Spisefortyrrelse ?

[Moffa]

Jeg har kanskje sagt det her før, men jeg begynner å forstå at jeg også har en spisefortyrrelse,og har hatt det i mange år! Gubbanoa.

Jeg har ikke tall på alle de årene og alle de gangene jeg har tenkt at livet ville være verd å leve om jeg var slank, helst tynn tynn, og også var en annen person. Jeg har ikke egentlig tellet kalorier, eller jojoslanket meg, eller hatt anoreksi, eller hatt bulemi, - jeg har bare blitt tykkerer og tykkere, nå har jeg en BMI på 28, det er overvektig. Men på gode dager så føler jeg meg fin !

Det er også blitt godt å være meg, mange dager -de fleste dagene nå for tiden.. :-)

Men når de vonde dagene kommer - da er det anderledes. Jeg holder på nå , å lære å få et normalt forhold til spising. Da merker jeg hvor opptatt jeg er av mat, mengde,type mat, hva andre spiser, om jeg er blitt tykkere etterpå. Hver dag ser jeg etter om jeg ser bedre eller værre ut enn dagen før. Så derfor: jeg begynner å innse at jeg nok har en spisefortyrrelse.. Tror dere ikke ?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Moffa! Det er godt å høre at du har mange gode dager, ja jeg får inntrykk av at de er i overvekt. Det kan se ut for meg som om du likevel har et spiseproblem, som til tider stjeler kreftene dine. Kanskje du kan bli deg mer bevisst hva du gjør, hvem du er sammen med, hva du tenker, føler rundt mat, kropp, vekt og utseende når du har de gode periodene- i forhold til de som oppleves som vanskelige. Ingen velger å ha en spiseforstyrrelse, men for deg kan det se ut som om du først nå har innsett at du har det. Hva med dine nærmeste, kan det være til hjelp for deg å snakke med noen av dem om hvordan du egentlig har det? Mange har fått god hjelp ved å snakke med lærer,helsesøster, lege for å slippe å slite alene.Andre velger å kontakte selvhjelperorganisasjonene. Regner med at du selv finner ut av hva som kan være til beste for deg, lykke til på veien videre!

[Moffa]

Kjære Moffa! Det er godt å høre at du har mange gode dager, ja jeg får inntrykk av at de er i overvekt. Det kan se ut for meg som om du likevel har et spiseproblem, som til tider stjeler kreftene dine. Kanskje du kan bli deg mer bevisst hva du gjør, hvem du er sammen med, hva du tenker, føler rundt mat, kropp, vekt og utseende når du har de gode periodene- i forhold til de som oppleves som vanskelige. Ingen velger å ha en spiseforstyrrelse, men for deg kan det se ut som om du først nå har innsett at du har det. Hva med dine nærmeste, kan det være til hjelp for deg å snakke med noen av dem om hvordan du egentlig har det? Mange har fått god hjelp ved å snakke med lærer,helsesøster, lege for å slippe å slite alene.Andre velger å kontakte selvhjelperorganisasjonene. Regner med at du selv finner ut av hva som kan være til beste for deg, lykke til på veien videre!

Kjære Laila Sundgot Schneider,

Takk for ditt svar. Det er godt å få støtte på at dette er noe jeg godt kan jobbe litt med. Det er nesten pinlig å måtte si at jeg er så gammel - jeg er 45 år... Og mange år har jeg gått i terapi og slitt med mine ting, med "et langt liv" på utdanning og arbeid med mennesker selv.

Derfor er det da også så mange gode dager nå, for jeg har fått oversikt og overskudd for første gang i mitt liv. Og begynner å ta innover meg hvor psykologisk funksjonhemmet jeg har vært på så mange områder. Spiseforstyrrelsen er vel bare en funksjon av det andre, tror jeg... Det er vel også derfor jeg kan ta tak i dette nå, på en konstruktiv måte. Jeg har ikke familie selv, så det blir venner jeg kan snakke med.

Men tror du at jeg kan få være med i noen selvhjelpsgruppe da ? Jeg er blitt avvist på SMI fordi jeg ikke har hukommelse nok. Det gjør atjeg gruer meg for å oppsøke andre steder som kan si at jeg ikke hører hjemme der.. det er jo litt barnslig kanskje, men jeg blir så barnslig ulykkelig også.Takk for denne siden og alle svarene dere gir. Det er til god hjelp for meg, sammen med de andres innlegg.

Vennlig hilsen

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Laila Sundgot Schneider,

Takk for ditt svar. Det er godt å få støtte på at dette er noe jeg godt kan jobbe litt med. Det er nesten pinlig å måtte si at jeg er så gammel - jeg er 45 år... Og mange år har jeg gått i terapi og slitt med mine ting, med "et langt liv" på utdanning og arbeid med mennesker selv.

Derfor er det da også så mange gode dager nå, for jeg har fått oversikt og overskudd for første gang i mitt liv. Og begynner å ta innover meg hvor psykologisk funksjonhemmet jeg har vært på så mange områder. Spiseforstyrrelsen er vel bare en funksjon av det andre, tror jeg... Det er vel også derfor jeg kan ta tak i dette nå, på en konstruktiv måte. Jeg har ikke familie selv, så det blir venner jeg kan snakke med.

Men tror du at jeg kan få være med i noen selvhjelpsgruppe da ? Jeg er blitt avvist på SMI fordi jeg ikke har hukommelse nok. Det gjør atjeg gruer meg for å oppsøke andre steder som kan si at jeg ikke hører hjemme der.. det er jo litt barnslig kanskje, men jeg blir så barnslig ulykkelig også.Takk for denne siden og alle svarene dere gir. Det er til god hjelp for meg, sammen med de andres innlegg.

Vennlig hilsen

kjære Moffa ! Jeg kan ikke se noen grunn for at du ikke kan være med i noen selvhjelpsgruppe, tvert i mot, lykke til!