Hvorfor er ikke far mer interessert i sitt barn?

[Gjest mamma hennes]

Datteren vår er 15 år gammel, og er midt i en sårbar alder. Jeg som mor ble skilt fra far for flere år siden. Han har vist lite interesse for henne i perioden etter skillsmissen. Han er gift på nytt og har nye barn. Da han giftet seg sa han ingenting til datteren vår, det skulle være en overraskelse, noe datteren vår ble lei seg for at hun ikke visste på forhånd.

Datteren vår er så lei seg fordi han sjelden og aldri kontakter henne. I det siste året, sier hun at hun hater han. Faren har alltid hatt tilgang på å ha henne hos seg hvis han vil, ingen har nektet han noe. Men han er bare fraværende. Ved noen få anledninger har hun vært der, men bare på hans premisser. Det eneste han uttrykker er at han skal være glad den dagen han slutter å betale bidrag. Hvis datteren vår får feks noen kr til bursdag må hun vise sin takknemlighet svært mye, ellers terper han på hvor lite hun setter pris på han. Han forventer at hun skal ta kontakt med han, ikke bare at han skal kontakte henne. I mine øyne har avstand blitt så stor, at datteren blir fremmed for han. Feks var han ute for en skade for ei tid siden, da kunne han skape dårlig samvittighet hos henne, da han mente hun var tankeløs som ikke ringte å spurte hvordan han hadde det. Han sier også at han er å god å ha når det gjelder penger. Han betaler det bidraget han er pålagt. Hun fikk 450 kr som et tilskudd til en klassetur som han overførte hennes konto. Jeg betalte resten på 2000 kr. Datteren vår glemte å takke skikkelig for disse pengene, og da ble han svært sur og utrykker at han synes hun er utakknemlig, og dermed ikke orket kontakte henne.

Dette er bare et lite utdrag fra historien, og jeg synes synd i datteren vår, da jeg ser hun er såret og lei seg for fars fraværelse, noe jeg mener er viktig for hennes utvikling og identitet. Aldri inviterer han henne feks på kino, kafe, eller noe kos de kan gjøre sammen. Han sier at han ikke har tid, da han jobber og har familie.

Det ser ut til at pengene for far spiller en større rolle enn en god kontakt med sin datter. Hvorfor skal det være slik? Mange år av en viktig barndom er løpt i fra nå, kanskje klarer han aldri oppnå et normalt forhold til henne. Jeg mener det er vi voksne som har ansvar for å holde en sunn og god kontakt for barna, slik at de kan utvikle trygghet og et ett fast ståsted i livet.