Spiseforstyrrelser, familie og løgn

[Gjest anakonda]

Jeg er luta lei! Må bare få si at mitt inntrykk av spiseforstyrrelser er preget av hva jeg har sett i familiekretsen. Der er det to unge damer (søsken på 22 og 29) som bruker dette + alskens andre sykdoms-symptomer med mer som middel til å få som de vil, dvs økonomisk og praktisk hjelp. De er rett og slett egoistiske. Tar ikke hensyn til andre enn seg selv. Ter seg som to jet-set damer som lever for å pynte seg, tomme i hodet, men vet hvordan de skal manipulere foreldre og andre for å presse ut penger og andre goder. Jeg skrev ti sider med eksempler, men det er jo å gå for langt her.

At noen virkelig er syke, det tror jeg selvsagt, men disse to bruker slike ting for alt det er verd. Og ingen tør å sette ned foten for dem, for da kanskje de tar livet av seg, stakkars! Tenk å tyne sine omgivelser slik - det er neppe sykdom - snarere ondskap eller ubegrenset dumhet.

Jeg noterte meg at disse to ikke besøkte verken sin bestemor på sykehjemmet gjennom mange år (men de var i begravelsen, pent antrukket, med kledelig mine) eller fars nye kone gjennom mange år da hun fikk en svært alvorlig sykdom (ikke en kosmetisk sykdom som de lider av..). Nei, slike liksom-syke folk kan du få billig for megDet er nok flere av dem. Jeg undres om helsevesenet avslører disse eller om de naivt lar seg manipulere, de ansatte der også?

[Gjest Lillesøs]

Du har helt rett. Mennesker med spiseforstyrrelsere og mange andre psykiske lidelser er bokstavelig talt egoistiske. Det eneste det handler om i livet deres er dem selv. De tenker sjeldent på at det faktisk er flere rundt dem som også har det vondt. De tror at de har det verst av alle og utnytter denne stakkarsligheten blant omgivelsene. Psykologen har nok også delvis skyld i dette, da jobben deres i stor grad handler om må "lære" pasienten å tenke masse på seg selv/synes synd på seg selv. I stedet bidrar dette til at de "syke" utnytter dette og manipulerer og herser med familien og menneskene rundt seg.

[Gjest vanligvis et annet nick]

Du har helt rett. Mennesker med spiseforstyrrelsere og mange andre psykiske lidelser er bokstavelig talt egoistiske. Det eneste det handler om i livet deres er dem selv. De tenker sjeldent på at det faktisk er flere rundt dem som også har det vondt. De tror at de har det verst av alle og utnytter denne stakkarsligheten blant omgivelsene. Psykologen har nok også delvis skyld i dette, da jobben deres i stor grad handler om må "lære" pasienten å tenke masse på seg selv/synes synd på seg selv. I stedet bidrar dette til at de "syke" utnytter dette og manipulerer og herser med familien og menneskene rundt seg.

unnskyld meg, men er det rart at jeg reagerer?? selvopptatt og egoistisk? ikke bryr seg om mennesker rundt seg?

ok, skal innrømme at noe av det dere skriver til en viss grad er sant, men tror dere liksom dette er noe man velger gjøre..? noe man gjør for å plage andre eller noe? herregud altså. det er faen ikke så lett, selv om det kanskje virker sånn for de som ikke har slike problemer selv. den minste ting kan føre til at dagen din blir ødelagt, en kommentar, et blikk, uansett, det kan ødelegge.

det er for så vidt rett at man tenker mye på seg selv, spesielt i den forstand hvordan andre ser på en selv. er en tjukk, er en stor, for brei over rompa eller for frekk. man innbiller seg at en helt vanlig samtale mellom andre kan dreie seg om en selv, ser en noen le kan en tro det er en selv de ler av. det er ikke morsomt, men det er fakta. men uansett, dette betyr absolutt ikke at en ikkke bryr seg om andre.

forstår ikke at dere i det hele tatt kan påstå noe sånt. faen altså, dere skulle få oppleve selv hvordan det er... det er ikke lett, ikke i det hele tatt...

nå er sikkert mye av det jeg skriver litt merkelig, for det er sent og jeg trenger å sove... jaja, ble bare så utrolig provosert...

