Nhd;utredning avsluttet. En kommentar - plis?

[Gjest Jente31]

Da er min utredning ferdig..

Jeg ble henvist dit for depresjon og angst. Og jeg ble _ikke_ spurt om noen evt "oppoversvingninger". Jeg nevnte dette selv, i dag. I tillegg har jeg svart 100%ærlig på alle spørsmål.

(Hadde jeg ikke nevnt evt "oppoversvingninger" selv, ville det ikke blitt nevnt heller, for hun fortalte i dag at hun skulle bruke timen i dag til å gå gjennom journalen, hva hun hadde kommet frem til, og så avslutte).

Hennes konklusjon ble bipolar (med hypomane episoder), men jeg skulle ikke prøve stemningsstabiliserende medisiner i første omgang. + jeg dissosierer, har "gjenopplevelser" og gjentakelsesdrømmer, og har per i dag en mild til moderat depresjon.

Jeg ble henvist videre til en sosionom for å lage en IP, og for å få støttesamtaler og veiledning for å komme videre i livet. I tillegg kunne jeg bruke DOL.

Hun var så full av beundring sa hun, fordi jeg har kommet så langt på egen hånd. Og hun har skjønt at jeg vil videre.

Og det er jo flott, det. Men som jeg sa til henne - jeg hadde ikke klart dette uten innspill fra dere her på DOL, men at jeg kan ikke forvente at dere vil stille opp for meg i all evig tid.. (noe jeg ikke skulle bry meg om..)

Vel. Jeg vet ikke helt. Har en litt usikker magefølelse i etterkant. Jeg personlig kunne godt tenke meg en "secound opinion", for dette er noe av det viktigste jeg gjør i livet mitt, eller skal jeg bare prøve å stole på dette?

Håper at du vil og har tid til en kommentar til meg nå, ut ifra ting jeg har skrevet så langt.. For dette er utrolig viktig for meg.. I så fall takker og bukker jeg. Andre kan også kommentere om de vil..

[Gjest BipolarII...jeg visst]

For å oppsummere er vel diagnosene som er satt: bipolar II, depresjon (aktuell episode) og dissosiativ lidelse (uspesifisert).

Forutsatt at BP diagnosen er rett (om hun ikke er i tvil om denne) er det ekstremt snodig at hun ikke henviser deg videre på DPS`en til lege/overlege der for medisinering for denne. BP skal alltid behandles medisinsk for å søke å motvirke nye episoder.

Med alle de traumer du har fortalt om (oppvekst, voldelig ekteskap etc.) + disse diagnosene, hadde det vel vært rett og rimelig at hun hadde tatt opp til vurdering om du skulle ha et DPS tilbud også. Har sagt det før - og tillater meg si det igjen - at jeg tror du ville hatt god nytte av gruppeterapi også. For å bli tryggere på deg selv i forhold til andre og øve deg på selvhevdelse, samspill osv i RL:

Hva sa utrederen i forhold til behandlingsbehov hos deg? Mener hun du skal finne psykolog/psykiater på privatmarkedet utenom DPS?

Du har også selv en gang sagt at du mistenkte flere diagnoser som du kjente deg igjen i. Bl.a EUPF og div. andre. Har du blitt utredet for dette? Det er jo viktig at alt kommer på bordet slik at du kan få best mulig behandling og oppfølging og et bedre liv!!

Siden du nå sitter igjen med en "uggen følelse" og tvil (slik jeg tolker deg), synes jeg det ikke er så dumt å vurdere få en second opinion. Da jeg ble utredet ble jeg spurt om en hel haug, det er veldig viktig for å utelukke en del og for å se hvor skoen trykker.

Hvorfor i huleste mente hun at du ikke skulle ta stemningsstabiliserende nå? Det at det ikke var hun selv som forhørte seg om ev. oppoversvingninger, høres _ikke_ helt bra ut. Min mening er at de som faktisk har utredningskompetanse, psykologer og psykiatere, er de som skal diagnostisere og utrede. Etter hva jeg har hørt har psykiatriske sykepleiere normal sykepleierutdanning fra høgskole 4 år + vidreutdanning på 1/2 år innen psykiatri. Sistnevnte er ikke mye (om det jeg har hørt stemmer). Eks. har spesialpedagoger med fordypning innen psykosiale vansker en ettåring spesialisering i psykiatri/pskologi. Og disse er ikke vurdert til å ha utredningskompetanse over hodet. Ville bare nevne det. Ikke for å uroe deg, men for å gi min støtte til at en second opinion kan være på sin plass.

