Utroskap/han vil ikke fortsette ekteskapet

[Gjest Holyfield]

For noen uker siden oppdaget jeg at min mann har hatt et forhold til en kollega i ca. 1,5 år. For meg har dette vært et stort sjokk og veldig vanskelig å forstå, ettersom han har vært som vanlig hjemme på alle områder. Han er verdens snilleste, men etter at dette ble oppdaget har han blitt helt forandret. Jeg får liksom ikke kontakt med ham, han stenger meg ute. Vi er begge 36 år, har vært sammen i nesten 18 år og har to barn. Han har misbrukt tilliten jeg har gitt ham, og jeg føler på en måte at han har misbrukt meg også, både når det gjelder sex-livet og gjennom alle planene han har vært med på å legge sammen med meg og barna. Allikevel: Jeg har alltid trodd at dersom vi skulle havne i en slik situasjon, ville jeg bryte tvert og ikke være villig til å fortsette forholdet. Men når jeg plutselig stod midt oppe i situasjonen selv, så er det ikke slik jeg tenker. Jeg ønsker å prøve å tilgi og gå videre sammen med mannen min, for han betyr veldig mye for meg og jeg mener vi har så utrolig mye bagasje med oss fra de årene vi har vært sammen. Vi har ikke kranglet eller hatt store konflikter, og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Han selv sier at han ikke kan sette fingeren på hvorfor han har gjort som han har gjort, men han sier at kjærestefølelsen for meg har vært borte et par år og at det kun har vært feighet som har holdt ham fra å gi beskjed om tingenes tilstand. Det som gjør det ekstra vondt er at han ikke er villig til å prøve å fortsette sammen med meg og dermed familien vår som en helhet. Han velger å fortsette det andre forholdet. Han sier at det har utviklet seg til kjærlighet. Dette gjør meg selvsagt fryktelig sjalu ettesom mine følelser for ham fortsatt er der. Vi har begge fått lov til å gjøre ting på hver vår kant ettersom vi alltid har hatt en del forskjellige interesser, men vi har også gjort veldig mye sammen, både vi to alene og som en familie. Nå er separasjonspapirene undertegnet og han er i ferd med å flytte ut. Jeg synes dette er å gi opp alt for lett og føler at alle disse felles årene ikke kan ha vært verdt like mye for han som for meg. Jeg føler også en fryktelig avmakt over ikke å kunne få "kjempe" for mannen som er mitt livs kjærlighet, jeg har bare fått dette tredd nedover hodet og må godta det selv om det er mot min vilje. Jeg mister også veldig mye tid sammen med barna mine på grunn av dette, også det mot min vilje. I tillegg ser jeg jo at i framtida kommer kanskje denne andre kvinnen til å bli en del av livene til barna, og det er ikke noen god tanke. Ikke når de har handlet som de har gjort. Jeg har hatt kontakt med henne via e-post, og er sjokkert over hvor lettvint hun ser ut til å ta dette. Hun er selv skilt og sier hun vet hvor jævlig et samlivsbrudd kan være. Da lurer jeg på hvordan hun kan delta aktivt i få et annet ekteskap til å gå skeis. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn at ting kanskje kunne vært annerledes dersom dette hadde kommet for dagen før, og at det ene forholdet hadde vært avsluttet før det andre begynte. Nå må jeg gjennom denne prosessen alene for mannen min er ferdig med den for lenge siden. Jeg vet at jeg ikke kan tvinge ham i å bli, men jeg synes på en måte han "skylder" oss en mulighet til å finne tilbake til hverandre. Jeg tror nemlig at dersom man noen gang har følt kjærlighet for noen så er det mulig å hente fram igjen disse følelsene. Jeg trenger noen gode råd om hvordan jeg skal takle dette. For uansett hvordan jeg snur og vender på det, er det samme konklusjon jeg kommer fram til uansett, og det er at jeg synes dette er helt feil.