Gå til innhold

Minsten slår


Gjest hva gjør jeg nå tro?
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest hva gjør jeg nå tro?

Minsten på halvannet år har begynt å slå når h*n ikke får det som h*n vil. Hva gjør vi? Er det best å ignorere eller si nei, eller å ta igjen, så h*n kjenner det gjør vondt. Har forsøkt å si nei, men det resulterer bare i at h*n begynner å gråte helt voldsomt og er vanskelig å roe, samt at slåingen av og til fortsetter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Lissi25

Har ikke erfaring med dette, men å slå igjen må du forall del ikke gjøre. Du kan ikke få barnet til å forstå at man ikke skal slå hvis du gjør det selv.Da gjør du det vondt verre.Vold avler vold

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blåbærpiken

Du lar ham -ikke- få kjenne at det gjør vondt. Det vet han allerede hvis han går i barnehage.

Det er viktig å være tydelig på at det ikke er i orden, men på en rolig og avslappet måte. Ting tar tid.

Barn er impulsive, de tenker ikke handling-følger, de er ikke store nok til det. En liten tenker; "vil ha den leken"- slår.

Du kan være tydelig, sette grenser, og bekrefte følelsene feks, ville du ha den spaden? Jeg skjønner at det er trist at du ikke får den, men "ola" hadde den. Osv...mulig det jeg sier nå passer bedre for en toåring.

Gråten, årsakene til den varierer, du må se det an. Hvorfor han gråter. Når de er så små forstår de ikke konsekvensene, de handler på impuls.

Men å "vise" at det gjør vondt, det er ikke måten å gjøre det på.

Vær en god rollemodell, de lærer så veldig mye i denne perioden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blåbærpiken

Du lar ham -ikke- få kjenne at det gjør vondt. Det vet han allerede hvis han går i barnehage.

Det er viktig å være tydelig på at det ikke er i orden, men på en rolig og avslappet måte. Ting tar tid.

Barn er impulsive, de tenker ikke handling-følger, de er ikke store nok til det. En liten tenker; "vil ha den leken"- slår.

Du kan være tydelig, sette grenser, og bekrefte følelsene feks, ville du ha den spaden? Jeg skjønner at det er trist at du ikke får den, men "ola" hadde den. Osv...mulig det jeg sier nå passer bedre for en toåring.

Gråten, årsakene til den varierer, du må se det an. Hvorfor han gråter. Når de er så små forstår de ikke konsekvensene, de handler på impuls.

Men å "vise" at det gjør vondt, det er ikke måten å gjøre det på.

Vær en god rollemodell, de lærer så veldig mye i denne perioden.

Jeg er -veldig- tydelig på at de IKKE er greit at de slår meg forresten. Leste for fort, at hn slår deg? Det er jo en ypperlig situasjon for å få slutt på det.

Spørsmålet er hvorfor hn gråter og slår mer, bruker hn å få viljen sin da? Det som gir positive følger, det fortsetter de med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

simane

Har en på 14 mnd som også slår når han ikke får vilja si.

Jeg pleier å ta hendene hans å si at han ikke får lov til å slå, på en litt bestemt måte, men uten å heve stemmen eller skremme han på noen måte. Etter noen sekunder tar jeg hånda hans og stryker over kinnet mitt og sier han skal kose med mamma. Eller så avleder jeg med et eller annet (leke, kjøkkenredskap el).

Jeg vet ikke om det hjelper eller om han skjønner noe, men bare å la han slå blir også feil. Det er en måte å kommunisere på før de får språk og en slitsom periode de fleste er igjennom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hidi, the scorpion

Jeg ville ikke ignorert det. Vold avler vold, så ikke ta igjen. Tror det beste er å sette seg ned foran barnet, holde hendene hans, og med en bestemt stemme sier du " å slå er IKKE" lov!

Om han blir sint og gråter hadde jeg gått fra stedet. Ikke langt, men ut på kjøkkenet etc. Når barnet har roet seg, så forklarer du hvorfor det er galt å slå (på hans nivå, selvfølgelig).

Som de andre sier, så må du ikke heve stemmen, men vise et alvorlig uttrykk og en meget bestemt stemme. Vær konsekvent og følg samme prosedyre hver gang det skjer.

Viktig å ta fatt på problemet så fort som mulig!

Masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

PieLill

Man kan ikke la være å sette grenser for et barn bare fordi barnet begynner å gråte helt voldsomt og er vanskelig å roe, samt at den uønskede adferden fortsetter. Hva skal du gjøre når h*n er fem og slår deg? Eller når h*n er femten?