Dette ble et langt svar visst. Hadde mye på hjerte:)

[duffen]

For å oppsummere er vel diagnosene som er satt: bipolar II, depresjon (aktuell episode) og dissosiativ lidelse (uspesifisert).

Forutsatt at BP diagnosen er rett (om hun ikke er i tvil om denne) er det ekstremt snodig at hun ikke henviser deg videre på DPS`en til lege/overlege der for medisinering for denne. BP skal alltid behandles medisinsk for å søke å motvirke nye episoder.

Med alle de traumer du har fortalt om (oppvekst, voldelig ekteskap etc.) + disse diagnosene, hadde det vel vært rett og rimelig at hun hadde tatt opp til vurdering om du skulle ha et DPS tilbud også. Har sagt det før - og tillater meg si det igjen - at jeg tror du ville hatt god nytte av gruppeterapi også. For å bli tryggere på deg selv i forhold til andre og øve deg på selvhevdelse, samspill osv i RL:

Hva sa utrederen i forhold til behandlingsbehov hos deg? Mener hun du skal finne psykolog/psykiater på privatmarkedet utenom DPS?

Du har også selv en gang sagt at du mistenkte flere diagnoser som du kjente deg igjen i. Bl.a EUPF og div. andre. Har du blitt utredet for dette? Det er jo viktig at alt kommer på bordet slik at du kan få best mulig behandling og oppfølging og et bedre liv!!

Siden du nå sitter igjen med en "uggen følelse" og tvil (slik jeg tolker deg), synes jeg det ikke er så dumt å vurdere få en second opinion. Da jeg ble utredet ble jeg spurt om en hel haug, det er veldig viktig for å utelukke en del og for å se hvor skoen trykker.

Hvorfor i huleste mente hun at du ikke skulle ta stemningsstabiliserende nå? Det at det ikke var hun selv som forhørte seg om ev. oppoversvingninger, høres _ikke_ helt bra ut. Min mening er at de som faktisk har utredningskompetanse, psykologer og psykiatere, er de som skal diagnostisere og utrede. Etter hva jeg har hørt har psykiatriske sykepleiere normal sykepleierutdanning fra høgskole 4 år + vidreutdanning på 1/2 år innen psykiatri. Sistnevnte er ikke mye (om det jeg har hørt stemmer). Eks. har spesialpedagoger med fordypning innen psykosiale vansker en ettåring spesialisering i psykiatri/pskologi. Og disse er ikke vurdert til å ha utredningskompetanse over hodet. Ville bare nevne det. Ikke for å uroe deg, men for å gi min støtte til at en second opinion kan være på sin plass.

Dette ble et langt svar visst. Hadde mye på hjerte:)

"Gratulerer" med vel overstått utredning. Men virker som du er litt misfornøyd over tingenes tilstand; tar kanhende feil. Tror også du er litt sliten og tom etter at så mye som har skjedd; og kanskje er du "skuffet" over diagnosnene?? Kjenner meg mye igjen i deg( dine reaksjoner osv., våre historier er vidt forskjellige-). Syns du skal la alle opplysningene få synke ned i deg; før du starter en ny prosess med "second opinion" (aldri gjort det selv-).

Syns ellers du fikk et godt svar fra Bipolar11...jeg visst. Med unntak; psyk,sykepleier har lengre utdanning; tror mellom 12-15 mndr. Men de har ikke utrederansvar/-bemyndigelse. Det kommer under psykolog/psykiater; sistnevnte også medisinskfaglig ansvarlig.

Er du usikker/utrygg, ville jeg prøvd å få ny time hos psykiater som utredet deg; for å gå nøye gjennom sammen med deg, hvorfor vedkommende har kommet frm til _det_ resultatet. Du virker til å kunne trenge videre behandling, slik som "Bipolar" foreslår.

Lykke til,iallefall.

[Gjest Jente31]

For å oppsummere er vel diagnosene som er satt: bipolar II, depresjon (aktuell episode) og dissosiativ lidelse (uspesifisert).

Forutsatt at BP diagnosen er rett (om hun ikke er i tvil om denne) er det ekstremt snodig at hun ikke henviser deg videre på DPS`en til lege/overlege der for medisinering for denne. BP skal alltid behandles medisinsk for å søke å motvirke nye episoder.

Med alle de traumer du har fortalt om (oppvekst, voldelig ekteskap etc.) + disse diagnosene, hadde det vel vært rett og rimelig at hun hadde tatt opp til vurdering om du skulle ha et DPS tilbud også. Har sagt det før - og tillater meg si det igjen - at jeg tror du ville hatt god nytte av gruppeterapi også. For å bli tryggere på deg selv i forhold til andre og øve deg på selvhevdelse, samspill osv i RL:

Hva sa utrederen i forhold til behandlingsbehov hos deg? Mener hun du skal finne psykolog/psykiater på privatmarkedet utenom DPS?

