene og gå løpsk. En sjelden gang spesielt når jeger ganske sliten. ( Høres sikkert rart ut) men enkelte krangling og kjefting hører jeg bli i gjentatt høylytt og sein tone i hodet. Ting som kommer tilbake. Samtidig er jeg sliten og ikke lyst til å gjøre noe….ikke noe mat lyst. Den er helt borte. Blir nesten som at jeg tvinger meg selv til å spise. Som oftest spiser jeg kun noe til kveldsmat. Konstant sliten og lite lyst til å gjøre noe. Min teori er at hvis dette skyldes noe slikt som kjærlighetsorg eller noe, så har jeg måtte hatt det lenge. Men alt dette har kommet i de siste 2 mnd. Og Ble singel først på februar. Flyttet fra hjemplassen min og ble samboer med ei jente. Men siden det ble slutt, så føler jeg ikke jeg har noe og gjøre her. Men pga den økonomiske delen kommer jeg meg ingen vei. Jeg vet ikke om det er noe vits i å oppsøke hjelp. Eller om jeg er bare en hypokonder. Har prøvd mange ting. Men føler at ingenting hjelper noe. Og i så fall jeg skal oppsøke hjelp, hvordan skal jeg gå fram.

[Gjest bipolar II-diagnose]

Jeg syns du skal ta deg en tur til legen og fortelle det du har skrevet her. Dette mistenker jeg er litt mer enn kjærlighetssorg.

[Gjest Jente31]

Hei,

Jeg synes du skal oppsøke legen din, og fortelle han det du skriver her.

Jeg synes absolutt ikke du høres ut som en hypokonder. Du sliter, og du ønsker hjelp, det er forståelig.

For meg høres du deprimert ut, uten at jeg sier at du er det (jeg er ikke lege, men kjenner igjen "symptomene"). Det finnes hjelp å få uansett.

Jeg har hatt god nytte av antidepressiva medisiner mot depresjon, men får nå samtaler i tillegg.

Flott at du tar tak i dette! For slik skal du ikke ha det. Ønsker deg god bedring.

[Gjest Jævla hjernekrympere, brenn i helvete]

Jeg vil fråråde deg til å oppsøke psykiatrisk hjelp. De er bare sånn "du er ikke dårligere enn andre, men du er syk og det er noe galt med deg".

SKIKKELIG OPPLØFTENDE!!!

Nei, du burde oppsøke en behandler UTEN avtale med helsevesenet.

Det blir MYE dyrere. Men i motsetning til psykiatrien, så vil det faktisk virke posoitivt.

[murlig]

Jeg vil fråråde deg til å oppsøke psykiatrisk hjelp. De er bare sånn "du er ikke dårligere enn andre, men du er syk og det er noe galt med deg".

SKIKKELIG OPPLØFTENDE!!!

Nei, du burde oppsøke en behandler UTEN avtale med helsevesenet.

Det blir MYE dyrere. Men i motsetning til psykiatrien, så vil det faktisk virke posoitivt.

Hva mener du med "behandler UTEN avtale med helsevesenet" ??

[murlig]

Teker for svar Men tebkte det var en utvei utenom legen min i tillfelle. Har ikke Vært noe spesielt til fast legen min siden jeg flyttet hit, så må nesten syke meg opp, synes dette blir flaut og begynne å legge fram sånn uten videre. Jeg oppfattes sikkert barnsslig men....

[Gjest Jente31]

Teker for svar Men tebkte det var en utvei utenom legen min i tillfelle. Har ikke Vært noe spesielt til fast legen min siden jeg flyttet hit, så må nesten syke meg opp, synes dette blir flaut og begynne å legge fram sånn uten videre. Jeg oppfattes sikkert barnsslig men....

Akkurat det forstår jeg faktisk. Jeg var i samme situasjon; Hadde ny fast lege pga flytting,- ikke hadde jeg vært hos han, og det var ikke så morsomt å legge frem slike problemer for en man knapt har snakket med.

Men det er jo det samme som med fysiske problemer; vil en ha hjelp til noe, så er en bare nødt, selv om det er ubehagelig..

Dessuten vil jeg tro at også din lege er vel vant med slike problemer.

Jeg skrev til Lommelegen ang dette problemet faktisk. Jeg spurte dr. Barexstein om hvordan han som lege (og hans kolleger) takler slike ting: hvordan han møter sine pasienter med psykiske problemer.

Han svarte bl.a at om jeg syntes det er vanskelig å snakke om det, så kunne jeg skrive et brev og sende legen, på forhånd. Det hjalp meg. For på denne måten var det "stukket hull på byllen". Legen visste litt om hvorfor jeg kom osv. Og, han sa også at det ikke er lett for en lege å hjelpe pasienter som sitter der som en østers og sier at alt er ok når det ikke er det heller..

Vel det jeg mener å si er at du ikke skal synes det er flaut å be om hjelp for dine problemer. Kansje lettere sagt enn gjort. Ja, jeg vet ) Men jeg er sikker på at dette ikke er nytt for din lege heller.

Uansett; lykke til og god bedring