Så lei meg, permisjonen gikk dårlig...

[Gjest sjokoladepiken]

Dere har kanskje hørt min historie, dere som er "her" ofte. Mannen min er innlagt på psyk på 8.uka. Han fikk paranoide vrangforestillinger og psykose. De sier dyp depresjon.

Nå har det gått bedre og han skulle hit på permisjon, for å overnatte hjemme. Det gikk dårlig. Jeg hadde laget mat og alt lå til rette for at vi skulle ha det koselig, men så begynte han med beskyldningene sine. Om alt jeg har gjort galt (diverse, orker ikke ta det, men hovedgreie er innbildt utroskap). Igjen. Igjen og igjen.

Barna var glade for at han var der, og jeg også (jeg håper jo på bedring og at dette snart er slutt).

Så ble jeg sur fordi han begynte å beskylde meg igjen. Han var helt på det gamle.

Nå er jeg kjempelei meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Det verste er at jeg tenker at det er min skyld: jeg skulle ikke blitt sur og stilt krav!!! Jeg har skyldfølelse til tusen! Og ingen å prate med. Og to stakkars unger som har to foreldre som holder på sånn *griner*

Jeg har vært trofast mot denne mannen siden jeg var 16. Dette fortjener jeg ikke. Han er den eneste jeg har hatt. Og så tror han det værste om meg. f***.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg beklager, men jeg tror ikke det noen gang vil endre seg :-(

[Gjest JonasV]

Hei! Leste innlegget ditt, og selv om jeg kanskje ikke kan hjelpe deg - så vil jeg si at jeg kjente det gjorde vondt inni meg når jeg leste at du hadde det slik. Jeg er en mann som har opplevd det andre veien, sykelig sjalusi, mistanker, sjekking og overvåkning av tidligere kjæreste. Hun innså det ikke selv at dette ikke var reelt og jeg gjorde alt for å berolige og forklare. Tok alle samtalene mine mens hun hørte på etc. etc. og lot henne sjekke pc for å se at jeg ikke hadde kikket på andre eller hatt kontakt med andre. Uansett, så bedret det seg jo. Selv om forholdet ikke holdt - og hun stadig var veldig sjalu av seg, så ble det lettere å leve med. Hun hadde ikke noen antipsykotiske midler såvidt jeg vet, men hun var ikke alltid oppriktig i alt hun fortalte, og vanskelig for å snakke om ting. Måtte gjette meg til hva som var galt noen ganger og forsøke å tvinge ting ut av henne. Og da kom det frem. Selv om dette ikke holdt - vil jeg vel bare si at det i dette tilfellet faktisk ble bedre, selv om jeg følte at mistanken mot meg alltid var der. Og hun gav ingen grunn!

Har også opplevd dette i familien. En som var sykelig sjalu og måtte sjekke hele tiden, beskyldninger, en helt uskyldig person oppi det hele som måtte tåle alt dette gjennom lengre tid. Uansett vet jeg at dette nå har bedret seg, og blitt helt borte. Men det var skikkelig ille veldig lenge. Tror det har vært antipsykotisk medisin inne i bildet - men om det er det i dag, vet jeg ikke. Iallefall har de vært sammen i mange år nå, og det virker som om den sykelige sjalusien er helt borte.

Følte bare jeg måtte si at jeg føler med deg i dette vanskelige, og håper det beste for deg. Du har selvsagt ikke fortjent å bli behandlet på denne måten. Det gjør vondt - men du må forsøke å huske på at det er han som er syk og ikke ser ting klart, og ikke deg. Det er helt sikkert ikke noe galt med deg! :-) Klem fra en som håper det beste for deg

[Gjest sjokoladepiken]

Jeg beklager, men jeg tror ikke det noen gang vil endre seg :-(

Mener du det?! Hvorfor? er dette et håpløst tilfelle? I så fall vil jeg gjerne vite det, for da er det ikke noe vits i å prøve å få dette ekteskapet til å fungere!

Skulle ønske noen kunne være helt 100% ærlig mot meg og si det sånn det er! er dette helt uhelbredelig? Vil han være slik til og fra resten av livet? DET orker jeg ikke....! Jeg er jo frisk, og vil ha et liv, for guds skyld.

