psykisk syk samboer

[Gjest Redd og sliten hare frøken]

min samboer er psykisk syk og paronid.Han mistenker alle for å dømme han negativt om alt før han har blitt kjent med dem.Dette gjelde bla di jeg kjenner og om min familie.jeg har vert utrolig tolmodig av meg og støttet han da det er som værst med det psykiske.Men da det kommer til det paranoide,blir jeg nesten flau og sint på han.Han har nektet meg å snakke fritt om alt mulig som jeg gjorde før(ikke om ting jeg ikke skal si videre og som folk ikke har noe med,er ikke slarve kjærring)Kan ikke spøke å tulle med venner før jeg får beskjed(da vi er alene) om at jeg sa mye dumt og gjorde mye rart.Får den kjeften!Kan ikke være borte på besøk hos noen,uten at han ringer meg og lurer på hvor jeg er,når jeg kommer hjem igjen og hva vi snakker om.Da jeg vil være litt alene,får jeg masse spørsmål om hvorfor og at det må være noe galt.Kan ikke snakke med han om problemene mine pga at han blir sykere av dem og det orker jeg ikke.Ønsker meg ut av dette forholdet,men vet ikke hvordan og er redd han skal bli skikkelig sint.Han er av den typen som blir sikkelig sint for nesten ingen ting og prøver å psyke meg ned om jeg har gjort en liten feil med noe.Kan du være så snill å gi meg noen gode råd på hvordan jeg kan komme meg ut av forholdet???Hvordan jeg skal få han til å flytte ut?Han har aldri slått meg....men knekker meg ned psykisk!

[tjohei]

Fortell han som det er. At du blir psykisk nedbrutt av hans hissige væremåte og mistenksomhet. Hvis han er så dårlig at han ikke greier å ta hensyn til de rundt seg burde han få hjelp. Be om en pause hvor dere bor hver for dere inntil han får ordnet opp i sine problemer. Det er viktig at psykisk syke blir bedt om å ta ansvar for sine problemer.

[PieLill]

Om jeg forstår deg rett er du redd for hva han kan finne på om du ber han flytte ut og sier det er slutt? Og du ser ingen muligheter til å snakke fornuft med ham og komme fram til en fornuftig løsning?

Leier dere en leilighet eller er det du som eier stedet dere bor i.

Om dere leier får du finne deg et annet sted og bo, tromme sammen en haug med venner og foreta en nøye planlagt lynflytting en gang han ikke er der.

Om det er du som eier stedet dere bor får de be en eller flere gode venner / familie komme å hjelpe deg med en nøye planlagt lynnedpakking av hans ting, skift lås og kipp han ut. Det beste er om noen kan bo hos deg en tid etter dette.

Om du er redd for at han skal være voldelig og skade deg, bør du ta en prat med politiet. Det er kanskje også verdt å ta en telefon til et krisesenter. De har helt sikkert gode og konstruktive råd å komme med.

Hvordan er økonomien organisert mellom dere? Hvem står strøm, telefon, TV-lisens etc. på? Har dere ubetalte regninger? Er du sikker på at han betaler regninger som han har sagt at han skal betale? Ta alle forholdsregler så han ikke får satt deg i en gjeldsfelle.

mvh

[Gjest bipolar II-diagnose]

Er du sikker på at det er paranoid han er? Jeg hadde samme oppførselen tidligere, men det kom av usikkerhet og sosial angst/unnvikende pf. Jeg klamret meg til kjæresten min og ville helst være kun han og meg, uten alle andre. Dette ble det selvsagt problemer av.

Får kjæresten din hjelp fra støtteapparatet? Medisiner? Dette bør være første steg. I tillegg må du fortelle ham hva denne oppførselen hans gjør med deg. Jeg var ikke klar over, i min egen selvopptatte verden, at min kjæreste ble så påvirket av min "herskesyke". Jeg så bare meg selv og alt som var skummelt og truende for meg.

Jeg ville ikke vært så drastisk som PieLill. Snakk med samboeren din, krev at han tar medisiner/får hjelp og krev at du skal gå på vennebesøk o.l uten at du må redegjøre for hvert sekund av tiden. Går han ikke med på dette sier du at du ikke klarer å leve som dere har det nå, og derfor ønsker å avslutte forholdet.

Selv om vi er psyke må vi settes krav til. Vi må lære oss å "oppføre oss" for å håndtere samfunnet rundt oss.

[Gjest sjokoladepiken]

Kjære deg, vi er i samme bås!

Mannen min ble denne sommeren innlagt på psyk med nøyaktisg de samme problemene som samboeren din. Forskjellen er at min mann hadde psykoser (paranoide) og det var derfor HELT tydelig at han måtte ha hjelp. En annen forskjell er at jeg er gift og har barn, noe du ikke sier noe om. Jeg har hatt en marerittaktig-sommer, der jeg sliter med masse sinne mot mannen min, med påfølgende dårlig samvittighet og skyldfølelse. Må i tillegg være alene med mine to barn hele sommeren, og alle ferieplanene gikk i vasken. Dvs jeg har fått til å lage en fin sommer for dem, tror jeg, ved hjelp av familie som har vært uvurderlig støtte i denne tiden.

Nå tror jeg min mann er på bedringens vei, men sikker er man aldri. Han godtar i hvert fall fakta og mottar behandling.

Og det er dette mannen din må gjøre også, hvis forholdet deres skal være liv laga! Selv er jeg usikker på om vi har noen fremtid sammen, mest pga den alvorlige sjalusien til mannen min. Men er han villig til å gå til behandling og ta medisiner, så er jeg villig til å prøve.

Det samme "ultimatum" bør du gi han. Du kan ikke gjøre han frisk, det er det bare fagfolk som kan. Jeg kunne godt tenkt meg å maila med deg, siden vi har såpass lik situasjon. Men jeg vil ikke legge ut adr min her. Finnes det en annen løsning på det, så si ifra.

Så ønsker jeg deg lykke til, og tenk på deg seløv også sånn at du ikke også blir dårlig!!!