Om barna gjør noe som er farlig for dem, som leke med kniver eller løpe under en trailer, stopper vi dem med de midler som skal til. Om de blir sinte eller frustrerte er fullstendig underordnet. Det samme gjelder når barna gjør noe annet som er uakseptabelt. Det er langt viktigere å sette grenser enn å ta hensyn til barnets akutte frustrasjon.

En unge som vræler er det i hvert fall liv i. Det er ingen krise. Vi kan ikke la idyllgrad avgjøre hvor gode vi er som foreldre.

;-)

Barn opplever et visst psykisk ubehag/smerte når man setter grenser. Ubehaget/smerten øker når barnet blir irettesatt. Som foreldre må vi tåle å se barnet gå gjennom slike 'smerter' og ikke forsøke å alltid glatte over eller å redde dem fra det som var litt vondt. Noen ganger blir det helt feil å gi umiddelbar trøst. Vi må ikke beklage eller be barnet om unnskyldning for at de rammes av disse livets viderverdigheter.

Som andre har sagt skal du ikke slå igjen og heller ikke ignorere slåingen. Man høster som man sår.

I første omgang er det ikke din jobb å overbevise småttisen om at h*n ikke vil slå. Ikke spill kreftene på å forsøke å overtale barnet og få barnet til å frivillig bli enig med deg, hverken om det som utløste slåingen eller at slåing ikke er greit. Dette er på ingen måte en arena for forhandlinger.

Derimot skal du være så streng og bestemt psykisk og fysisk at du gjør det kinkende klart for barnet at slåing er totalt uakseptabelt og ferdig med det. Rått og brutalt. En smårolling er i svært liten grad i stand til å sette grenser for seg selv og er derfor desperat avhengig av at du setter og _er_ grensene for han/henne.

Med streng og bestemt psykisk mener jeg at man bøyer seg ned i samme høyde som barnet, ser barnet i øynene og bruker streng komandostemme og korte bekjeder. Man diskuterer ikke, man anmoder ikke, man oppfordrer ikke, man ber ikke. Man er 100% sjef og diktator. Det er ikke lov og slå! La det være et fakta som barnet er nødt til å forholde seg til. Når barnet slår for at det skal gjøre vondt, synes jeg det er best å droppe hele infobiten om at det gjør vondt når man slår. (Fikk jeg meg en skikkelig klapp i trynet hadde jeg nok hevet stemmen og ikke bedt om undskyldning etterpå. Man slår ikke mamma!!!!!!!!)

Med fysisk bestemt mener jeg at man holder barnet fast f.eks. i armene/hendene, først og fremst den hånden som slo. Er man redd det skal komme en ny lusing, er det best å holde begge hendene. Hold barnet tilstrekkelig fast til at du får formidlet det budskapet du ønsker. Ikke slipp om barnet forsøker å vri seg unna. Det er du som er sjef over situasjonen.

Om nødvendig bærer du barnet til et annet sted, setter h*n ned på gulvet. La det ikke være noe kosepreget over berøringene. Jeg synes at "avbrutt fellesskap" kan være en naturlig reaksjon litt etter situasjonen. Å ta barnet bort fra situasjonen er ofte svært nyttig.

Så hyler altså ungen som besatt... Det er helt i orden. Barnet har bare vondt i vijen. Den første hylingen er som regel illsint protest. Sett ungen fra deg på et trygt sted og trekk deg unna. Hva du enn gjør så forsøk ikke å forhandle eller trøste. Gjør du det, får barnet et inntrykk av at det var galt av deg og irettesette og at du nå angrer på og ber om unnskyldning for at du gjorde det. Ignorer. Ignorer. Ignorer. La barnet merke at du er fullstendig uaffisert av hylene.

Merker du etter hvert at barnet er lei seg og fortvilet over å ha satt seg selv i en situasjon h*n ikke vet veien ut av, er det tid for trøst og forsoning. I den pakken ligger det en påminnelse om at det er uakseptabelt å slå og at man heller skal stryke etc. Den inbefatter _ikke_ noen unnskyldning for at du evt. ble sint. Du har ingen ting å be om unnskyldning for med mindre du har overreagert noe aldeles usaklig. Vis at du ikke er sint lengre og la barnet få vise sitt vennskap på sin måte.

Selvsagt behøver ikke alle barn og gå helt ned i kjelleren for å finne ut at de vil bli venner igjen. Noen ganger finner de helt av seg selv ut at de ikke gidder å hyle mer og fortsetter blid og hyggelig som om ingen ting hadde skjedd. Det er selvsagt ikke noe mål at barnet skal være så og så knust eller ydmyket, bare at barnet skal finne ut at det absolutt er å foretrekke å la være å slå. Men noen barn tar det mye tyngre å bli irettesatt enn andre.

