følelser jeg r lei av!!

[susi2]

Hei!!..

Jeg skriver og skriver her inne og når jeg selv skal svare på andre innlegg merker jeg først at mesteparten kjenner hverandre her inne. Det er jo bra...=)

Jeg er forvirret dag ut og dag inn...foreldrene mine vil ikke tro på meg at jeg har et problem! de vet at jeg går til psykolog , men de tror jeg bare snakker dritt om dem!

jeg er skikkelig lei av at de ikke vil stole på meg mer og at de ikke vil høre på meg! det er derfor jeg går til ps.olog fordi jeg får bare kjeft av mamma og pappa.

Jeg føler meg forlatt av søstrene mine fordi jeg skrev et brev til dem der det stod at jeg hadde et problem, men de og bare dreit i meg. De vil ikke snakke med meg om det eller skrive tilbake.

Broren min ser jeg sjeldent og det er mest han jeg har et godt forhold til i familien.

Den voksne jeg stoler mest på er en diabetes sykepleier på haukalnd. Det var hun som fikk tak i en psykolog til meg og det er liksom hun som gir meg råd. jeg skriver mail til henne for å fortelle åssen jeg har det. Jeg skal snart bli innlagt for jeg skal få insulinpumpe . Det gruer jeg meg litt til for jeg legger bare på meg når jeg tar insulin!!...

Da jeg sa til mamma at jeg telte kalorier sa hun at det bare var sunt, emn jeg syntes det ikke var kjekt for jeg kunne nesten ikke spise noe før jeg fikk vite for mye det var i det jeg skulle spise.

Jeg er sliten med hodeverk og dårlig samvittighet etter jeg har spist og skulle ønske jeg ble forkjøla eller noe så jeg ble kjempetynn!

det siste jeg vil addere dette rare( og forvirrende) innlegget er: Det sårer meg at foreldrene mine ikke vil snakke med meg om det som kanskje plager meg.

Jeg blir deppa når jeg spiser for jeg spiser ikke frokost eller lunsj så jeg får vondt i hodet så jeg må enten spise eller lege meg til å sove...

jaja....det var slutten på et annet innlegg..

lykke til dere andre

mange kozer og klemmer til alle sammen!!..

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære susi2! Jeg synes du skal snakke med din psykolog om dine følelser i forhold til dine foreldre og søsken. Kanskje det er en ide at din psykolog innkaller dine foreldre og evt. søsken til en felles samtale? Du og din psykolog kan bli enige om hva dere skal snakke om. Det er viktig å vite at din psykolog ikke vil fortelle noe som du ikke ønsker da alt det du snakker med han/henne om er mellom dere to. Foreldre blir ofte rådville, engstelige, kanskje avvisende når de skjønner at deres barn har en spiseforstyrrelse. Som regel kjenner foreldrene sine barn best og kan i mange tilfeller bli de beste hjelperne, lykke til med å drøfte dette med psykologen din!

[innocenta]

Hei Susi!

Jeg er 26 år og har hatt anorexia siden jeg var 18. Til og begynne med merket venninnene mine det på skolen og dro meg med til pp-rådgiver og psykiater, men foreldrene mine tvilte nok på at jeg hadde et problem. Vi snakket aldri om det. Da jeg ble gravid for ett år siden så fortalte jeg foreldrene mine at jeg fortsatt sliter med anorexia. Jeg gikk til psykiater igjen for å få hjelp, men mistet motivasjonen. De snakker fortsatt ikke om det, og selv om jeg bor sammen med pappa og spiser så og si ingenting og går ned i vekt så spør han meg ikke om jeg er syk igjen eller om hvordan jeg har det. Broren min tar det ikke alvorlig i det hele tatt. Jeg tror den nærmeste familien helst vil overse sånne problemer. De vil ikke vite at ungen/søsknene deres har problemer virker det som. Jeg syns det er veldig bra at du går til psykolog og at du innser at du har et problem! Kom deg ut av spiseforstyrrelsen så fort du kan, for jo lenger tid det går jo vanskeligre blir det!

Lykke til!