Du har også selv en gang sagt at du mistenkte flere diagnoser som du kjente deg igjen i. Bl.a EUPF og div. andre. Har du blitt utredet for dette? Det er jo viktig at alt kommer på bordet slik at du kan få best mulig behandling og oppfølging og et bedre liv!!

Siden du nå sitter igjen med en "uggen følelse" og tvil (slik jeg tolker deg), synes jeg det ikke er så dumt å vurdere få en second opinion. Da jeg ble utredet ble jeg spurt om en hel haug, det er veldig viktig for å utelukke en del og for å se hvor skoen trykker.

Hvorfor i huleste mente hun at du ikke skulle ta stemningsstabiliserende nå? Det at det ikke var hun selv som forhørte seg om ev. oppoversvingninger, høres _ikke_ helt bra ut. Min mening er at de som faktisk har utredningskompetanse, psykologer og psykiatere, er de som skal diagnostisere og utrede. Etter hva jeg har hørt har psykiatriske sykepleiere normal sykepleierutdanning fra høgskole 4 år + vidreutdanning på 1/2 år innen psykiatri. Sistnevnte er ikke mye (om det jeg har hørt stemmer). Eks. har spesialpedagoger med fordypning innen psykosiale vansker en ettåring spesialisering i psykiatri/pskologi. Og disse er ikke vurdert til å ha utredningskompetanse over hodet. Ville bare nevne det. Ikke for å uroe deg, men for å gi min støtte til at en second opinion kan være på sin plass.

Dette ble et langt svar visst. Hadde mye på hjerte:)

Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å svare.. Jeg fant ut jeg måtte roe meg litt ned før jeg svarte, for jeg har vært temmelig oppgitt :-)

Jeg fikk en ganske så negativ reaksjon etter timen i dag. Jeg føler meg ikke tatt på alvor i hele tatt, jeg er dypt skuffet, og jeg kjenner jeg begynner å bli temmelig irritert (_det_ er ikke ofte jeg blir irritert!).

Jeg er i ferd med å miste motivasjonen, men jeg klamrer meg nå til håpet om at min fastlege vil være med på en "secound opinion".

Jeg har aldri krevd noe, men nå tenker jeg at det er på tide jeg gjør det. For et er noe som ikke stemmer her. Jeg hadde alle gangene med meg et brev, hvor jeg hadde satt opp flere punkter over ting jeg sliter med, men hun så ikke en gang på det.

Jeg fortalte henne så sent som i dag at jeg bærer på en sterk maske, og at jeg slett ikke har det så bra som det ser ut som utad.

Forrige gang jeg var der, sa hun forresten at vi skulle bruke to timer til (men det ble altså i stedet bare en). I dag sa hun at hun til vanlig driver med behandling på et annet dps, men hjelper min kommune med å utrede pasienter fordi så mange står i kø (hun sa det er dette hun er god på).

Vel. Jeg sitter med det igjen med en følelse av å få unna den køen fortest mulig, og siden jeg ser så oppegående ut, så blir ikke jeg "prioritert".

Jeg vet at jeg er irritert nå, og da vet jeg at følelsene kan "ta over" og fornuften komme litt i bakleksa. Men jeg er skuffet, er jeg.

"Hva sa utrederen i forhold til behandlingsbehov hos deg? Mener hun du skal finne psykolog/psykiater på privatmarkedet utenom DPS?"

Hun henviser meg videre til en sosionom på dps, som skal hjelpe meg med å få til en individuell plan, pluss at jeg skulle få støttesamtaler hos denne, opptil 5 - 6 ganger. I tillegg kunne jeg bruke DOL.

Vel. For å være helt ærlig, synes jeg det er helt ok å bruke DOL. Det har vært viktig for meg. Men samtidig er det slitsomt å sitte slik foran en datamaskin over tid, og det går også utover andre ting. Jeg håpet at jeg skulle få hjelp i RL.. Samtidig merker jeg at flere kansje er lei av meg, og jeg kan godt forstå hvorfor. Derfor (og det at jeg trenger trenign i RL) har jeg ikke lyst til å bruke DOL mer enn nødvendig lenger heller.