Er man konsekvent, går det seg forhåpentlig vis til før de blir konfirmanter.

;-)

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mij

Man kan ikke la være å sette grenser for et barn bare fordi barnet begynner å gråte helt voldsomt og er vanskelig å roe, samt at den uønskede adferden fortsetter. Hva skal du gjøre når h*n er fem og slår deg? Eller når h*n er femten?

Om barna gjør noe som er farlig for dem, som leke med kniver eller løpe under en trailer, stopper vi dem med de midler som skal til. Om de blir sinte eller frustrerte er fullstendig underordnet. Det samme gjelder når barna gjør noe annet som er uakseptabelt. Det er langt viktigere å sette grenser enn å ta hensyn til barnets akutte frustrasjon.

En unge som vræler er det i hvert fall liv i. Det er ingen krise. Vi kan ikke la idyllgrad avgjøre hvor gode vi er som foreldre.

;-)

Barn opplever et visst psykisk ubehag/smerte når man setter grenser. Ubehaget/smerten øker når barnet blir irettesatt. Som foreldre må vi tåle å se barnet gå gjennom slike 'smerter' og ikke forsøke å alltid glatte over eller å redde dem fra det som var litt vondt. Noen ganger blir det helt feil å gi umiddelbar trøst. Vi må ikke beklage eller be barnet om unnskyldning for at de rammes av disse livets viderverdigheter.

Som andre har sagt skal du ikke slå igjen og heller ikke ignorere slåingen. Man høster som man sår.

I første omgang er det ikke din jobb å overbevise småttisen om at h*n ikke vil slå. Ikke spill kreftene på å forsøke å overtale barnet og få barnet til å frivillig bli enig med deg, hverken om det som utløste slåingen eller at slåing ikke er greit. Dette er på ingen måte en arena for forhandlinger.

Derimot skal du være så streng og bestemt psykisk og fysisk at du gjør det kinkende klart for barnet at slåing er totalt uakseptabelt og ferdig med det. Rått og brutalt. En smårolling er i svært liten grad i stand til å sette grenser for seg selv og er derfor desperat avhengig av at du setter og _er_ grensene for han/henne.

Med streng og bestemt psykisk mener jeg at man bøyer seg ned i samme høyde som barnet, ser barnet i øynene og bruker streng komandostemme og korte bekjeder. Man diskuterer ikke, man anmoder ikke, man oppfordrer ikke, man ber ikke. Man er 100% sjef og diktator. Det er ikke lov og slå! La det være et fakta som barnet er nødt til å forholde seg til. Når barnet slår for at det skal gjøre vondt, synes jeg det er best å droppe hele infobiten om at det gjør vondt når man slår. (Fikk jeg meg en skikkelig klapp i trynet hadde jeg nok hevet stemmen og ikke bedt om undskyldning etterpå. Man slår ikke mamma!!!!!!!!)

Med fysisk bestemt mener jeg at man holder barnet fast f.eks. i armene/hendene, først og fremst den hånden som slo. Er man redd det skal komme en ny lusing, er det best å holde begge hendene. Hold barnet tilstrekkelig fast til at du får formidlet det budskapet du ønsker. Ikke slipp om barnet forsøker å vri seg unna. Det er du som er sjef over situasjonen.

Om nødvendig bærer du barnet til et annet sted, setter h*n ned på gulvet. La det ikke være noe kosepreget over berøringene. Jeg synes at "avbrutt fellesskap" kan være en naturlig reaksjon litt etter situasjonen. Å ta barnet bort fra situasjonen er ofte svært nyttig.

Så hyler altså ungen som besatt... Det er helt i orden. Barnet har bare vondt i vijen. Den første hylingen er som regel illsint protest. Sett ungen fra deg på et trygt sted og trekk deg unna. Hva du enn gjør så forsøk ikke å forhandle eller trøste. Gjør du det, får barnet et inntrykk av at det var galt av deg og irettesette og at du nå angrer på og ber om unnskyldning for at du gjorde det. Ignorer. Ignorer. Ignorer. La barnet merke at du er fullstendig uaffisert av hylene.

Merker du etter hvert at barnet er lei seg og fortvilet over å ha satt seg selv i en situasjon h*n ikke vet veien ut av, er det tid for trøst og forsoning. I den pakken ligger det en påminnelse om at det er uakseptabelt å slå og at man heller skal stryke etc. Den inbefatter _ikke_ noen unnskyldning for at du evt. ble sint. Du har ingen ting å be om unnskyldning for med mindre du har overreagert noe aldeles usaklig. Vis at du ikke er sint lengre og la barnet få vise sitt vennskap på sin måte.

