Flyttedilemma....

[Gjest 40, frisk og fantastisk :)]

Vi har nettopp - dvs for en mnd siden - flyttet til et sted hvor ungene stortrives. Jeg er for tida student, skal skrive masteroppgave frem til jul. Men det er vanskelig for meg å få jobb her vi bor, ser det ut til - har søkt 10 - 15 jobber innenfor master-området mitt, men ikke blitt innkalt til intervju en gang. Vi snakker om Oslo-området, så det er vel mange kvalifiserte søkere, går jeg ut i fra. Jeg er en 40-årig dame, som prøver å skifte litt retning. Så jeg har masse jobb-erfaring fra prosjektledelse osv, men 0 fra det jeg ønsker meg inn i. Vet ikke om det er alder eller manglende erfaring som slår inn, men hittil har jeg altså ikke blitt innkalt et eneste sted.

Men - når har jeg fått mulghet for jobb i en by et stykke unna. Kjenner noen der, men min og mannens familier bor her hvor vi bor nå.

Så er spørsmålet - skal jeg ta den høyst relevante jobben i "den lille byen", og flytte mann og barn en gang til? Overgangen til ny skole og barnehage har gått strålende for ungene våre, og de trygler om at vi ikke skal flytte mer, for "her er det så bra". Mannen min må pendle 3,5 timer hver dag hvis vi flytter (frem og tilbake), men på sikt kan han kanskje få jobb nærmere og redusere reisetida til 2,5 timer om dagen.

Eller skal jeg droppe jobbsøk nå, sørge for å ferdigstille masteroppgaven slik at jeg beholde mitt ganske gode snitt, og håpe at jobbsituasjonen løser seg for meg. I verste fall kan jeg måtte ta en irrelevant jobb i forhold til ny utdanning, og det ville være trist.

Er det vanskeligere å få jobb i Oslo-området enn ellers?

Jeg må i alle fall ha en jobb. Vi klarer oss ikke på en inntekt noe særlig lenger enn til jul.

Skjønte dere dette, og hva ville dere gjort?

[Hugmee]

Vil bare kommentere dette med pendling for mannen din. Vi bor på et sted hvor de aller fleste pendler en time hver vei til arbeid - det går bra for de fleste, men er noen ganger en kabal i forhold til barnehagen. En periode jobbet mannen min lenger unna og brukte over tre timer daglig på reise, lenger om ikke alt var i rute. Det var utrolig slitsomt, mest for han som til slutt sa opp jobben. Bare tenkt litt på hva dette vil si for dere hver og en før du tar en avgjørelse.

Min erfaring er at 10-15 søknader ikke er sååå mye - hverfall ikke om det er i Oslo. Smør deg med tålmodighet og fortsett søkinga om dere bestemmer dere for å bli.

[Tonette]

Jeg hadde ikke villet flyttet hvis jeg hadde vært i din situasjon. Synes det er veldig viktig at man trives der man bor, og når ungene trygler om å få bli, hadde jeg tatt hensyn til de.

Det kommer fortsatt mange nye muligheter for deg å få den jobben du vil ha. Ikke gi opp ennå, det kommer nok til å ordne seg, det er jeg sikker på. Mulig du må jobbe i en urelevant stilling i en periode, men drømmejobben kommer sikkert til å dukke opp før eller siden.

Lykke til!

[Mrs. Wallace]

Hvis jeg var deg, ville jeg hatt litt is i magen og prøvd å finne jobb der dere bor nå. Det er flere ting som taler for det, blant annet at ungene dine trygler om at dere skal bli boende, og at dere nettopp har vært gjennom en flyttesjau.

Det er mange jobbmuligheter i osloområdet, selv om det er mange søkere også. Du må kanskje regne med å sende en del flere søknader, men til slutt får du nok napp. Og da slipper dere unna uten voldsom pendling for noen av dere, i tillegg til at ungene er fornøyde.

[ekte nick]

Jeg ville ikke flyttet en gang til, hvis det var meg. Jeg ville ha tenkt at det ville gå utover for mange. Med unger som nettopp har blitt rykket opp - nei jeg ville ikke gjort det en gang til. Heller ventet til det dukket opp andre sjanser jobbmessig. Det vil det helt sikkert gjøre med tiden, når du bor så sentralt som Oslo.