Hvorfor skal det være så vanskelig?

[Gjest fastmen anonym]

Mannen min er glad i meg, og jeg er glad i mannen min, men vi klarer ikke å leve sammen.

Vi har flere barn sammen, og vil så gjerne fortsette, men sliter begge to.

Jeg får ikke det jeg trenger fra ham, og han får ikke det han trenger fra meg. Vi har prøvd å forandre oss begge to, men i det lange løp så er man jo de personene man er. Eller?

Vi har bodd sammen i over 10 år så en skulle jo tro at vi hadde "gått oss til", men det har vi visst ikke.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg om vi blir skilt. Jeg vil jo ikke skilles heller. Men jeg klarer ikke å bo sammen med ham stort lenger. Blir bare deprimert. Alvorlig deprimert.

Måtte bare få det ut. Og jeg beklager at jeg er anonym for anledningen.

[Lillemus]

Kan dere ikke bli særbo en periode for å se hvordan det fungerer da? At han eller du har en liten leilighet ved siden av og så kan bo der når det blir nok hjemme liksom?

[Gjest Vekten87]

huff, dette hørtes ikke noe koslig ut.. men prøv og ta en prat, kanskje dere blir enig om at det kan være godt å bo vekke fra hverandre en liten stund? slik som lillemus sier.. kanskje dere trenger litt pusterom..

hvis dere kommer til enighet om noe så ta det opp med barna (vet ikke hvor gammel de er, men en skikkelig forklaring er altid greit)

det virker som du/ dere har veldig lyst å klare det men at det bare ikke går, slik er det av og til. men gi det de kjangsene dere kan

lykke til videre!

[Clue1365380406]

Det høres ut til at dere har det vanskelig.

Det første som slår meg er at kanskje dere ikke trenger å oppfylle alt hos hverandre. I mange tilfeller er det slik at en ikke får alt i/hos en og samme person, ofte må man få noe fra andre.

Så spørs det hva det er dere føler dere trenger fra hverandre, men ikke får? Akkurat det er jo vesentlig.

I vårt forhold er vi like på noen områder, og ulike på andre. Mange ganger jenker vi oss etter hverandre, slik at begge blir fornøyde. I andre tilfeller er det bare å innse at venninner eller andre kanskje er bedre på noe enn mannen er, og at jeg da må "hente" noe utenfra.

[Gjest fastmen anonym]

Det høres ut til at dere har det vanskelig.

Det første som slår meg er at kanskje dere ikke trenger å oppfylle alt hos hverandre. I mange tilfeller er det slik at en ikke får alt i/hos en og samme person, ofte må man få noe fra andre.

Så spørs det hva det er dere føler dere trenger fra hverandre, men ikke får? Akkurat det er jo vesentlig.

I vårt forhold er vi like på noen områder, og ulike på andre. Mange ganger jenker vi oss etter hverandre, slik at begge blir fornøyde. I andre tilfeller er det bare å innse at venninner eller andre kanskje er bedre på noe enn mannen er, og at jeg da må "hente" noe utenfra.

Det er ganske vesentlige ting vi ikke klarer å oppfylle hos hverandre.

Han ønsker at jeg skal være mer huslig. Det skulle jeg ønske jeg var selv også, men jeg er det bare ikke.

Jeg ønsker han skal være mer kjælete, gi mer positiv oppmerksomhet. Dette har han problemer med, selv om han skjønner behovet mitt.

Slike ting er vanskelig å få fra andre uten at det blir følelser involvert.

[Gjest fastmen anonym]

huff, dette hørtes ikke noe koslig ut.. men prøv og ta en prat, kanskje dere blir enig om at det kan være godt å bo vekke fra hverandre en liten stund? slik som lillemus sier.. kanskje dere trenger litt pusterom..

hvis dere kommer til enighet om noe så ta det opp med barna (vet ikke hvor gammel de er, men en skikkelig forklaring er altid greit)

det virker som du/ dere har veldig lyst å klare det men at det bare ikke går, slik er det av og til. men gi det de kjangsene dere kan

lykke til videre!

Vi har faktisk snakket om at det å være særboere er noe som nok hadde passet oss. Det er bare så vanskelig å få til i praksis slik vår situasjon er for tiden.

Men kanskje å flytte ut en periode? Det føles så drastisk.

[Gjest fastmen anonym]

Kan dere ikke bli særbo en periode for å se hvordan det fungerer da? At han eller du har en liten leilighet ved siden av og så kan bo der når det blir nok hjemme liksom?

Den tanken har vi begge vært inne på, og den frister meg mer og mer. Problemet er at det er vanskelig å få til rent praktisk. Også blir det jo dyrt med to husholdninger da. Og den lille leiligheten måtte ha rom til 3 barn i tillegg, og da kan den plutselig ikke være så liten lenger.

Jeg skal ta ideen med meg i hodet. Takk.

[Clue1365380406]

Det er ganske vesentlige ting vi ikke klarer å oppfylle hos hverandre.

Han ønsker at jeg skal være mer huslig. Det skulle jeg ønske jeg var selv også, men jeg er det bare ikke.

Jeg ønsker han skal være mer kjælete, gi mer positiv oppmerksomhet. Dette har han problemer med, selv om han skjønner behovet mitt.

Slike ting er vanskelig å få fra andre uten at det blir følelser involvert.

He he, ja det kan bli feil å få kos fra andre isteden for mannen:) Og det er nok også vanskelig for ham å endre væremåten sin sånn sett. For det er vel ikke naturlig for ham å være kosete osv.