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære anakonda! Ingen velger å få en spiseforstyrrelse. Likevel er det viktig å vite at svært forskjellige mennesker har spiseforstyrrelse. Samtidig er det visse kriterier som må oppfylles for å få de forskjellige medisinske diagnoser som anoreksi nervosa, bulimia nervosa og overspisningslidelse. Det er ikke alltid like lett å finne grensene mellom syk-normal-frisk. Vet ikke hvor dine familiemedlemmer "hører hjemme i følge helsevesenet". Spiseforstyrrelser regnes til de psykiske lidelsene innen medisinen, selv om kroppslige symptomer også preger sykdomsbildet. I behandlingsarbeidet ser vi ofte at enkelte sliter med tillegsdiagnoser som ofte kan være med å opprettholde spiseforstyrrelsen. Det er viktig å vite at en som lider av en spiseforstyrrelse også plages av motstridende, ambivalente tanker som kan gjøre livet vanskelig for den det gjelder og familien. Kanskje du skal ta en prat med dine familiemedlemmer, ikke være dømmende, før du kanskje har fått litt mer innsikt i hvordan de kanskje sliter med sine tanker og følelser knyttet til mat, vekt, kropp og utseende?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Du har helt rett. Mennesker med spiseforstyrrelsere og mange andre psykiske lidelser er bokstavelig talt egoistiske. Det eneste det handler om i livet deres er dem selv. De tenker sjeldent på at det faktisk er flere rundt dem som også har det vondt. De tror at de har det verst av alle og utnytter denne stakkarsligheten blant omgivelsene. Psykologen har nok også delvis skyld i dette, da jobben deres i stor grad handler om må "lære" pasienten å tenke masse på seg selv/synes synd på seg selv. I stedet bidrar dette til at de "syke" utnytter dette og manipulerer og herser med familien og menneskene rundt seg.

Kjære Lillesøs! Målet ved terapi er å redusere de negative symptomene hos individet og oppnå en positiv forandringer i personligheten, både til glede for seg selv og andre. I enkelte faser i en behandling trenger pasienten støtte, oppmuntring for å klare å stå på, komme seg igjennom tildels tøffe tider med mer innsikt i seg selv. Dette kan selvsagt for enkelte familiemedlemmer, venner, andre oppleves som om en behandler tar parti,- men det er som regel i en overgangsfase. Det eksisterer i dag flere former for tilnærminger når det gjelder behandling av personer som sliter med sf,- og det viser seg at samtaleterapi nytter!

[Gjest engelen]

unnskyld meg, men er det rart at jeg reagerer?? selvopptatt og egoistisk? ikke bryr seg om mennesker rundt seg?

ok, skal innrømme at noe av det dere skriver til en viss grad er sant, men tror dere liksom dette er noe man velger gjøre..? noe man gjør for å plage andre eller noe? herregud altså. det er faen ikke så lett, selv om det kanskje virker sånn for de som ikke har slike problemer selv. den minste ting kan føre til at dagen din blir ødelagt, en kommentar, et blikk, uansett, det kan ødelegge.

det er for så vidt rett at man tenker mye på seg selv, spesielt i den forstand hvordan andre ser på en selv. er en tjukk, er en stor, for brei over rompa eller for frekk. man innbiller seg at en helt vanlig samtale mellom andre kan dreie seg om en selv, ser en noen le kan en tro det er en selv de ler av. det er ikke morsomt, men det er fakta. men uansett, dette betyr absolutt ikke at en ikkke bryr seg om andre.

forstår ikke at dere i det hele tatt kan påstå noe sånt. faen altså, dere skulle få oppleve selv hvordan det er... det er ikke lett, ikke i det hele tatt...

nå er sikkert mye av det jeg skriver litt merkelig, for det er sent og jeg trenger å sove... jaja, ble bare så utrolig provosert...

Helt enig med deg!! Ofte så ønsker en at familien rundt en skal vite hvor vanskelig det er, eller at en sliter i det hele tatt!! Det tok lang tid før jeg turte å si det, og det var nettopp for å unngå at andre skulle opfatte meg som en person som syntes synd på seg sjøl.. En må prøve hvordan det er å slite med depresjoner og sf samtidig før en i det hele tatt kan forstå det helvete det ofte kan være!! Jeg ble faktisk og provosert da jeg leste inlegget, men ikke bli sur på meg, for jeg ønske ingen stor diskusjon ut av dette!! Er bare enig med vanligvis et annet nick:)

Hilsen