Når han ikke er klar for et forhold.

[Gjest Lettet, endelig kan jeg finne kjærligheten.]

Jeg var "sammen" med en mann med 3 barn fra før. Vi var sammen til og fra i ca. 1,5år. Vi møtte hverandre kun sporadisk, gjerne med måneders mellomrom. Jeg møtte han i februar og fikk ikke sett han før i slutten av juni. Alle våre planer om å møtes blir avlyst med reelle ting han må ordne. Det var hyttesalg, leilighetsvisning, ekstra samvær med barna, jobb o.s.v. Han pratet om å ville flytte sammen med meg og om hvor fint alt kom til å bli fremover. Vi planlagte en fremtid sammen, men han var samtidig ikke intressert i å inkludere meg i livet sitt. Han hadde det så travelt og led sånn under dårlig samvittighet for meg for at han aldri hadde tid til meg. Dette skulle endre seg for han kom til å ha så god tid til meg i sommer for da var alt ferdig med den nye hytta hans og vi skulle bare kose oss. Jeg er litt mer av den realistiske typen, så jeg satte meg ned med kalenderen og fant ut at han hadde tid til å se meg 1 helg i sommer. Vi avtalte helgen og som det pleier å skje kom det selvsagt noe annet i veien som han heller ville prioritere. Nå er det helt slutt og jeg føler meg utrolig dum som sitti å ventet på han som om han var den siste mannen på jorda.

Jeg var totalt blind og så ikke at han ikke hadde noe følelser for meg. Jeg prøvde å gi han en klem et kyss på kinnen når jeg var hos han, men ble sittenes med en følelse av å klenge og invadere han. Han fikk meg til å tro at han ville gi meg et godt samliv, men alt var bare ord. Alt hadde blitt som han ville ha det og han hadde brukt ungene sine for alt de var verdt for å oppnå egne ting. Egentlig var han en gedigen egoist, fordi han lot foreldrene sine flytte inn til seg med lovnad om at de skulle bo hos oss. Denne avgjørelsen som hadde fått så stor innvirkning på livet mitt, tok han alene uten å si noe til meg. Argumentet hans var at foreldrene hans ikke hadde sett barna hans da det var små og det var så synd på de og barna at det ikke var måte på. Han levde i fortiden sin og skulle ta igjen alt det tapte.

Jeg høres sikkert bitter ut, men det er jeg ikke. Jeg er glad for at det tok slutt, for jeg hadde blitt tilskuer i mitt eget liv. Tilværelsen hadde handlet om han, barna og foreldrene hans og jeg hadde måttet tilpasse meg til enhver tid i et kjærlighetsløst samliv. Aner ikke hvorfor jeg ventet så lenge på han, men jeg trodde han var en bra mann og min redsel for å bli alene tok overhånd. Han viste litt kjærlighet i senga, men sånn ellers var det ikke så mye å rope hurra for. Han var også svært flink til å prate for seg, slik at jeg fikk følelsen av å være heldig som hadde kuppet en slik mann, men alt var bare prat og ord, og svært lite handlinger.

At det ble slutt er absolutt det beste, jeg hadde ikke blitt lykkelig i dette forholdet. Det har ingenting med barna hans å gjøre, selv om jeg vet at far hadde brukt barna sine for alt de er verdt for å oppnå egne fordeler. Når jeg var i nærheten av å kreve eller ytre forventninger til han måtte hele tiden høre på at han selvsagt kunne gjøre ting/"ofre seg" om han ikke hadde barn. Når jeg snakker om forventninger var det aldri snakk om å f.eks. avlyse samvær, men legge litt ærend til disse helgene også slik at jeg kunne se han litt oftere enn 1 gang i løpet av et 1/2år. Han forsøkte etter beste evne å tilrettelegge ting slik at hele livet vårt/mitt hadde blitt etter hans ønske. Han levde fortsatt mentalt i ekteskapet sitt og pønsket ut hvordan han kunne ta igjen alt det tapte. F.eks. som jeg fortalte i innlegget om at han lot foreldrene sine flytte inn i leiligheten hans for å senere skulle bo i leilighet i vårt hus. Det er da ikke sikkert at vi hadde fått råd til å bygge oss et hus på mange år. Det er tøft nok å skulle finne sin plass i forhold til barna hans om ikke dette forholdet skulle bygges i leiligheten der besteforeldrene til barna bor og har innredet leiligheten etter eget ønske. Jeg hadde jo følt meg som en outsider i både hverdag og helg. Hans argument til enhver tid var at foreldrene hans ikke hadde fått sett noe særlig til barnebarna i oppveksten.