"Du har også selv en gang sagt at du mistenkte flere diagnoser som du kjente deg igjen i. Bl.a EUPF og div. andre. Har du blitt utredet for dette? Det er jo viktig at alt kommer på bordet slik at du kan få best mulig behandling og oppfølging og et bedre liv!!"

Nei, jeg har ikke bedt om å bli utredet for dette. Jeg trodde min utreder kunne dette. Dessuten ville jeg være forsiktig med å "diagnostisere" meg selv, fordi det kunne ende helt feil. Men på det arket jeg hadde med meg, hadde jeg skrevet opp alle mine plager og symptomer.

"Da jeg ble utredet ble jeg spurt om en hel haug, det er veldig viktig for å utelukke en del og for å se hvor skoen trykker."

Brukter dere mange timer på denne? Jeg fikk ikke mange spørsmålene.. Mest bare om familieforhold, hvordan fortid hadde vært og om praktiske opplysninger. Jeg hadde 3 x 45 min utredning. Etter 5 min (?) i dag, fikk jeg diagnosen bipolar (og da var hun egentlig ferdig, men jeg nevnte det da hun sa hun var ferdig).

"Hvorfor i huleste mente hun at du ikke skulle ta stemningsstabiliserende nå?"

Vet ikke. Det sa hun ikke noe om. Jeg ble så "satt ut" at jeg bare nikket og sa "ok"... (Angrer meg for det, men det er typisk meg).

"Det at det ikke var hun selv som forhørte seg om ev. oppoversvingninger, høres _ikke_ helt bra ut."

Vel, nhd sa det hører med til utredningen at alle deprimerte blir spurt om dette.. Men jeg har skjønt at det må være ulik praksis rundt omkring..

"Min mening er at de som faktisk har utredningskompetanse, psykologer og psykiatere, er de som skal diagnostisere og utrede."

Min utreder er en spes. sykepleier. Jeg har ikke engang sett en psykiater eller psykolog...

Tusen takk for at du gir din støtte i at en secound opinion er på sin plass. Og igjen - takk for svar.

[Gjest Jente31]

"Gratulerer" med vel overstått utredning. Men virker som du er litt misfornøyd over tingenes tilstand; tar kanhende feil. Tror også du er litt sliten og tom etter at så mye som har skjedd; og kanskje er du "skuffet" over diagnosnene?? Kjenner meg mye igjen i deg( dine reaksjoner osv., våre historier er vidt forskjellige-). Syns du skal la alle opplysningene få synke ned i deg; før du starter en ny prosess med "second opinion" (aldri gjort det selv-).

Syns ellers du fikk et godt svar fra Bipolar11...jeg visst. Med unntak; psyk,sykepleier har lengre utdanning; tror mellom 12-15 mndr. Men de har ikke utrederansvar/-bemyndigelse. Det kommer under psykolog/psykiater; sistnevnte også medisinskfaglig ansvarlig.

Er du usikker/utrygg, ville jeg prøvd å få ny time hos psykiater som utredet deg; for å gå nøye gjennom sammen med deg, hvorfor vedkommende har kommet frm til _det_ resultatet. Du virker til å kunne trenge videre behandling, slik som "Bipolar" foreslår.

Lykke til,iallefall.

"Syns du skal la alle opplysningene få synke ned i deg; før du starter en ny prosess med "second opinion"

Ja, jeg skal gjøre det. Det er en uke til jeg skal til fastlegen, og godt er det, for nå kommer jeg til å ta en real pause fra alt dette. Akkurat nå er jeg bare oppgitt og motløs :-)

"Er du usikker/utrygg, ville jeg prøvd å få ny time hos psykiater som utredet deg; for å gå nøye gjennom sammen med deg, hvorfor vedkommende har kommet frm til _det_ resultatet. Du virker til å kunne trenge videre behandling, slik som "Bipolar" foreslår".

Synes du det virker som jeg trenger videre behandling..? Vet du, jeg har mest lyst til å bare legge meg ned å dø.. desverre. Jeg har lyst til å gi opp hele greia. Men jeg vet selvsagt at dette er bare tanker jeg har fordi alt ser så håpløst ut, og at jeg ikke kan gjøre det. Jeg føler at jeg ikke blir tatt på alvor. Og jeg kan ikke skjønne hva jeg evt må ha gjort feil, for jeg åpnet meg. Virkelig.... Jeg jobbet knall hardt, gjorde jeg, for å svare så godt jeg kunne.. Tror ikke jeg kunne gjort det bedre.

Ser dessuten at nhd heller ikke vil svare. Det sier sikkert litt, det også..