Selvsagt behøver ikke alle barn og gå helt ned i kjelleren for å finne ut at de vil bli venner igjen. Noen ganger finner de helt av seg selv ut at de ikke gidder å hyle mer og fortsetter blid og hyggelig som om ingen ting hadde skjedd. Det er selvsagt ikke noe mål at barnet skal være så og så knust eller ydmyket, bare at barnet skal finne ut at det absolutt er å foretrekke å la være å slå. Men noen barn tar det mye tyngre å bli irettesatt enn andre.

Er man konsekvent, går det seg forhåpentlig vis til før de blir konfirmanter.

;-)

mvh

99% enig og flott skrevet - men.. "en påminnelse om at det er uakseptabelt å slå og at man heller skal stryke etc." er jeg derimot ikke enig i. Blir barnet sint skal det selvsagt ikke slå, men det er heller ikke naturlig å skulle stryke noen når man er sint.

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PieLill

99% enig og flott skrevet - men.. "en påminnelse om at det er uakseptabelt å slå og at man heller skal stryke etc." er jeg derimot ikke enig i. Blir barnet sint skal det selvsagt ikke slå, men det er heller ikke naturlig å skulle stryke noen når man er sint.

:-)

Takk for innspill.

Jeg mener selvsagt ikke at man skal kreve at barnet stryker på kinnet når h*n er sint. Det blir jo nesten et følelsesmessig overgrep. Absurd.

Men når ting har roet seg og man er i forsoningsmodus kan det være utmerket at barnet får gjøre noe pent med hendene som slo for en liten stund siden. Litt klønete sagt blir hendene "snille igjen" da. Barnet får anledning til å vise seg fra sin beste side og bli verdsatt for det. En fin måte å påminne om hva hender skal brukes til samtidig som man setter sluttstrek for det dumme.

Om det passer seg slik kan man selvfølgelig også snakke om hva man heller kan gjøre når man er sint. Men for mye snakk kan barnet oppleve som en ny reprimande og seigpining.

Selv om jeg har skrevet ganske detaljert mener jeg naturligvis at alt må tilpasses personer og situasjoner. Mer ment som eksempler.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AveM

Jenta mi som nett er blitt 2 år slår også noen ganger når hun ikke får viljen sin. Jeg stopper hånden hennes og sier at det ikke er lov å slå. En dag skulle hun slå meg og bommet slik at hun slo badekaret. Det synes jeg var akkurat passe straff ;)

Jeg synes hun har roet seg litt nå. Hvis h*n slår noen andre trøster du den som fikk slaget, slik at oppmerksomheten ikke går til den som slo. Sånn ellers er det bare å gjenta og gjenta, de slutter å slå til slutt. Jeg tror de i mangel på språk viser oss hva de mener om alle reglene ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mij

Takk for innspill.

Jeg mener selvsagt ikke at man skal kreve at barnet stryker på kinnet når h*n er sint. Det blir jo nesten et følelsesmessig overgrep. Absurd.

Men når ting har roet seg og man er i forsoningsmodus kan det være utmerket at barnet får gjøre noe pent med hendene som slo for en liten stund siden. Litt klønete sagt blir hendene "snille igjen" da. Barnet får anledning til å vise seg fra sin beste side og bli verdsatt for det. En fin måte å påminne om hva hender skal brukes til samtidig som man setter sluttstrek for det dumme.

Om det passer seg slik kan man selvfølgelig også snakke om hva man heller kan gjøre når man er sint. Men for mye snakk kan barnet oppleve som en ny reprimande og seigpining.

Selv om jeg har skrevet ganske detaljert mener jeg naturligvis at alt må tilpasses personer og situasjoner. Mer ment som eksempler.

mvh

Jeg trodde nok det var slik du egentlig mente det ja ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pjuskeline

Min sønn på snart to slår også av og til.Da sier jeg "nei" og forklarer at mamma eller de andre får vondt.Har også sagt at han kan kose i stede for.Nå slår han nesten aldri.Glemmer han seg bort vet han at han må gi mamma en kos som en slags unskyldning.Fungerer fint.

Det er vel ganske naturlig også at unger har perioder hvor de både slår og biter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jubalong70

Vår minste har også slike tendenser. Jeg tar tak i ham og sier strengt "nei!" hver gang jeg ser han slår.

Personlig tror jeg ikke det er så lurt å ignorere det, men heller ikke slå tilbake. Bare marker helt tydelig at man ikke tolererer slåing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...