Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Patrick]

Jeg er en gutt på 22. Jeg bor sammen med lillesøstra mi på 18, ettersom begge våre foreldre er døde.

Det har gått kjempebra med oss. Vi er gode venner og er enige om det meste. Lillesøstra mi har alltid vært slank. Ikke tynn, men slank. Rett før jul merka jeg at hun aldri spiste sammen med meg mer. Hun hadde aldri tid til å spise frokost og sa alltid at hun hadde spist på skolen de gangene jeg lagde middag. Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Men da en kamerat av meg sa at søstra mi var blitt sykelig tynn, skjønnte jeg. Jeg har prøvd å snakke med henne, men hun vil ikke høre. Prøvd å fortelle henne at hun MÅ spise, men hun nekter. Har snakka med lege, men han sier han ikke kan gjøre noe før hun selv sier hun vil ha hjelp. Vet ikke hva jeg skal gjøre... Er bekymra for henne. Hun er 1.75 høy, men kan umulig veie mer enn 40-45 kilo... Så hva gjør jeg? Venter til den dagen hun er så dårlig at hun blir tvangsinnlagt? Klarer ikke det...

[Gjest ytra]

hei!!

vel, det finnes ikke noen fasitsvar her, men jeg tror du må prøve å få hennes tillit, så hun har noen å opne seg for og støtte seg til, for hun har det sikkert ikke lett..prøv å forstå, ikke døm..lag lett-middag, gå turer med henne etter hun har spist om hun vil det...spør hva hun vil! prøv å gjør det på hennes måte en stund,så hun stoler på deg og forteller deg ting hun tenker på..det kan jo hende at den egentlig grunnen er noe annet?

og sånn etterhvert kan du påpeke at hu er veldig tynn, pek på knokkler som stikker ut, på hoftene,ryggen..det hjalp noe for meg, for det er litt vanskelig å argumentere for at det er sånn det skal vere i lengden!

og en ting som er viktig, er at du syns hun er den beste søster, uansett kropp..kanksje ikke fokuser så mye på den, men hennes positive sider...jeg tror nok at når hun får det bedre med seg selv, så vil det og vere lettere å ta imot hjelpen!!

ikke døm henne, si ikke at nå må du slutte med detta tullet osv..det er ikke noe man bestemmer seg for å bli bedre, for så å bli det!!

vanskelig detta her, men du får nok en del gode råd her!

lykke til!!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Patrick! Den beste hjelpen hun kan få er at du nå bryr deg, ser at hun har et problem og forteller henne at du er alvorlig bekymret for henne. Jeg får inntrykk av at dere har et bra forhold, antagligvis nokså tette bånd da dere har vært alene uten foreldre,-og likevel klart dere bra. Hvorfor din søster sliter slik hun gjør er ikke godt å si, men ofte handler spiseforstyrrelser om tap av noe...det indre liv som det blir vanskelig å sette ord på. Derfor regnes spiseforstyrrelser til de psykiske lidelser innen medisinen selv om kroppen også blir en del av sykdomsbilde. Det er vanskelig, ofte en tålmodighetsprøve i møte med en som lider av en spiseforstyrrelse. Mange har selv vanskelig for å se, skjønne, forstå, innse at de har en spiseforstyrrelse og avviser derfor råd og hjelp. Det er viktig at du klarer å være støttende og tålmodig, det at hun kan stole på deg, tilby din hjelp, samtidig som du ikke må glemme dine egne behov. Du er der for henne og kan prøve så godt du kan å oppmuntre henne til at dere kanskje sammen kan gå til legen for råd og veiledning på veien videre. Dersom dere ellers har noe nær familie, tante, onkel, besteforeldre kan de ofte være til hjelp i slike situasjoner slik at du ikke blir alene om ansvaret overfor din søster. Dere ønskes lykke til på veien videre!

[Gjest Maria]

Hei Patrick.

Kjente meg veldig igjen i innlegget ditt. Jeg er ei jente på 19. For snart fire år siden ble foreldrene mine og lillesøsteren min drept i en bilulykke, og jeg og min bror som nå er 29 ble alene. Jeg hadde nettopp fylt 15 da. Da de døde, orket jeg ikke tanken på mat en stund, noe som er ganske vanlig i forbindelse med dødsfall.

Vel, etter en stund begynte jeg å tenke at hvis jeg bare ble tynn nok, ville de komme tilbake. Jeg tenkte at de kanskje hadde dødd fordi jeg var for tykk. (Jeg var 168cm og veide 58 kg, slank, og det vennene mine kalte perfekt.)

Jeg spiste bare mindre og mindre, lata alltid som om jeg hadde spist før broren min kom hjem, trente nesten hver dag.....

Jeg ble raskt tynnere, men verken jeg aller broren min så det. Han så meg jo hver dag, og jeg så fremdeles på megselv som utrolig feit.

Da dette hadde pågått i nesten et år, og jeg hadde gått ned 15kg, kom kjæresten til broren min hjem fra et år i USA, og da hun oppdaget hvor tynn jeg var blitt, gikk det opp for min bror hva som foregikk.

Selv skjønte jeg det fremdeles ikke. Tilslutt ble jeg dratt med til en lege av kjæresten til min bror. Da veide jeg 40 kg, og hadde nådd en høyde på 172cm. Da legen så meg, skjønte hun raskt hva det dreide seg om, og etter at hun hadde sittet der og kjeftet på meg en lang stund, brøt jeg sammen og la alle kortene på bordet. Jeg ble henvist til psykolog, og måtte gå til jevnlige lege kontroller, noe jeg fremdeles gjør. En stund lå jeg også på sykehus for å få intravenøst og sonde og greier.

Nå er jeg oppe i en vekt på 52kg og krabber fremdeles oppover.

Det har vært mange opp og ned turer de siste årene, men jeg hadde aldri klart meg uten brore min. Tiltross for alders forskjellen, så er han min beste venn, og har vært der for meg hele tiden. Vi har et utrolig forhold.

Ville bare fortelle deg min historie. Når det gjelder din søster, så må du være tålmodig, ikke press henne til å spise og sånt, for det vil bare gjøre ting værre. Håper ting ordner seg og at hun kommer seg ut av det. Det er ikke noe liv.

Mange klemmer fra