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei! Leste innlegget ditt, og selv om jeg kanskje ikke kan hjelpe deg - så vil jeg si at jeg kjente det gjorde vondt inni meg når jeg leste at du hadde det slik. Jeg er en mann som har opplevd det andre veien, sykelig sjalusi, mistanker, sjekking og overvåkning av tidligere kjæreste. Hun innså det ikke selv at dette ikke var reelt og jeg gjorde alt for å berolige og forklare. Tok alle samtalene mine mens hun hørte på etc. etc. og lot henne sjekke pc for å se at jeg ikke hadde kikket på andre eller hatt kontakt med andre. Uansett, så bedret det seg jo. Selv om forholdet ikke holdt - og hun stadig var veldig sjalu av seg, så ble det lettere å leve med. Hun hadde ikke noen antipsykotiske midler såvidt jeg vet, men hun var ikke alltid oppriktig i alt hun fortalte, og vanskelig for å snakke om ting. Måtte gjette meg til hva som var galt noen ganger og forsøke å tvinge ting ut av henne. Og da kom det frem. Selv om dette ikke holdt - vil jeg vel bare si at det i dette tilfellet faktisk ble bedre, selv om jeg følte at mistanken mot meg alltid var der. Og hun gav ingen grunn!

Har også opplevd dette i familien. En som var sykelig sjalu og måtte sjekke hele tiden, beskyldninger, en helt uskyldig person oppi det hele som måtte tåle alt dette gjennom lengre tid. Uansett vet jeg at dette nå har bedret seg, og blitt helt borte. Men det var skikkelig ille veldig lenge. Tror det har vært antipsykotisk medisin inne i bildet - men om det er det i dag, vet jeg ikke. Iallefall har de vært sammen i mange år nå, og det virker som om den sykelige sjalusien er helt borte.

Følte bare jeg måtte si at jeg føler med deg i dette vanskelige, og håper det beste for deg. Du har selvsagt ikke fortjent å bli behandlet på denne måten. Det gjør vondt - men du må forsøke å huske på at det er han som er syk og ikke ser ting klart, og ikke deg. Det er helt sikkert ikke noe galt med deg! :-) Klem fra en som håper det beste for deg

Tusen takk for så fine ord. Du gir meg bittelittegranne håp, men bare litt Nå føler jeg at hele vårt forhold er over. Vi har vært sammen siden vi var tenåringer, og jeg sørger. Virkelig. Men dette her orker jeg ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du det?! Hvorfor? er dette et håpløst tilfelle? I så fall vil jeg gjerne vite det, for da er det ikke noe vits i å prøve å få dette ekteskapet til å fungere!

Skulle ønske noen kunne være helt 100% ærlig mot meg og si det sånn det er! er dette helt uhelbredelig? Vil han være slik til og fra resten av livet? DET orker jeg ikke....! Jeg er jo frisk, og vil ha et liv, for guds skyld.

Når 8 uker på antipsykotika ikke engang gjør at han kan vente med utroskapsbeskyldningene til dag 2, har jeg ingen tro på at det vil endres.

Retterstøls doktorgrad (undersøkelsen) på sjalusiparanoia ble gjort på nytt mange år etter av både Retterstøl og Stein Opjordsmoen. Resultatet var ikke oppløftende.

[Gjest JonasV]

Mener du det?! Hvorfor? er dette et håpløst tilfelle? I så fall vil jeg gjerne vite det, for da er det ikke noe vits i å prøve å få dette ekteskapet til å fungere!

Skulle ønske noen kunne være helt 100% ærlig mot meg og si det sånn det er! er dette helt uhelbredelig? Vil han være slik til og fra resten av livet? DET orker jeg ikke....! Jeg er jo frisk, og vil ha et liv, for guds skyld.

Hei igjen! Har du noen gode, fortrolige venner + lege du kan snakke med? Tror du trenger noen å prate med "face2face" om du skjønner hva jeg mener. Og da er det vel kanskje fagfolk og noen du kan betro deg til de rette ville jeg tro.

[Gjest Jente31]

Huff. Tror jeg skjønner iallefall litt, av hvordan det er å være deg i en slik situasjon. Det er ikke lett.

Jeg har måttet trene meg i i å være "egoist" for å kunne bryte et destruktivt forhold. Måtte slutte å ta hensyn til _han_.