(eg ble utredet av en spes. sykepleier, og ikke psykiater.. )

Vel. Tusen takk for at du svarte, og for lykke ønskninger :-)

[Gjest Coriolis]

Jeg får ikke helt grep på hva som gjør at du er usikker på vurderingen, du sier ikke noe direkte om det i innlegget ditt. Hva er det du tviler på? Er det diagnosene?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener du burde fått psykoterapi ved en psykiatrisk poliklinikk. Når jeg vet hvor lenge du ventet på utredning og med din bakgrunn, skjønner jeg at kapasiteten er sprengt/dårlig utnyttet. Derfor tror jeg du må se lant etter dette - dessverre.

En second opinion vil kunne ha betydning for om du skal ha AD eller SS om din depresjon skal behandles medikamentelt.

Du har mer enn nok å ta fatt på. Derfor støtter jeg rådet om å ta mot det du får og utsette en evt ny vurdering.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å svare.. Jeg fant ut jeg måtte roe meg litt ned før jeg svarte, for jeg har vært temmelig oppgitt :-)

Jeg fikk en ganske så negativ reaksjon etter timen i dag. Jeg føler meg ikke tatt på alvor i hele tatt, jeg er dypt skuffet, og jeg kjenner jeg begynner å bli temmelig irritert (_det_ er ikke ofte jeg blir irritert!).

Jeg er i ferd med å miste motivasjonen, men jeg klamrer meg nå til håpet om at min fastlege vil være med på en "secound opinion".

Jeg har aldri krevd noe, men nå tenker jeg at det er på tide jeg gjør det. For et er noe som ikke stemmer her. Jeg hadde alle gangene med meg et brev, hvor jeg hadde satt opp flere punkter over ting jeg sliter med, men hun så ikke en gang på det.

Jeg fortalte henne så sent som i dag at jeg bærer på en sterk maske, og at jeg slett ikke har det så bra som det ser ut som utad.

Forrige gang jeg var der, sa hun forresten at vi skulle bruke to timer til (men det ble altså i stedet bare en). I dag sa hun at hun til vanlig driver med behandling på et annet dps, men hjelper min kommune med å utrede pasienter fordi så mange står i kø (hun sa det er dette hun er god på).

Vel. Jeg sitter med det igjen med en følelse av å få unna den køen fortest mulig, og siden jeg ser så oppegående ut, så blir ikke jeg "prioritert".

Jeg vet at jeg er irritert nå, og da vet jeg at følelsene kan "ta over" og fornuften komme litt i bakleksa. Men jeg er skuffet, er jeg.

"Hva sa utrederen i forhold til behandlingsbehov hos deg? Mener hun du skal finne psykolog/psykiater på privatmarkedet utenom DPS?"

Hun henviser meg videre til en sosionom på dps, som skal hjelpe meg med å få til en individuell plan, pluss at jeg skulle få støttesamtaler hos denne, opptil 5 - 6 ganger. I tillegg kunne jeg bruke DOL.

Vel. For å være helt ærlig, synes jeg det er helt ok å bruke DOL. Det har vært viktig for meg. Men samtidig er det slitsomt å sitte slik foran en datamaskin over tid, og det går også utover andre ting. Jeg håpet at jeg skulle få hjelp i RL.. Samtidig merker jeg at flere kansje er lei av meg, og jeg kan godt forstå hvorfor. Derfor (og det at jeg trenger trenign i RL) har jeg ikke lyst til å bruke DOL mer enn nødvendig lenger heller.

"Du har også selv en gang sagt at du mistenkte flere diagnoser som du kjente deg igjen i. Bl.a EUPF og div. andre. Har du blitt utredet for dette? Det er jo viktig at alt kommer på bordet slik at du kan få best mulig behandling og oppfølging og et bedre liv!!"

Nei, jeg har ikke bedt om å bli utredet for dette. Jeg trodde min utreder kunne dette. Dessuten ville jeg være forsiktig med å "diagnostisere" meg selv, fordi det kunne ende helt feil. Men på det arket jeg hadde med meg, hadde jeg skrevet opp alle mine plager og symptomer.

"Da jeg ble utredet ble jeg spurt om en hel haug, det er veldig viktig for å utelukke en del og for å se hvor skoen trykker."

Brukter dere mange timer på denne? Jeg fikk ikke mange spørsmålene.. Mest bare om familieforhold, hvordan fortid hadde vært og om praktiske opplysninger. Jeg hadde 3 x 45 min utredning. Etter 5 min (?) i dag, fikk jeg diagnosen bipolar (og da var hun egentlig ferdig, men jeg nevnte det da hun sa hun var ferdig).

