Jeg den store stygge ulven

[Solsikke]

Ja det virker som jeg er det. I alle fall i min venns øyne. Jeg har nemlig vært med på å få vedkommende tvangsinnlagt. Jeg snakket med vedkommende i telefonen i dag og hun var utrolig deprimert. Hun klandret meg og en annen som fikk henne tvangsinnlagt. Jeg sa til henne at jeg gjerne skulle ha det ugjort men etter det hun gjorde turte ikke vi å ta ansvar lenger. Vi ville heller ikke se på at hun endte sitt liv. Hun sier nå som hun er innestengt har hun bare enda større dødstanker og at det var det værste vi kunne ha gjort. Jeg vet med meg selv at vi gjorde det vi der og da mente var best for henne og jeg får bare være den store stygge ulven da. Jeg vet også at om noen år så vil hun nok tilgi meg selv om alt er svartere enn helvete akkurat nå. Vi gjorde dette fordi vi er oppriktig glad i henne. Som jeg også sa til henne hadde det ikke vært for at jeg og den andre som fikk henne innlagt hadde egen familie og barn så hadde vi kunnet vært hos henne 24 t i døgnet da hadde vi kanskje sluppet å gjøre det vi gjorde. Hva kan jeg gjøre nå får å få henne på bedre tanker? Det virker ikke som de får det til på avdelingen hun er på. Hun har ikke spist siden tirsdags ettermiddag og hun sier at det eneste hun vil nå er å dø. Grunnen til dette er ett brudd med kjæresten. Jeg skal å besøke henne i morgen. Men dette er ett område jeg ikke kan noe som helst om. Så jeg forsøker å være normal når jeg snakker med henne. Er det dette hun trenger? Trenger hun sympati fra oss? Eller trenger hun at vi viser medfølelse men er streng? Hva gjør jeg og hva sier jeg?

Mvh en trist

[Poetica]

Dette er en typisk og velkjent problematikk, Solsikke. Jeg vil tro at de fleste som har vært i din situasjon opplever dette, og de fleste som er i hennes situasjon kanskje tenker som henne. Det er vel en slags sorgprosess det også...

Du spør hvordan du skal være. Vær deg selv, vær ærlig, det er ikke noen vits i å spille en rolle. Og hvorfor skulle du det? Hvis du mener at dette var en nødvendig avgjørelse å ta, så er jo det slik det er. Da får hun ta tiden til hjelp, og etterhvert vil hun kanskje godta det, og også til og med forstå at det var nødvendig, og gjort i aller beste mening.

Jeg antar at legene også er enig i avgjørelsen.

Prøv å ikke ta det over deg, kanskje er det like greit å i en periode holde telefonisk kontakt? Er du sikker på at hun vil ha besøk akkurat nå? Spør henne rett ut om dette, og respekter det hvis hun sier nei. Fortell henne også at du bryr deg om henne. Hun er jo bare et lite menneske som har det fryktelig vondt akkurat nå, det er egentlig ikke noe unormalt i det heller, vet du.

Jeg misunner deg ikke situasjonen du er i, men jeg forstår deg. Det er snakk om livredding.

*trøsteklem*

[Gjest singingbird]

Dette er en typisk og velkjent problematikk, Solsikke. Jeg vil tro at de fleste som har vært i din situasjon opplever dette, og de fleste som er i hennes situasjon kanskje tenker som henne. Det er vel en slags sorgprosess det også...

Du spør hvordan du skal være. Vær deg selv, vær ærlig, det er ikke noen vits i å spille en rolle. Og hvorfor skulle du det? Hvis du mener at dette var en nødvendig avgjørelse å ta, så er jo det slik det er. Da får hun ta tiden til hjelp, og etterhvert vil hun kanskje godta det, og også til og med forstå at det var nødvendig, og gjort i aller beste mening.

Jeg antar at legene også er enig i avgjørelsen.

Prøv å ikke ta det over deg, kanskje er det like greit å i en periode holde telefonisk kontakt? Er du sikker på at hun vil ha besøk akkurat nå? Spør henne rett ut om dette, og respekter det hvis hun sier nei. Fortell henne også at du bryr deg om henne. Hun er jo bare et lite menneske som har det fryktelig vondt akkurat nå, det er egentlig ikke noe unormalt i det heller, vet du.

Jeg misunner deg ikke situasjonen du er i, men jeg forstår deg. Det er snakk om livredding.

*trøsteklem*

Tror venninnen din etter hvert vil få det bedre og at hun innser "fornuften" i situasjonen etter en tid. Prøv å ha tålmodighet, la henne kjenne at dere bryr dere om henne. Og så håper jeg personalet på avdelingen er så profesjonelle at de appelerer til hennes modne side, slik at hun etter hvert tar ansvar i situasjonen. Denne spisevegringen er vel et regressivt utslag på at hun ønsker å bli tatt hånd om. Tror derfor hun innerst inne er glad for at dere fikk henne til lege, men det kommer hun neppe til å innrømme........

