Utroskap/han vil ikke fortsette ekteskapet

[Gjest Holyfield]

For noen uker siden oppdaget jeg at min mann har hatt et forhold til en kollega i ca. 1,5 år. For meg har dette vært et stort sjokk og veldig vanskelig å forstå, ettersom han har vært som vanlig hjemme på alle områder. Han er verdens snilleste, men etter at dette ble oppdaget har han blitt helt forandret. Jeg får liksom ikke kontakt med ham, han stenger meg ute. Vi er begge 36 år, har vært sammen i nesten 18 år og har to barn. Han har misbrukt tilliten jeg har gitt ham, og jeg føler på en måte at han har misbrukt meg også, både når det gjelder sex-livet og gjennom alle planene han har vært med på å legge sammen med meg og barna. Allikevel: Jeg har alltid trodd at dersom vi skulle havne i en slik situasjon, ville jeg bryte tvert og ikke være villig til å fortsette forholdet. Men når jeg plutselig står midt oppe i situasjonen selv, så er det ikke slik jeg tenker. Jeg ønsker å prøve å tilgi og gå videre sammen med mannen min, for han betyr veldig mye for meg og jeg mener vi har så utrolig mye bagasje med oss fra de årene vi har vært sammen. Vi har ikke kranglet eller hatt store konflikter, og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Han selv sier at han ikke kan sette fingeren på hvorfor han har gjort som han har gjort, men han sier at kjærestefølelsen for meg har vært borte et par år og at det kun har vært feighet som har holdt ham fra å gi beskjed om tingenes tilstand. Det som gjør det ekstra vondt er at han ikke er villig til å prøve å fortsette sammen med meg og dermed familien vår som en helhet. Han velger å fortsette det andre forholdet. Han sier at det har utviklet seg til kjærlighet. Dette gjør meg selvsagt fryktelig sjalu ettesom mine følelser for ham fortsatt er der. Vi har begge fått lov til å gjøre ting på hver vår kant ettersom vi alltid har hatt en del forskjellige interesser, men vi har også gjort veldig mye sammen, både vi to alene og som en familie. Nå er separasjonspapirene undertegnet og han er i ferd med å flytte ut. Jeg synes dette er å gi opp alt for lett og føler at alle disse felles årene ikke kan ha vært verdt like mye for han som for meg. Jeg føler også en fryktelig avmakt over ikke å kunne få "kjempe" for mannen som er mitt livs kjærlighet, jeg har bare fått dette tredd nedover hodet og må godta det selv om det er mot min vilje. Jeg mister også veldig mye tid sammen med barna mine på grunn av dette, også det mot min vilje. I tillegg ser jeg jo at i framtida kommer kanskje denne andre kvinnen til å bli en del av livene til barna, og det er ikke noen god tanke. Ikke når de har handlet som de har gjort. Jeg har hatt kontakt med henne via e-post, og er sjokkert over hvor lettvint hun ser ut til å ta dette. Hun er selv skilt og sier hun vet hvor jævlig et samlivsbrudd kan være. Da lurer jeg på hvordan hun kan delta aktivt i få et annet ekteskap til å gå skeis. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn at ting kanskje kunne vært annerledes dersom dette hadde kommet for dagen før, og at det ene forholdet burde vært avsluttet før det andre begynte. Nå må jeg gjennom denne prosessen alene for mannen min er ferdig med den for lenge siden. Jeg vet at jeg ikke kan tvinge ham i å bli, men jeg synes på en måte han "skylder" oss en mulighet til å finne tilbake til hverandre. Jeg tror nemlig at dersom man noen gang har følt kjærlighet for noen så er det mulig å hente fram igjen disse følelsene. Jeg trenger noen gode råd om hvordan jeg skal takle dette. For uansett hvordan jeg snur og vender på det, er det samme konklusjon jeg kommer fram til uansett, og det er at jeg synes dette er helt feil.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei! Din manns nye dame sier akkurat hvordan du har det, helt forferdelig. Det er baksiden av kjærligheten. Jeg nøler ikke med å støtte deg og andre som opplever utroskap over tid, at dette er juks og tillitsbrudd og feighet fra din manns side. En ting er at følelsene til partneren kjølner og kjærligheten slukner, noe helt annet er det å kjøre dobbelt, å være gift/samboer og samtidig ha kjæreste. Jeg nøler heller ikke med å si at å holde på slik som din mann har gjort i et og halvt år gjør det enda vanskeligere. Problemet er at du ikke kan ta kjærligheten tilbake, du kan ikke kreve den heller. Jeg pleier å si at samlivspartnere i alle fall skylder hverandre såpass mye respekt at de må "gjøre opp boet" sammen. Med det mener jeg at han er villig til å prate med deg og forklare hva han tenker om forholdet til deg. Hva gikk galt, når mistet han motet? Det er så mye lettere å gå videre etter bruddet når man forstår hva som gikk galt, enn å spekulere på det selv. Selv om han er ferdig med forholdet til deg, må han forstå at du ikke er kommet så langt. Å hjelpe hverandre til en god avvikling er å vise respekt. Jeg skjønner at du synes det er helt feil av ham¨å ikke gi forholdet en ny sjanse. Det tror jeg du kan glemme i denne fasen. Det høres ut som om saken er avgjort fra hans side, forholdet til den nye har nok gått for langt og for lenge. Det er der hjertet hans er nå. Uansett må dere være foreldre sammen. Derfor gjør dere begge klokt i å kommunisere om hvordan dere skal forholde dere til herandre som foreldre etter separasjonen. Min erfaring er at når parforholdet ikke er avsluttet følelsesmessig, og får landet som et avsluttet forhold, da vil denne spenningen mellom dere voksen prege samarbeidet om ungene, ofdte negativt. Jeg håper mannen din tar råd fra andre som gått den samme løypa han har begynt på nå. For din del blir det vel en sorg over tapet og familielivet som ble ødelagt. Kjærlighetssorg er som annen sorg, det er grusomt og vondt, tar tid og overskudd. Men den går over. Du kan lese mer om dette her under DOL. Vurder om du vil blruke en terapeut et par timer. Det kan hjelpe deg til å få snakket mer skikkelig om saken enn hva vi klarer her på DOL. Solveig