"Hvorfor i huleste mente hun at du ikke skulle ta stemningsstabiliserende nå?"

Vet ikke. Det sa hun ikke noe om. Jeg ble så "satt ut" at jeg bare nikket og sa "ok"... (Angrer meg for det, men det er typisk meg).

"Det at det ikke var hun selv som forhørte seg om ev. oppoversvingninger, høres _ikke_ helt bra ut."

Vel, nhd sa det hører med til utredningen at alle deprimerte blir spurt om dette.. Men jeg har skjønt at det må være ulik praksis rundt omkring..

"Min mening er at de som faktisk har utredningskompetanse, psykologer og psykiatere, er de som skal diagnostisere og utrede."

Min utreder er en spes. sykepleier. Jeg har ikke engang sett en psykiater eller psykolog...

Tusen takk for at du gir din støtte i at en secound opinion er på sin plass. Og igjen - takk for svar.

At du ikke har sett snurten av en psykolog/psykiater under utredningen og at det er hun alene som har satt diagnosene, synes jeg er under enhver kritikk!

"Brukter dere mange timer på denne? Jeg fikk ikke mange spørsmålene.. Mest bare om familieforhold, hvordan fortid hadde vært og om praktiske opplysninger. Jeg hadde 3 x 45 min utredning. Etter 5 min (?) i dag, fikk jeg diagnosen bipolar (og da var hun egentlig ferdig, men jeg nevnte det da hun sa hun var ferdig)."

Da jeg var til utredning var det 3 konsultasjoner med psykologspesialist, totalt 180 min. I tillegg var jeg til to konsultasjoner hos overlegen, som er psykiater, totalt 120 min. Første konsultasjonen her var for å bekrefte endelig diagnose (psykologen var i tvil om det var BPII med eller uten Rapid Cycling) og medisinsk vurdering/oppstart. Etter denne timen var det oppfølging i forhold til det medisinske igjen, bl.a. fordi jeg kun gikk på AD før og den måtte seponeres pga forverring av BP. I tillegg fikk jeg konsultasjoner videre med psykologen som utredet, begynte psykoedukasjon mht forebygging av nye episoder. Videre etter dette har jeg hatt konsultasjoner videre med annen psykiater 2. hver uke og tidvis hver uke i håp om å finne rett medisinering ++++. Alt dette i regi av mitt lokale DPS. Var i grunnen ikke meningen at jeg skulle ha alle disse konsultasjonene, men fikk en særdeles dyp depresjon der tankene mine kvernet om død 24/7. Særlig da vi måtte starte opp med AD ved siden av SS og ADopptrapningen skape stort dødsønske. Da jeg ikke hadde tilbud utenfor DPS på privatmarkedet, ble det pga dette vurdert dithen av DPS`et at de måtte følge med opp videre. (Sikkert så jeg kunne unngå innleggelse...). At de "snudde på flisa" og har gitt meg fortsatt tilbud, er jeg kjempetakknemlig for! Uten dette tror jeg nesten at jeg kunne kommet i skade for å oppleve min 1. innleggelse! Jeg føler meg nå _veldig_ takknemlig og tatt på alvor. Mer og mer for hver hver uke!

Vet du at jeg forstår særs godt at du blir irritert etter avslutningen i dag. Heller ikke pent at du plutselig fikk avkuttet oppfølgingen med 1 time slik som varslet. Og at ikke det du har skrevet ned er blitt vektlagt eller sett på overhode! Dette er jo kjempeviktig informasjon!!!! Det ville også gitt henne _stor_ pekepinn på hva hun burde stilt mer spm om/utredet for.

Det med å bære på "masken" er en veldig viktig informasjon som må tas på alvor. At man ikke viser verden hvordan man egentlig har det, er selvsagt noe som er lært fra barndommen.

"Vel. Jeg sitter med det igjen med en følelse av å få unna den køen fortest mulig, og siden jeg ser så oppegående ut, så blir ikke jeg "prioritert". "

Skjønner den refleksjonen. Tror det er mye rett i dette!