Hold fokusen på barna og deg selv. Du har det ikke godt når det er slik. Og det vil jeg tro også barna merker.. DU fortjener også et godt og verdig liv!

Styrkeklem

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei igjen! Har du noen gode, fortrolige venner + lege du kan snakke med? Tror du trenger noen å prate med "face2face" om du skjønner hva jeg mener. Og da er det vel kanskje fagfolk og noen du kan betro deg til de rette ville jeg tro.

Vel, jeg har foreldre, men de er på ferie. Har kontakt med mannens psykolog, men det er jo først og fremst han hun er fokusert på. Har ikke så mange venner som jeg har lyst til å "plage" med slikt, så det er i bunn og grunn derfor jeg skriver her......

Takk for tilbakemelding.....

[Gjest sjokoladeplaten]

Når 8 uker på antipsykotika ikke engang gjør at han kan vente med utroskapsbeskyldningene til dag 2, har jeg ingen tro på at det vil endres.

Retterstøls doktorgrad (undersøkelsen) på sjalusiparanoia ble gjort på nytt mange år etter av både Retterstøl og Stein Opjordsmoen. Resultatet var ikke oppløftende.

Nei og nei. Nå må jeg ta en god prat med behandlerene hans og få vite nøyaktig hva som feiler han og om han kan bli bedre. Jeg takker deg for at du tok deg tid til å svare, jeg har det veldig vanskelig nå og vet ikke min arme råd. Egentlig vil jeg helst ut av hele forholdet nå. Men en skillsmisse er jo heller ikke noen lystbetont affære, for å si det sånn. De varme følelsene for han er borte, nå er jeg bare redd, skuffet, sint og lei meg....

Og så barna, da!

[Gjest sjokoladeplaten]

Huff. Tror jeg skjønner iallefall litt, av hvordan det er å være deg i en slik situasjon. Det er ikke lett.

Jeg har måttet trene meg i i å være "egoist" for å kunne bryte et destruktivt forhold. Måtte slutte å ta hensyn til _han_.

Hold fokusen på barna og deg selv. Du har det ikke godt når det er slik. Og det vil jeg tro også barna merker.. DU fortjener også et godt og verdig liv!

Styrkeklem

Takk for støtten. Jeg tenker mye på barna. Han er ikke flink med dem nå. Det er nå de er små, og jeg vil gjerne være i stand til å nyte denne tiden med dem! Det er heller ikke bra for dem å se at jeg har det dårlig og er trist. Føler at jeg har klart å skåne dem mye, og at det (foreløpig) går bra. Men nå begynner jeg å tro at det beste er at vi skiller lag, selv om de da må bo sammen med bare en forelder....i en mindre leilighet og ikke ha så god råd....

For en vanskelig livssituasjon vi har kommet opp i! Og vi som var den a4 familien.....

[Gjest JonasV]

Nei og nei. Nå må jeg ta en god prat med behandlerene hans og få vite nøyaktig hva som feiler han og om han kan bli bedre. Jeg takker deg for at du tok deg tid til å svare, jeg har det veldig vanskelig nå og vet ikke min arme råd. Egentlig vil jeg helst ut av hele forholdet nå. Men en skillsmisse er jo heller ikke noen lystbetont affære, for å si det sånn. De varme følelsene for han er borte, nå er jeg bare redd, skuffet, sint og lei meg....

Og så barna, da!

Hei!

Jeg føler virkelig med deg her altså! Skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Og kan hende at du må ta en avgjørelse som ikke er lett. Når barn er involvert så er det jo også ekstra vanskelig. Ikke noen problemer med å forstå det.

Håper du finner noen du kan snakke med sånn for din egen del også. Min erfaring er at det det å snakke med noen i vanskelige perioder i livet har alt å si for å komme seg best mulig. Husk at det er viktig at du har det bra! Også av hensyn til barna. Mannen din får vel den hjelp han kan få. Håper du har/finner noen du kan snakke med.

