Bookworm

[Gjest Shira :o)]

Hei.

Jeg vet ikke om vi får barn senere i løypa, det kan hende, det kommer an på mine sykdommer og ressurser.

Akkurat nå er jeg mer fokusert på han vi har.

Mange spør oss hvorfor vi bare har en. Jeg spør dem om de ikke ser det logiske i det? Æh, jooo, jaaa, jeg er vel syk. Nettopp, det er det jeg er, og ett evnt svangerskap og nytt barn er for tøffe tak akkurat nå.

Nå er gutten vår skolegutt, og vil trenge mer av meg neste år, så min kapasitet vil i hovedsak bare gå på han. Det gleder jeg meg til, at endelig kan jeg stille opp for han, og være den som følger han om morgenen, henter han.

Hvor gammelt er barnet ditt?

[Bookworm]

Dette høres ut som akkurat samme situasjon som vi er i. Jeg har ei jente på ni år. Fram til nå har jeg vært i jobb, og har derfor ikke hatt overskudd til å følge opp henne, og den dårlige samvittigheten har gnaget i tillegg.

Nå skal jeg over på attføring (etter 52 ukers sykmelding) og skal begynne å jobbe to dager i uka. Gleder meg til endelig å være sammen med henne om morgenen og etter skolen, ha nok overskudd til å følge opp lekser og fritidsaktiviteter, og ikke bare være sengeliggende de gangene jeg er hjemme.

Men jeg ser at "jobben" med flere barn, vil fjerne dette overskuddet - og derfor er jeg ikke per i dag villig til å ofre dette... Jeg vil være en god mor og kunne følge opp det ene barnet jeg har satt til verden, og ikke føle meg presset av "normen" eller påtrykk fra andre som synes jeg egoistisk som har enebarn...Lurer på hva som hadde vært egoistisk jeg:-)

[Gjest Shira :o)]

Dette høres ut som akkurat samme situasjon som vi er i. Jeg har ei jente på ni år. Fram til nå har jeg vært i jobb, og har derfor ikke hatt overskudd til å følge opp henne, og den dårlige samvittigheten har gnaget i tillegg.

Nå skal jeg over på attføring (etter 52 ukers sykmelding) og skal begynne å jobbe to dager i uka. Gleder meg til endelig å være sammen med henne om morgenen og etter skolen, ha nok overskudd til å følge opp lekser og fritidsaktiviteter, og ikke bare være sengeliggende de gangene jeg er hjemme.

Men jeg ser at "jobben" med flere barn, vil fjerne dette overskuddet - og derfor er jeg ikke per i dag villig til å ofre dette... Jeg vil være en god mor og kunne følge opp det ene barnet jeg har satt til verden, og ikke føle meg presset av "normen" eller påtrykk fra andre som synes jeg egoistisk som har enebarn...Lurer på hva som hadde vært egoistisk jeg:-)

Ser vi har veldig mange like tanker.

Jeg er ikke i jobb, er midl ufør. Jeg har faktisk måtte innse at hvis jeg jobber slik ståa er nå, vil det gå enda mer utover guttungen.

Hvis jeg da skulle fått enda ett barn, vil jo utsiktene for at jeg skal kunne fungere noenlunde normalt med skole/jobb bli enda mindre, og jeg enda mer frustert og sliten.

Jeg er enda ganske ung da, så jeg har endelig nok av tid. Så vi får lage veien til mens vi går )

Man må rett og slett gjøre det beste ut av slik man har det )

[Bookworm]

[quote name=Shira )' timestamp='1185880139' post='3649459]

Ser vi har veldig mange like tanker.

Jeg er ikke i jobb, er midl ufør. Jeg har faktisk måtte innse at hvis jeg jobber slik ståa er nå, vil det gå enda mer utover guttungen.

Hvis jeg da skulle fått enda ett barn, vil jo utsiktene for at jeg skal kunne fungere noenlunde normalt med skole/jobb bli enda mindre, og jeg enda mer frustert og sliten.

Jeg er enda ganske ung da, så jeg har endelig nok av tid. Så vi får lage veien til mens vi går )

Man må rett og slett gjøre det beste ut av slik man har det )

Ja, også har jeg lært at jeg skal lukke ørene for andres meninger og tanker. De har ikke nok kjennskap til vår situasjon til å uttale seg, og jeg er ikke villig til å forklare det for alle og enhver. Vet ikke hva som feiler deg, men jeg har en diagnose som lett blir misforstått, og ikke så lett å forklare. Det gjør ikke saken noe bedre, egentlig.

[Gjest Shira :o)]

Ja, også har jeg lært at jeg skal lukke ørene for andres meninger og tanker. De har ikke nok kjennskap til vår situasjon til å uttale seg, og jeg er ikke villig til å forklare det for alle og enhver. Vet ikke hva som feiler deg, men jeg har en diagnose som lett blir misforstått, og ikke så lett å forklare. Det gjør ikke saken noe bedre, egentlig.

Jeg har også diagnoser som er vanskelige og forklare.

Er en balansegang, hvem skal jeg forklare til og hvem vil forstå, hvem skal jeg bare gi blaffen i.

Før hadde jeg mer "piggene" ute, det har jeg ikke lengre, bruker heller tiden på dem som jeg vil være med, og som vil være med oss, og akseptere oss, slik vi aksepterer deres meninger.