Sosionomer kan bistå i forhold til trygdeapparat m.m. Noen sosionomer driver også mer "behandling", men da er de spesialistsosionomer. Om du skal til en vanlig sosionom, er det kanskje flott som et supplement. Men vel ikke akkurat nok? Det er veldig fint at vi kan bruke DOL, men som du sier det må hjelp i RL også. F.eks. kan ingen av oss følges opp medisinsk her (kan selvsagt stille NHD med.spm. og få gode svar/tips/info, men det blir jo ikke konsultasjoner over tid da)

Når psykepleieren ga deg BP diagnose etter 5 min (!!!) er det drøyt! I BP utredning _SKAL_ du gjennomgå en rekke spm. omkring hypomani + spm om det er BP i slekt m.videre. Man kan ikke stille slik diagnose på "Gefühlen". Dessuten hadde du ikke nevnt din oppstemthet i RL til henne, ville du helt klart ikke fått denne diagnosen heller. Likeså tenker jeg kan være tilfelle med det du har skrevet på arkene du tok med til hver time. Informasjon er gått tapt, hun må tydeligvis være vant til at pas. skal si ting face to face. Nå er det jo hun som skal stille spm.ene da og du som ut fra det besvare. En forutsetning for at utredningen skal bli solid og profesjonell i tilstrekkelig grad, er at det blir et bredt spekter av spm. Særlig vanlig er vel dette, etter hva jeg har forstått, når det gjelder en vanskelig oppvekst og mye "traumebagasje" (er da naturlig å tenke avklare (utelukke/mistenke) PTSD og sjekke for ev. PF-er osv. + Interpersonlige Problemer (relasjoner til andre mennesker).

Har du gjennomgått noen former for strukturerte intervjuer/fylt ut spørreskjemaer?

"Tusen takk for at du gir din støtte i at en secound opinion er på sin plass. Og igjen - takk for svar."

Vær så god:) Synes det er helt på sin plass. Er ikke noe godt å føle seg å måtte stå alene i en slik situasjon. Tror forresten jeg ville reagert mye som deg, om jeg hadde opplevd det du beskriver.

[cathlin]

På sikt kunne det kanskje være en mulighet å søke om privat psykolog/psykiater med driftsavtale? (Hvis det er en slik ordning i kommunen og du ikke får terapi fra dps).

Vet ikke om Nhd er enig med forslaget mitt(?) Bare en mulighet.

[Gjest Jente31]

Jeg mener du burde fått psykoterapi ved en psykiatrisk poliklinikk. Når jeg vet hvor lenge du ventet på utredning og med din bakgrunn, skjønner jeg at kapasiteten er sprengt/dårlig utnyttet. Derfor tror jeg du må se lant etter dette - dessverre.

En second opinion vil kunne ha betydning for om du skal ha AD eller SS om din depresjon skal behandles medikamentelt.

Du har mer enn nok å ta fatt på. Derfor støtter jeg rådet om å ta mot det du får og utsette en evt ny vurdering.

Tusen hjerlig takk for at du svarte..

Jeg bruker Efexor 225 mg (har brukt 150 mg siden 2003, økte før jul i fjor til 225 mg. Har hatt god virkning: iallefall slipper jeg å være så nedstemt som jeg var før jeg begynte på denne).

Du sier at en secound opinion kun vil ha betydning for hvilken medisin jeg vil ha bruk for om min depresjon skal behandles medikamentelt..

Vel.. Som du ser, bruker jeg AD.. Dette har jeg gjort, fordi min tidligere lege ville jeg skulle prøve det da jeg ble sykemeldt første gang for slitenhet (jeg nektet for at det var depresjon, jeg innså det ikke før i fjor høst). Fikk av denne legen diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse.

Kan et annet AD eller SS ha bedre virkning, tror du?

Men hva med bipolar diagnosen jeg fikk i dag? Skal ikke den behandles?

Jeg synes alt virker så merkelig..

Helt ærlig nhd - om du husker det jeg har skrevet - har du gjort deg opp noen tanker hvilken diagnose jeg kan ha? Ville du støttet bipolar diagnosen?

Eller tror du jeg rett og slett har hatt for mange belastninger gjennom hele livet, og at jeg "bare" har depresjon som følge av alt dette?

Du trenger ikke svare på dette. Og jeg tenker heller ikke å bruke dette i mot deg på noen måte. Dette er internett, og du har aldri møtt meg i RL. Man må ta sine forbehold.

Men jeg er nysjerrig..

Og. Jeg er skuffet over dps, for jeg har vært så motivert for å gjøre noe med alt. Det tok meg mange år å innse at alt dette var psykisk, og ikke fysisk som jeg var helt sikker på at det var.. Det å bli møtt slik jeg har blitt, gjør at jeg har mest lyst til å gi opp alt, og mister troen på alt dette.

Jeg har tenkt på Cathlin sitt forslag også, og skal forhøre meg med legen min neste tirsdag.

Tusen takk om du vil svare på dette også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen hjerlig takk for at du svarte..