[Gjest Jente31]

Takk for støtten. Jeg tenker mye på barna. Han er ikke flink med dem nå. Det er nå de er små, og jeg vil gjerne være i stand til å nyte denne tiden med dem! Det er heller ikke bra for dem å se at jeg har det dårlig og er trist. Føler at jeg har klart å skåne dem mye, og at det (foreløpig) går bra. Men nå begynner jeg å tro at det beste er at vi skiller lag, selv om de da må bo sammen med bare en forelder....i en mindre leilighet og ikke ha så god råd....

For en vanskelig livssituasjon vi har kommet opp i! Og vi som var den a4 familien.....

Ja. Det er veldig leit, særlig om han var frisk før (?). Det må føles forferdelig urettferdig at en sykdom kan ramme noen på denne måten. En hel familie.

Jeg vet ikke noe særlig om slike sykdommer som din mann har. Så det er litt vanskelig for meg å råde deg.

Men jeg tenker, at livet er urettferdig. Og denne urettferdigheten har rammet dere. Jeg føler virkelig med dere. Håper at du har noen å snakke med nå. Det er kansje det du trenger aller mest i denne forferdelig vanskelige tiden. DOL er også bra. Iallefall hjallp det meg.

Meg hjalp det forresten å tenke, at noen ganger må en ta slike tøffe avgjørelser. Hvis ikke blir man til slutt med i "dragsuget" selv. Det kan oppleves egoistisk for andre som ikke forstår situasjonen.

Men som sagt; hold fokusen på deg selv og barna. De trenger en oppegående forelder. Og du blir ikke mer oppegående av å bli i et destruktivt forhold..

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei!

Jeg føler virkelig med deg her altså! Skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Og kan hende at du må ta en avgjørelse som ikke er lett. Når barn er involvert så er det jo også ekstra vanskelig. Ikke noen problemer med å forstå det.

Håper du finner noen du kan snakke med sånn for din egen del også. Min erfaring er at det det å snakke med noen i vanskelige perioder i livet har alt å si for å komme seg best mulig. Husk at det er viktig at du har det bra! Også av hensyn til barna. Mannen din får vel den hjelp han kan få. Håper du har/finner noen du kan snakke med.

Jeg har jo ikke noen å snakke med akkurat nå....men kanskje jeg bør ringe fastlegen på mandag. Jeg vet ikke, men der er det så vanskelig å få time, og han kan jo heller ikke utføre underverker.....

Jeg har gode kollegaer og en trygg familie, men jeg kan ikke snakke med dem om dette. Det blir for utleverende overfor mannen min også, synes jeg. Alle vet at han er dårlig, men ikke helt hvor dårlig.....

Igjen, takk for oppmerksomheten. Unnskyld at jeg "maser"....

[Gjest sjokoladeplaten]

Ja. Det er veldig leit, særlig om han var frisk før (?). Det må føles forferdelig urettferdig at en sykdom kan ramme noen på denne måten. En hel familie.

Jeg vet ikke noe særlig om slike sykdommer som din mann har. Så det er litt vanskelig for meg å råde deg.

Men jeg tenker, at livet er urettferdig. Og denne urettferdigheten har rammet dere. Jeg føler virkelig med dere. Håper at du har noen å snakke med nå. Det er kansje det du trenger aller mest i denne forferdelig vanskelige tiden. DOL er også bra. Iallefall hjallp det meg.

Meg hjalp det forresten å tenke, at noen ganger må en ta slike tøffe avgjørelser. Hvis ikke blir man til slutt med i "dragsuget" selv. Det kan oppleves egoistisk for andre som ikke forstår situasjonen.

Men som sagt; hold fokusen på deg selv og barna. De trenger en oppegående forelder. Og du blir ikke mer oppegående av å bli i et destruktivt forhold..

Hei igjen. Takk for svaret. En av grunnene til at jeg skriver her er jo at jeg ikke har noen å snakke med. Jeg føler også at jeg bare får halve sannheten av behandlerne hans. Det er jo ganske dystre spådommer psykiateren her kommer med (se under) om denne lidelsen! Jeg er veldig takknemlig for at dere her gidde å svare meg, uansett. Føler at det er noen der ute som hører, liksom. Selv om det er "virtuelt".....

