NHD/andre: separasjonsangst hos voksen

[Gjest partner 737]

Min mann lider av separasjonsangst hos voksen. Kan du skrive litt om fenomenet og hvordan du betrakter det? Hvordan skal en gripe an dette?

Jeg har vært med på pårørendemøte på DPS. Rådene jeg fikk da var som samlivspartner å gjøre som hos barn som slet med denne problematikken. Dvs. vise at jeg er der, ha et fast tidspunkt jeg kommer hjem fra arbeid for å skape forutsigbarhet, inkludere han i alle fritidsaktiviteter så han slipper sitte hjemme i stor redsel og katastofetanker om hva som kan skje meg etc, etc.

Behandler (en ergoterapeut og en psykiatrisk sykepleier) lovte at separasjonsangst hos voksen således med tiden ville forsvinne. Ved å følge rådene tok jeg det nødvendige pårørendeansvar som ville gi min partner symptomlette ble det sagt. De sa dette ville være en meget tidkrevende prosess, som senere ville gå over av seg selv. Akkurat slik barn etter gjentatte betryggelser og bekreftelser vokser det hele av seg.

Dette har nå vart i vel 7 år. Jeg føler meg helt "låst". Jeg elsker min partner og jeg har virkelig forsøkt å følge rådene som best jeg kan. Dette har innebært store kostnader for meg som menneske. Det har gått utover mitt sosiale liv og jobb.

Føler jeg aldri får vært alene. Jeg har alltid elsket å være noen timer i eget selskap som hygge, avslapning, ro og for å samle krefter. På jobb må jeg rushe igjennom av og til i 150 for å rekke hjem i tide. Arbeid som kolleger tar på overtid i normalt tempo. Jeg treffer fremdeles alle venninner og bekjente, dog ikke alene, alltid med partner til stede. Er med på alle sosiale sammemkomster i jobben av de som er innbakt innenfor arbeidstiden.

Det jeg ikke forstår er om jeg ikke har prøvd hardt nok? De sa jo det ville forsvinne. Jeg har en dyp kjærlighet overfor han, han er fin på mange områder. For å være ærlig: Jeg føler meg så på akkord med meg selv. Hvor lenge til må jeg holde ut og ofre meg for at det skal bli bra? Begynner lure på denne investeringen. Vet ikke hvordan jeg skal holde ut slik symptomletteatferd lenger, den går så på bekostning av så mye av hvordan jeg er som menneske og hvordan jeg ville handlet i det daglige normalt. Vi har heldigvis ikke barn...

Det eneste jeg har funnet om diagnosen er her på DOL

http://www.doktoronline.no/news/NONAME-1437.html

[ariadne]

Hvilken form for behandling har han fått i løpet av disse 7 årene, og også før det?

[Gjest partner 737]

Hvilken form for behandling har han fått i løpet av disse 7 årene, og også før det?

Aktivitetsgruppe på DPS, behandlingsansvarlig laget en Individuell Plan med hvem som skal gjøre hva. De aktivitet, pårørende (nevnte områder), lege medisinsk, trygdekontor rehab.

Han ble "utskrevet" fra aktivitetsgruppa for et par år siden. Har siden da mottak Cipralex behandling og vanlige helsesjekker hos fastlege.

[Carwing]

Aktivitetsgruppe på DPS, behandlingsansvarlig laget en Individuell Plan med hvem som skal gjøre hva. De aktivitet, pårørende (nevnte områder), lege medisinsk, trygdekontor rehab.

Han ble "utskrevet" fra aktivitetsgruppa for et par år siden. Har siden da mottak Cipralex behandling og vanlige helsesjekker hos fastlege.

Når man behandler seperasjonsangst hos barn må barnet gradvis våge å være borte fra de voksne, samtidig som de kontrollerer tankene sine ang frykt. Jeg synes det du har blitt anbefalt å gjøre er helt feil behandling for et voksent menneske. Din mann må eksponeres gradvis for å være borte fra deg, selv om du ikke kommer til avtalt tid. Han må gjøre jobben med å lære¨å kontrollere hva han tenker. Syv år uten bedring sier vel sitt. Jeg hadde stilt krav om bedring eller så hadde jeg gått.

[ariadne]

Aktivitetsgruppe på DPS, behandlingsansvarlig laget en Individuell Plan med hvem som skal gjøre hva. De aktivitet, pårørende (nevnte områder), lege medisinsk, trygdekontor rehab.

Han ble "utskrevet" fra aktivitetsgruppa for et par år siden. Har siden da mottak Cipralex behandling og vanlige helsesjekker hos fastlege.

Jeg er enig med carwing i vurderingen av behandlingen. Jeg tror du må vurdere om du ønsker å forsøke litt til eller ikke, du har virkelig strukket deg svært langt! Dersom du ønsker å fortsette litt til så må du forlange et mer intensivt opplegg, det virker på meg som dere har fått svært dårlig oppfølging. Kontakt en dyktig psykolog/psykiater, se om du kan bruke kontaktnettet ditt og undersøke litt rundt ang. navn. Fastlegene har ofte sterke meninger om dette, så du kan spørre din. Dersom du vil forsøke videre så tror jeg ikke det er lurt å true med å forlate ham, det vil nok aktivere all hans angst. Forlang likevel en ny utredning og et intensivt behandlingsopplegg. Dersom dere ikke oppnår relativt raskt en viss bedring i ham, så må du vurdere om det er dette du vil bruke livet på.