Jeg har bedt han instendig om å la fortid være fortid og heller finne ut hvordan han best mulig kan ivareta barna og fremtiden isteden for å synest synd på seg selv, barna og foreldrene sine. Men han hadde en rar tankegang om at nå skulle alt bli som han ønsket, og at jeg hadde noen meninger om mitt liv og min fremtid var helt uten interesse for det laget bare krøll for hans intensjon om en perfekt tilværelse. Han var ikke klar for å gå inn i et forhold der man gir og tar, tror ikke at han har vært i et slikt forhold før heller selv om han har flere lange forhold bak seg.

Takk kjære gud for at jeg kom meg ut av dette. Større egoist skal man lete både høyt og lavt etter. Nå forstår jeg også hvorfor hans eks alltid var forbanna på han og kjeftet. Hun var bunn fortvilet over at han turet frem uten å ta hensyn til at andre kan ha følelser og andre meninger.

[mrxx]

Enda godt at du endelig forsto at du måtte komme deg unna.

Men jeg skjønner ikke at det tar så lang tid som 1,5 år før du skjønte noe.

[Gjest Lettet, endelig kan jeg finne kjærligheten.]

Enda godt at du endelig forsto at du måtte komme deg unna.

Men jeg skjønner ikke at det tar så lang tid som 1,5 år før du skjønte noe.

Ja, du kan så si. Det var dessverre ikke før nå jeg virkelig våknet opp og fant ut at alt bare var ord og at han behandlet meg veldig dårlig. Han er flink til å love og prate meg rundt. Det var ikke kjærlighet, men min redsel for å bli alene. Jeg er meget sjenert når det kommer til det motsatte kjønn. Jeg likte han så godt at jeg ga han sjanse på sjanse, fordi jeg trodde vi kom til å få det bra sammen. Nå ser jeg at det hadde blitt et kjærlighetløst samliv der alt hadde gått etter hans behov og ønsker, slik det har vært i 1,5 år.

[mrxx]

Ja, du kan så si. Det var dessverre ikke før nå jeg virkelig våknet opp og fant ut at alt bare var ord og at han behandlet meg veldig dårlig. Han er flink til å love og prate meg rundt. Det var ikke kjærlighet, men min redsel for å bli alene. Jeg er meget sjenert når det kommer til det motsatte kjønn. Jeg likte han så godt at jeg ga han sjanse på sjanse, fordi jeg trodde vi kom til å få det bra sammen. Nå ser jeg at det hadde blitt et kjærlighetløst samliv der alt hadde gått etter hans behov og ønsker, slik det har vært i 1,5 år.

Jeg leste de 5 første linjene i innlegget ditt og forsto allerede da hvilke type mann han er.

Antagelig så er han så selvopptatt at det hjelper ikke hvem som kommer inn i livet hans og forelsket han blir så vil han være slik du har beskrevet.

Noen er og forblir idioter og tullinger.

Håper ikke dette har gjort at du mister selvrespekten og gjør at du blir enda mer tilbaketrukket og sjenert.

Det er mange menn der ute som vil gi deg den respekten du fortjener:-)

[barbera]

Er enig med vedkommende under her i at jeg etter fem linjer forsto hva slags fyr du hadde med å gjøre! Jeg har og vært der, riktignok med en yngre fyr uten barn, men han slo fullstendig beina bort under meg, og jeg brukte nesten to år av livet mitt på å tenke på ham. Det gjelder å ikke være for streng mot seg selv i ettertid, men tenke at man har lært noe av det. Det har i hvertfall jeg gjort. Det er sånn det er å være "svak" for noen!