Når det gjelder at du blir mer huslig, kan jo vaskehjelp kanskje være tingen?

[Gjest fastmen anonym]

He he, ja det kan bli feil å få kos fra andre isteden for mannen:) Og det er nok også vanskelig for ham å endre væremåten sin sånn sett. For det er vel ikke naturlig for ham å være kosete osv.

Når det gjelder at du blir mer huslig, kan jo vaskehjelp kanskje være tingen?

Vaskehjelp er vi stadig på jakt etter. Ikke så lett å finne noen.

En øm og forståelsesfull elsker hadde kanskje vært kjekt

Det er neimen ikke lett.

[Lillemus]

Den tanken har vi begge vært inne på, og den frister meg mer og mer. Problemet er at det er vanskelig å få til rent praktisk. Også blir det jo dyrt med to husholdninger da. Og den lille leiligheten måtte ha rom til 3 barn i tillegg, og da kan den plutselig ikke være så liten lenger.

Jeg skal ta ideen med meg i hodet. Takk.

Nei, hvorfor må leiligheten være så stor? Ungene kan jo bo der de bor og så flytter dere frem og tilbake mellom huset og den lille leiligheten.

[Dorthe]

Den tanken har vi begge vært inne på, og den frister meg mer og mer. Problemet er at det er vanskelig å få til rent praktisk. Også blir det jo dyrt med to husholdninger da. Og den lille leiligheten måtte ha rom til 3 barn i tillegg, og da kan den plutselig ikke være så liten lenger.

Jeg skal ta ideen med meg i hodet. Takk.

Jeg synes Lillemus kommer med en kjempeide. Skaff dere en liten leilighet og bruk den når det blir for mye eller skal jeg si for lite av det gode.

[Gjest gomle]

Har ingen gode råd dessverre, men etter 12 års samliv må jeg bare si meg enig med deg: "Hvorfor skal det være så vanskelig?".

[Askeladden2007]

hei :-)

Det var leit å lese det du skrev. Hvis det ikke er for privat så lurte jeg på hva det er "egentlig" som plager deg. Jeg får følelsen av at det er noe mer enn bare det at han vil at du skal være huslig. Hvis du kunne utdype det så hadde det vært kjempefint :-)

Husk: Du fortjener det beste!

[Gjest fastmen anonym]

hei :-)

Det var leit å lese det du skrev. Hvis det ikke er for privat så lurte jeg på hva det er "egentlig" som plager deg. Jeg får følelsen av at det er noe mer enn bare det at han vil at du skal være huslig. Hvis du kunne utdype det så hadde det vært kjempefint :-)

Husk: Du fortjener det beste!

Hmmm hva som egentlig plager meg...

Tja, si det du.

Jeg er av dem som virkelig hater husarbeide. Jeg holder det sånn passelig rent slik at vi ikke blir overmannet av hybelkaniner. Jeg vasker opp (oppvaskmaskin) og vasker klær så vi har det vi trenger og mer til. Jeg prøver å rydde, men det er vel der det skorter aller mest.

Jeg har aldri vært glad i å rydde, og nå må jeg rydde etter både meg selv, alle barna og innimellom også mannen. Jeg er ikke flink nok til å ta ting etterhvert.

Hvorfor det er slik vet jeg sannelig ikke. alt er litt overveldende med stort hus, barn, jobb, krav fra alle kanter. I bunn og grunn føler jeg meg ganske mislykket med meg selv. Jeg tar for lite vare på meg selv, og prioriterer alle andre enn meg. Har jeg tid til meg, så gjør jeg ikke noe konstruktivt, fordi jeg hele tiden har den dårlige samvittigheten over meg som bare trykker meg ned og får meg til å gli inn i apatien.

Oj, dette høres jo rent psykt ut, men jeg er nok ingen kandidat for innleggelse altså

Vet ikke om dette ble noe klarere. Det ble ikke det for meg i alle fall

[Askeladden2007]

Hmmm hva som egentlig plager meg...

Tja, si det du.

Jeg er av dem som virkelig hater husarbeide. Jeg holder det sånn passelig rent slik at vi ikke blir overmannet av hybelkaniner. Jeg vasker opp (oppvaskmaskin) og vasker klær så vi har det vi trenger og mer til. Jeg prøver å rydde, men det er vel der det skorter aller mest.

Jeg har aldri vært glad i å rydde, og nå må jeg rydde etter både meg selv, alle barna og innimellom også mannen. Jeg er ikke flink nok til å ta ting etterhvert.

Hvorfor det er slik vet jeg sannelig ikke. alt er litt overveldende med stort hus, barn, jobb, krav fra alle kanter. I bunn og grunn føler jeg meg ganske mislykket med meg selv. Jeg tar for lite vare på meg selv, og prioriterer alle andre enn meg. Har jeg tid til meg, så gjør jeg ikke noe konstruktivt, fordi jeg hele tiden har den dårlige samvittigheten over meg som bare trykker meg ned og får meg til å gli inn i apatien.

Oj, dette høres jo rent psykt ut, men jeg er nok ingen kandidat for innleggelse altså

Vet ikke om dette ble noe klarere. Det ble ikke det for meg i alle fall

Kjære deg, du er litt sliten merker jeg. Du er den du er, ikke mer eller mindre. Gjør det du klarer og det du gjør det beste du klarer. Ta det med ro. Hvis mannen din ikke forstår det så har han et problem.