[Solsikke]

Dette er en typisk og velkjent problematikk, Solsikke. Jeg vil tro at de fleste som har vært i din situasjon opplever dette, og de fleste som er i hennes situasjon kanskje tenker som henne. Det er vel en slags sorgprosess det også...

Du spør hvordan du skal være. Vær deg selv, vær ærlig, det er ikke noen vits i å spille en rolle. Og hvorfor skulle du det? Hvis du mener at dette var en nødvendig avgjørelse å ta, så er jo det slik det er. Da får hun ta tiden til hjelp, og etterhvert vil hun kanskje godta det, og også til og med forstå at det var nødvendig, og gjort i aller beste mening.

Jeg antar at legene også er enig i avgjørelsen.

Prøv å ikke ta det over deg, kanskje er det like greit å i en periode holde telefonisk kontakt? Er du sikker på at hun vil ha besøk akkurat nå? Spør henne rett ut om dette, og respekter det hvis hun sier nei. Fortell henne også at du bryr deg om henne. Hun er jo bare et lite menneske som har det fryktelig vondt akkurat nå, det er egentlig ikke noe unormalt i det heller, vet du.

Jeg misunner deg ikke situasjonen du er i, men jeg forstår deg. Det er snakk om livredding.

*trøsteklem*

Hun ville at jeg skulle komme på besøk til henne. Det er eneste grunnen til at jeg drar dit i dag. Jeg gruer meg for akkurat nå er hun ganske destruktiv og prater bare om døden. Men jeg skal dra uansett. Jeg vil aldri i verden finne på å vende henne ryggen akkurat nå. Jeg har bestandig vært meg selv overfor henne men jeg får litt problemer. For denne destruktive tankegangen hennes gjør meg sint og forbannet. Jeg har til nå klart å forholde meg rolig og behersket det var derfor jeg spurte hvordan jeg skulle være overfor henne. Flere har sagt at jeg burde slutte å dulle med henne. Gjøre henne oppmerksom på konsekvensene om hun tar livet av seg. Fortelle den nakne sanhet. Hun har to hunder og en masser av andre "dyr" som trenger henne. Hun har familie som hun sårer dypt, hun har venner som bryr seg om henne. Hun har en jobb som venter på henne. Ja i det hele tatt der er mange ting som er der å venter på henne. Bortsett fra eksen da. Og hun har uttalt uten han tar jeg livet av meg uansett.

uff litt godt å få ut litt gørr her. I tillegg til at jeg har henne å tenke på bli sambo forbannet for at jeg engasjerer meg. Han mener det er hennes egen feil(noe det på en måte er) og at hun kan bare sitte der alene. Han mener at jeg har gjort masse for å hjelpe henne og takken jeg får er at hun er forbannet på meg. Jeg har sagt til sambo at han ikke skal si noe om denne saken til meg fordi jeg ikke klarer hans negative syn på saken akkurat nå. Blir ikke å fortelle han noe mer om det som skjer heller. Går heller hit å skriver ut litt gruff.

Takk for hjelpen i alle fall.

[Solsikke]

Tror venninnen din etter hvert vil få det bedre og at hun innser "fornuften" i situasjonen etter en tid. Prøv å ha tålmodighet, la henne kjenne at dere bryr dere om henne. Og så håper jeg personalet på avdelingen er så profesjonelle at de appelerer til hennes modne side, slik at hun etter hvert tar ansvar i situasjonen. Denne spisevegringen er vel et regressivt utslag på at hun ønsker å bli tatt hånd om. Tror derfor hun innerst inne er glad for at dere fikk henne til lege, men det kommer hun neppe til å innrømme........

Hun kommer nok ikke til å innrømme at vi gjorde dette fordi vi bryr oss om henne på en stund i alle fall. Hun har desverre stengt seg inne på ett rom. Hun vil ikke spise og hun vil ikke snakke med noen andre enn oss. Jeg håper at de gjør noe mer på avdelingen enn å dope henne ned. Det er kanskje virkningsfult i begynnelsen men det er ikke terapi alene.

Jeg skal dit i dag så får vi se hvordan det går med henne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen ganger må en bare vite med seg selv at det en gjorde/gjør er riktig. Tilbakemeldingen fra henne må du bare overse.

"Medfølelse, men streng" er det jeg anbefaler.

Med slike reaksjoner var hun vel ikke helt god før bruddet heller?

[Solsikke]

Noen ganger må en bare vite med seg selv at det en gjorde/gjør er riktig. Tilbakemeldingen fra henne må du bare overse.

"Medfølelse, men streng" er det jeg anbefaler.

Med slike reaksjoner var hun vel ikke helt god før bruddet heller?

Nei hun var nok ikke det. Hun har bestandig vært en vanskelig person. Både som barn og voksen. Foreldrene har vel en mistanke om mbd eller AD/HD som det heter nå.