selvmedildenhet? (NHD) (langt innlegg)

[Gjest psyk]

Håpløst å legge frem dette....

Har i mange år hatt en psyke som jeg tror er i utkanten av det som regnes som normalt. Jeg har en utdannelse innen helsevesenet (ikke psykiatri) og fungerer forhåpentligvis brukbart i jobben. Når jeg er på jobb er jeg på jobb, positiv og omgjengelig. Til støtte for mine pasienter. Eller gjør en elendig jobb, er ikke sikker. Men så snart jeg kommer hjem er jeg meg selv. Tenker at jeg har sviktet. Har gjort en tabbe på arbeide som noen kommer til å ha tatt skade av til jeg skal på igjen. Sviktet familien. Har ingen venner. Er stygg og feit. osv.osv. Drikker og drikker. Unntatt når jeg skal på tidligvakt dagen etter, da klarer jeg enda å holde meg edru. Når jeg er på det verste, som de siste ukene, tenker jeg at jeg burde ta livet av meg, men er alt for feig til det (hver dag). Kan våkne om natta med den tanken. Jeg sover så mye jeg kan, for da får jeg fred. Har en tendens til å slå meg selv med ting (i hodet) som ikke lager blåmerker. (felleskatalogen er perfekt). Trenger hjelp, men å gå til min lege (har ikke vært fysisk syk på mange år) ville ta knekken på siste rest av selvaktelse og yrkesstolthet. Og jeg har ingen nære venner, det er helt sant. Har en mistanke om at mine problemer ligger nærmere borderline enn en depresjon, som jeg liker å tro (har prøvd noen tester på meg selv). Kan noen prøve å fortelle hvordan jeg skal psyke meg opp til å søke hjelp. Tankene dukker bestandig opp etter kontortid da jeg enten er på jobb eller sover til etter 15.00. Har jeg bare alt for mye selvmedlidenhet, eller hva?

[Gjest rota]

Jeg er ingen ekspert på psykiatriske diagnoser men spør likevel hvorfor du tror du lider av borderline, det virker ikke helt sannsynlig, men dette vet NHD mer om enn jeg.

Du skriver:

Trenger hjelp, men å gå til min lege (har ikke vært fysisk syk på mange år) ville ta knekken på siste rest av selvaktelse og yrkesstolthet.

Jeg forstår det, men hvorfor ikke søke hjelp nå, mens du tross alt er noenlunde oppegående. Hvis du venter til det tørner helt for deg, så blir vel selvaktelsen enda mer knekt skulle jeg tro.

Ikke vær redd for å vise hvordan du har det, du er ikke alene om det, som du sikkert har skjønt.

Vær sterk, vis din svakhet.

[Gjest huva]

Har ikke noe særlig med gode råd, dessverre. Bare en ting jeg merka meg. Hvorfor mener du at det å søke hjelp vil ta knekken på din selvaktelse? Egentlig trur jeg at jeg skjønner litt av hva du mener, har vel også tenkt i de baner. Men prøv å tenke at det å innse at en trenger hjelp og gjøre noe med det, er å ta ansvar. Hvis du søker hjellp kan du jo forsøke å vinkle det slik at du kan være stolt over å ha tatt det ansvaret. Da har du handla, tatt tak i problemet!

Vel...

Lykke til med å gjøre noe for å få det bedre!

Klemmer fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er ingen ekspert på psykiatriske diagnoser men spør likevel hvorfor du tror du lider av borderline, det virker ikke helt sannsynlig, men dette vet NHD mer om enn jeg.

Du skriver:

Trenger hjelp, men å gå til min lege (har ikke vært fysisk syk på mange år) ville ta knekken på siste rest av selvaktelse og yrkesstolthet.

Jeg forstår det, men hvorfor ikke søke hjelp nå, mens du tross alt er noenlunde oppegående. Hvis du venter til det tørner helt for deg, så blir vel selvaktelsen enda mer knekt skulle jeg tro.

Ikke vær redd for å vise hvordan du har det, du er ikke alene om det, som du sikkert har skjønt.

Vær sterk, vis din svakhet.

"Men så snart jeg kommer hjem er jeg meg selv. Tenker at jeg har sviktet. Har gjort en tabbe på arbeide som noen kommer til å ha tatt skade av til jeg skal på igjen."

Kan dette være en tvangslidelse? Dersom det sitatet jeg har klippet ut er kjernen i ditt, problem, har du en tvangslidelse. Dette finnes det behandling for.

Uansett bør du vel søke behandling for drikkingen.