Personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Jente309]

Jeg er i slutten av 30-årene, er ressurssterk og vellykket med god utdanning og jobb, eget hus og orden på økonomien. Er alene med to barn. Jeg har fått høre fra andre at jeg oppfattes som selvsikker, trygg og rolig. Blir ofte sett på som en som er sterk og fikser alt, som er uavhengig og selvstendig. Inni meg ser verden derimot annerledes ut. Jeg er redd jeg har en personlighetsforstyrrelse el.l. som gjør at jeg ikke klarer å knytte meg til andre mennesker. Jeg føler meg veldig "detached" fra andre, til og med fra mine barn. Dette var annerledes før, da de var små. Vet ikke om endringen skyldes at jeg har blitt verre med årene, eller om det er lettere å være nær små barn enn store. Jeg har også hele livet, så langt tilbake jeg kan huske, følt meg veldig som to personer. En som er veldig langt nede, føler ingen egenverdi, er asosial og ungår andre. Og en som er utadvendt og åpen, glad og lykkelig, har en god selvfølelse, føler meg som kongen på haugen, kan klare alt og det finnes ikke ett problem i hele verden. Jeg har derfor tenkt at jeg sikkert er manisk-depressiv, eller bipolar som det kalles nå, i en mild form. Jeg kjenner meg iallefall igjen i mye av det som skrives om det. Bortsett fra at jeg aldri har vært så langt nede at jeg har prøvd å ta livet av meg (bare tenkt på det), og aldri har vært manisk på den måten at jeg har satt økonomien over styr el.l. Jeg har heller aldri vært til psykolog eller tatt medisiner. Det siste jeg ønsker er å "syte og klage", jeg vil ikke være noe offer, vil ikke definere meg selv ut ifra en evt psykisk lidelse. Vil se det som et stort nederlag å gå til psykolog, for ikke å snakke om å ta medisiner. Samtidig kjenner jeg mer og mer på at jeg lurer på hva som er galt med meg. Og at jeg blir sliten av å ha det sånn så lenge. Når skal det gå over? Livet er fint og vakkert og deilig av og til, når jeg har mine gode dager. Jeg skulle ønske det fantes en medisin som kunne gjøre at jeg hadde det sånn alltid, eller i allefall ofte. Men det jeg har hørt om medisiner som gis til bipolare, er at det er anti-depressiva som tar bort toppen og bunnen slik at man lever "på det jevne", men mister mye av seg selv og av følelsen av å være "i live". Stemmer dette? Det frister i tilfelle ikke. Angående det jeg nevnte om at jeg ikke kan å knytte meg til andre mennesker: Jeg har nesten ingen venner, per nå har jeg èn venninne, som jeg snakker med eller treffer 3-4 ganger i året. Så har jeg vanlig sosial omgang med familien min, og med kolleger på jobb. Jeg har to samboerforhold bak meg. Det var jeg som gikk begge gangene, og det kostet meg ikke noe, rent følelsesmessig. Har nå fått en ny kjæreste, føler for første gang i livet mitt at jeg er moden og voksen nok til å kunne ha et kjærlighetsforhold. Til å virkelig kunne elske noen, gi meg hen, åpne meg, binde meg til noen. Det er jo det jeg vil. Og jeg trodde som sagt at jeg klarte det denne gangen, at det bare handlet om at de andre jeg har hatt forhold til har vært feil for meg, og at jeg var umoden rent følelsesmessig. Men nå er jeg veldig usikker. Vi har vært sammen ca et år, og jeg kjenner at nå kommer det igjen. Den følelsen av at jeg ikke ER så veldig glad i ham som jeg trodde. At det egentlig ikke gjør meg noe om han går. Jeg kommer til å klare meg likevel. Dette sier jeg selvsagt ikke til ham. Hittil har jeg følt det som om han er mannen i mitt liv, og at han møter meg og ser meg på en helt annen måte enn jeg har opplevd før. Men nå er jeg som sagt veldig redd for at jeg ødelegger dette også, og at jeg faktisk ER så "syk i hodet" at jeg ikke er i stand til å ha noe forhold til noen. Dette gjør meg veldig redd, og trist. Jeg er snart 40 og har aldri elsket noen, eller vært knyttet til noen. Det må da være enormt unormalt? Hva feiler det meg? Og er det noe håp? Kan nevne at jeg også i barndommen følte meg "detached" fra mine foreldre, og at barndommen var preget av kulde og taushet, redsel og vold.

[Gjest Hvorfor lager du ikke avsnitt???]

Utrolig slitsomt å lese uten et eneste avsnitt...

[Gjest Susanne31]

Utrolig slitsomt å lese uten et eneste avsnitt...

..det var jo et konstruktivt svar. Tips: Lag avsnitt i hodet, ta små lesepauser der det passer.

)

[Orio]

..det var jo et konstruktivt svar. Tips: Lag avsnitt i hodet, ta små lesepauser der det passer.

)

Et nyttig tips.

[Gjest Susanne31]

Hei Jenta! Jeg tror ikke det du føler er 'unormalt' på noen måte, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er utrolig kjipt å føle seg distansert fra andre når man samtidig 'vet' at man ikke 'burde' føle det på den måten.

Det er ikke sikkert at du har noen psykisk lidelse i det hele tatt. Jeg hang meg opp i det du skrev om din egen oppvekst, at "barndommen var preget av kulde og taushet, redsel og vold." Altså: Dét ville gjort noe med absolutt ALLE, og deres følelser! Kanskje du bare ikke har fått bearbeidet traumer i barndommen? Jeg har ingen ordentlige svar til deg, annet enn at jeg (i den sammenheng) synes du burde ordne med en time hos en psykolog for å jobbe med tankene dine.

)

[Gjest Susanne31]

Et nyttig tips.

;o)

[Gjest tubbel]

Bipolar lidelse er ikke en personlighetsforstyrrelse.

Og man bør heller ikke bruke antidepressiva når en har bipolar lidelse, men en annen type medikamenter som heter stemningsstabiliserende.

Jeg har bipolar lidelse, kan ikke se jeg kan kjenne meg igjen noe i det du skriver.