Bare lat?

[Gjest En stor fiasko]

Jeg greier ikke å finne ut av om jeg er ufattelig lat og likeglad eller om det er noe mer alvorlig galt med meg.

Jeg tåler ikke motstand, om noe går meg imot så er jeg total apatisk i minst 2 uker og veksler mellom å grine eller å være skikkelig redd.

Jeg har store problemer med å fullføre ting, jeg maktet ikke å møte opp til eksamen nå i vår fordi jeg syntes det ble så meningsløst når jeg allikevel kom til å stryke. Den følelsen kom brått på meg, noen minutter før var jeg nemmelig helt trygg på at jeg kunne stoffet etc.

Jeg har fått den idiotiske uvanen med å ikke åpne regninger men bare putte dem inn i et skap. Det er blitt en vanvittig stor bunke.

Jeg har fått trusel om utkastelse fra der jeg bor. Økonomien min er et ufattelig kaos. Jeg har store konsentrasjonsproblemer og blir helt utslitt av å prøve å rydde, eller av å ta oppvasken.

Jeg er en elendig mor for jeg orker liksom ikke å oppdra ungen. Barnet får oppmerksomhet, men tennene blir ikke pusset hver kveld, og noen kvelder må ungen legge seg selv. Å lage middag hver dag er nærmest uoverkommelig og jeg orker det kanskje 2-3 dager i uka.

Men ingenting av dette går egentlig innpå meg, jeg orker ikke å gjøre noe med det fordi jeg har på en måte akseptert at jeg er sånn, men for 2 år siden var jeg absolutt ikke sånn.

Barnet har kommet mye for seint på skolen fordi det er ikke alle dager jeg klarer å stå opp tidsnok.

For en del år tilbake hadde jeg i en 3-4 år veldig tunge depresjoner og var tidvis veldig selvdestruktiv, men det gikk over av seg selv.

Jeg føler meg egentlig ikke deprimert men jeg føler at noe skurrer. Ingenting av det jeg har beskrevet går liksom innover meg, jeg sover godt om natten.

Er jeg bare helt ubeskrivelig uansvarlig og lat eller er det noe annet.

Om det er en gigantisk personlighetsbrist er det da mulig å endre på den?

[frosken]

Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvorfor du lever som du gjør, eller hva som skal til for at du kan klare å endre det.

MEN jeg blir svært bekymret for det du forteller om barnet ditt! Det fremgår ikke av det du skriver om du er "aleneforeldre" eller ikke, forhåpentligvis er det andre voksne som i større grad enn det du beskriver bidrar til barnets oppvekst. Hvis det du beskriver er typisk for i hvilken grad du klarer å ta ansvar for det, så håper jeg du tar kontakt med barnevernet og ber om hjelp.

[Gjest Lin]

Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvorfor du lever som du gjør, eller hva som skal til for at du kan klare å endre det.

MEN jeg blir svært bekymret for det du forteller om barnet ditt! Det fremgår ikke av det du skriver om du er "aleneforeldre" eller ikke, forhåpentligvis er det andre voksne som i større grad enn det du beskriver bidrar til barnets oppvekst. Hvis det du beskriver er typisk for i hvilken grad du klarer å ta ansvar for det, så håper jeg du tar kontakt med barnevernet og ber om hjelp.

Høres ut som du er utbrent.

[Gjest complicata]

Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvorfor du lever som du gjør, eller hva som skal til for at du kan klare å endre det.

MEN jeg blir svært bekymret for det du forteller om barnet ditt! Det fremgår ikke av det du skriver om du er "aleneforeldre" eller ikke, forhåpentligvis er det andre voksne som i større grad enn det du beskriver bidrar til barnets oppvekst. Hvis det du beskriver er typisk for i hvilken grad du klarer å ta ansvar for det, så håper jeg du tar kontakt med barnevernet og ber om hjelp.

Du bør snarest søke hjelp - både for deg selv og barnet. Det høres ut som om han/hun har en temmelig ustabil og uforutsigbar tilværelse som følge av tilstanden din (du virker temmelig labil.) Du har et ansvar for å ta vare på ungen din, og bør følge opp dette gjennom å søke hjelp hos lege som kan henvise deg videre, evt. barnevernet.Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du er deprimert. Depresjonen har mange symptomer, og tristhet trenger ikke alltid å være et av dem.

Derfor oppfordrer jeg deg til å oppsøke legen din så raskt som mulig for utredning og behandling.