vil slutte?

[mirian]

jeg har kata opp siden jeg var 16, nå er jeg 22. Noen ganger spyr jeg mange ganger om dagen og det eneste jeg kan tenke på er å få kommet meg hjem for å spise og spy. Da spiser jeg til jeg nesten ikke kan stå oppreist og jeg trenger ikke nødvendigvis spise noe jeg liker. Det må bare ikke være fruk for det er det er det ikke lov å spy opp. Viss det er noe sundt jeg har lyst på, spiser jeg likevel det som er usundt fordi jeg skal spy etterpå. I de periodene føler jeg meg veldig hemmet sosialt. Jeg vet ikke helt om jeg spyr fordi jeg føler at jeg ikke fumgerer sosialt eller om jeg ikke fungerer sosialt fordi jeg tenker på at jeg skal hjem og spy. Andre perioder spyr jeg bare en eller to ganger i uka. Men da spiser jeg veldig lite.

Har slutta med å spy i noen månter av gangen, men så har jeg begynt igjen. Jeg kunne sikkert slutta helt viss jeg virkelig hadde gått inn for det, men noen ganger trenger jeg det på en måte for å få tankene bort fra andre ting og noen ganger gjør jeg det fordi jeg vil bli tynn. Men jeg blir ikke tynn av det..

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Har lurt litt på å dra til psykolog for noen ganger føler jeg at det styrer livet mitt for mye. Men viss jeg skal slutte å spy, da føler jeg at jeg må begyne å spise veldig, veldig lite i steden. Må liksom ha en sånn greie. Det er litt vanskelig å forklare, men samtidig som jeg vil slutte med det å få et normalt forhold til mat så føler jeg at det skaper et slags frirom. Et sted der jeg slipper å tenke eller noe, en greie jeg kan gjemme meg litt bak. Har en veninne og en kamerat som vet at jeg spyr noen ganger, men de vet ikke hvor ofte og hvordan jeg trøkker i meg maten før jeg gjør det.

Jeg er ikke spesielt tykk, egentlig. Tror jeg er ganske normal.

Noen ganger er jeg redd for å ødelegge meg selv og vil slutte, andre ganger tenker jeg ikke noe serlig over det og det føles litt befriende.

Veit ikke hvorfor jeg skriver. Vil bare ha en eller annen form for komentar. Må bare få det ut. Akuratt nå er det en del forandringer i livet mitt som gjør ting litt mer vanskelig... Føler meg litt patetisk nå for i forhold til mange andre har jeg ingen som helst grunn til å føle det slik. Men noen ganger har jeg bare lyst til å gråte uten å ha noen konkret grunn til det. Og da er det veldig greit å spise masse og spy. Føler meg så sinsyk ensom, selv om jeg har venner (gode venner). Jeg gjorde det nettopp slutt med kjærsten fordi jeg føler at han ikke kjenner meg som den jeg er, men jeg tror ikke jeg er spesielt lei meg for at det er slutt. Jeg vet jo at jeg ikke blir tynnere av å holde på sånn som jeg gjør nå, men det å bli tynn føles ikke som det viktigste alltid heller. Ofte er det fordi jeg er stressa, lei meg eller føler meg utenfor at jeg gjør det.

[Gjest EllaPella]

Hey!! Jeg hadde det AKKURAT LIKEDAN ass......!

Men har slutta nå da, er lei av å spy også kom det så masse blod og jeg ble så dårlig og svimmel og fikk kriblinger i kroppen osv..Ganske fælt. Men sånn en sjelden gang kan jeg bare trøkke i meg og kaste opp, bare for å gjøre det.. jeje.. sånn er livet

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære mirian! Mange vil nok kjenne seg igjen i innlegget ditt. Du beskriver mange av de motstridende, tildels ambivalente tankene som er kjent ved spiseforstyrrelser; vil- vil ikke, kan- kan ikke, ønsker- ønsker ikke osv. For mange er spiseforstyrrelsen blitt en del av livet , i alle fall "noe å holde seg til" og de er livredde for å gi slipp på den,miste noe de kjenner slik du kanskje gir uttrykk for. Vi vet at spiseforstyrrelser som regel er der i stedet for noe annet og for mange har redningen vært å søke hjelp. Få hjelp og støtte til å våge å innse at det også er et liv uten spiseforstyrrelsen, det nytter å starte på veien til en endring. Synes det er fint at du selv innser at du har et problem og at du har vurdert å kontakte psykolog. Jeg opplever at din spiseforstyrrelse begrenser din livsutfoldelse betraktelig og råder deg til å søke profesjonell hjelp, lykke til med å våge å søke denne hjelpen!