[Gjest Jente31]

Hei igjen. Takk for svaret. En av grunnene til at jeg skriver her er jo at jeg ikke har noen å snakke med. Jeg føler også at jeg bare får halve sannheten av behandlerne hans. Det er jo ganske dystre spådommer psykiateren her kommer med (se under) om denne lidelsen! Jeg er veldig takknemlig for at dere her gidde å svare meg, uansett. Føler at det er noen der ute som hører, liksom. Selv om det er "virtuelt".....

Skriv så masse du føler for det! Jeg hadde heller ingen å snakke med, i RL. Eller jo, jeg hadde om jeg ville. Men jeg ville ikke.

Så jeg brukte også DOL, og det er faktisk helt greit. Det sa nhd også. Bruk det så lenge det hjelper deg. Her er så mange som kan hjelpe, støtte og være der for deg.

[Gjest JonasV]

Jeg har jo ikke noen å snakke med akkurat nå....men kanskje jeg bør ringe fastlegen på mandag. Jeg vet ikke, men der er det så vanskelig å få time, og han kan jo heller ikke utføre underverker.....

Jeg har gode kollegaer og en trygg familie, men jeg kan ikke snakke med dem om dette. Det blir for utleverende overfor mannen min også, synes jeg. Alle vet at han er dårlig, men ikke helt hvor dårlig.....

Igjen, takk for oppmerksomheten. Unnskyld at jeg "maser"....

Skjønner. Jeg ville da gjort som du sa. Ta kontakt med fastlegen og legge frem "problemet." Dette angår jo din hverdag og helse også. Og barna også. Så viktig at du tar mot til deg her og gjør dette vil jeg tro. Så vil jeg nok tro at dersom fastlegen din ikke innhar kompetanse eller eventuelt at du ønsker å snakke med noen andre, at du blir henvist videre til noen i psykiatrien som har erfaring med lignende saker.

Og ikke tenk på at du maser. Jeg svarer selv når jeg ønsker. Ikke alltid det er så hjelp i alle svar, men ville bare at du skulle vite at det er andre som har sett noe av det samme og som faktisk vil deg det beste :-)

[Gjest Jente31]

Hei igjen. Takk for svaret. En av grunnene til at jeg skriver her er jo at jeg ikke har noen å snakke med. Jeg føler også at jeg bare får halve sannheten av behandlerne hans. Det er jo ganske dystre spådommer psykiateren her kommer med (se under) om denne lidelsen! Jeg er veldig takknemlig for at dere her gidde å svare meg, uansett. Føler at det er noen der ute som hører, liksom. Selv om det er "virtuelt".....

Jeg synes det er tøft gjort av nhd å svare deg så ærlig som han gjør. Tror det sier mye om de reelle fakta. Det ville jeg tatt med meg videre i avgjørelsen. Jeg fikk selv gode råd vedr mitt brudd. Men det er til slutt _du_ som må ta den endelige avgjørelsen.

Av og til må man bare innse fakta, selv om det er tøft.. Det er min erfaring.

[frosken]

Jeg ville ha sørget for at sykehuset fikk vite om hva som skjedde på perimisjon.

Siden dere har fellessamtaler, så kunne du kanskje ta opp spørsmålet om separasjon i en slik samtale. Uansett hva det ender med, så trenger dere å begynne å snakke om dette, og han trenger kanskje ekstra hjelp fra sykehuset dersom du velger å flytte ut.

Har tenkt på dere i sommer og håper ting løser seg på best mulig måte.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg ville ha sørget for at sykehuset fikk vite om hva som skjedde på perimisjon.

Siden dere har fellessamtaler, så kunne du kanskje ta opp spørsmålet om separasjon i en slik samtale. Uansett hva det ender med, så trenger dere å begynne å snakke om dette, og han trenger kanskje ekstra hjelp fra sykehuset dersom du velger å flytte ut.

Har tenkt på dere i sommer og håper ting løser seg på best mulig måte.

Så godt å høre at du har tenkt på meg/oss

Han hentet barna i dag og det gikk bra. De hadde det hyggelig sammen. Han vil ikke være innlagt mer, sier han, og i dag tidlig mente han at han måtte få seg en leilighet. Men jeg vet ikke om han sier det for å teste min reaksjon eller hva. Jeg skulle ønske at dette er noe vi kunne "bli enige om" sånn at jeg slipper å ta hele ansvaret og være "den store stygge slemme ulven" som forlater en syk mann....