Jeg bruker Efexor 225 mg (har brukt 150 mg siden 2003, økte før jul i fjor til 225 mg. Har hatt god virkning: iallefall slipper jeg å være så nedstemt som jeg var før jeg begynte på denne).

Du sier at en secound opinion kun vil ha betydning for hvilken medisin jeg vil ha bruk for om min depresjon skal behandles medikamentelt..

Vel.. Som du ser, bruker jeg AD.. Dette har jeg gjort, fordi min tidligere lege ville jeg skulle prøve det da jeg ble sykemeldt første gang for slitenhet (jeg nektet for at det var depresjon, jeg innså det ikke før i fjor høst). Fikk av denne legen diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse.

Kan et annet AD eller SS ha bedre virkning, tror du?

Men hva med bipolar diagnosen jeg fikk i dag? Skal ikke den behandles?

Jeg synes alt virker så merkelig..

Helt ærlig nhd - om du husker det jeg har skrevet - har du gjort deg opp noen tanker hvilken diagnose jeg kan ha? Ville du støttet bipolar diagnosen?

Eller tror du jeg rett og slett har hatt for mange belastninger gjennom hele livet, og at jeg "bare" har depresjon som følge av alt dette?

Du trenger ikke svare på dette. Og jeg tenker heller ikke å bruke dette i mot deg på noen måte. Dette er internett, og du har aldri møtt meg i RL. Man må ta sine forbehold.

Men jeg er nysjerrig..

Og. Jeg er skuffet over dps, for jeg har vært så motivert for å gjøre noe med alt. Det tok meg mange år å innse at alt dette var psykisk, og ikke fysisk som jeg var helt sikker på at det var.. Det å bli møtt slik jeg har blitt, gjør at jeg har mest lyst til å gi opp alt, og mister troen på alt dette.

Jeg har tenkt på Cathlin sitt forslag også, og skal forhøre meg med legen min neste tirsdag.

Tusen takk om du vil svare på dette også.

1. Jeg kan ikke si noe om det med bipolar siden jeg ikke kjenner mye til dette med oppoversvinginger. Noen ganger er det lett og entydig å fastslå at det har vært en hypomani. Andre ganger er dte utrolig vanskelig.

2. Du sier at Efexor har virket bra. "Never sell a winning horse".

3. Alternativet, om du har BPII, er Lamictal. Kan vurderes om du ikke kommer til målet med Efexor.

[Gjest Jente31]

1. Jeg kan ikke si noe om det med bipolar siden jeg ikke kjenner mye til dette med oppoversvinginger. Noen ganger er det lett og entydig å fastslå at det har vært en hypomani. Andre ganger er dte utrolig vanskelig.

2. Du sier at Efexor har virket bra. "Never sell a winning horse".

3. Alternativet, om du har BPII, er Lamictal. Kan vurderes om du ikke kommer til målet med Efexor.

"1. Jeg kan ikke si noe om det med bipolar siden jeg ikke kjenner mye til dette med oppoversvinginger. Noen ganger er det lett og entydig å fastslå at det har vært en hypomani. Andre ganger er dte utrolig vanskelig."

Skjønner. Jeg er også i tvil. Men dette har jeg i perioder opplevd i noen dager, for så å bli fullstendig utslitt og havne i kjellern (og det var utifra noe av dette min utreder stilte diagnosen):

Impulsivitet, bl.a i forhold til pengebruk og ting jeg sier og gjør, tankene raser og jeg får mange rare ideer til ting jeg skal gjøre (og skal helst gjøre mange ting på en gang), trenger lite søvn disse dagene, jeg har energi som ikke "ligner grisen", jeg har så mye selvtillit at jeg kan være midtpunkt - sier mye artig men også dumt uten å være kritisk (ulikt meg), ja jeg er ikke meg selv disse dagene osv osv..

2. Du sier at Efexor har virket bra. "Never sell a winning horse".

Enig med du. Jeg er fornøyd med denne.

"3. Alternativet, om du har BPII, er Lamictal. Kan vurderes om du ikke kommer til målet med Efexor."

Får kansje vurdere dette sammen med legen min senere..

Igjen, takk for betydningsfulle svar

.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

"1. Jeg kan ikke si noe om det med bipolar siden jeg ikke kjenner mye til dette med oppoversvinginger. Noen ganger er det lett og entydig å fastslå at det har vært en hypomani. Andre ganger er dte utrolig vanskelig."

Skjønner. Jeg er også i tvil. Men dette har jeg i perioder opplevd i noen dager, for så å bli fullstendig utslitt og havne i kjellern (og det var utifra noe av dette min utreder stilte diagnosen):

Impulsivitet, bl.a i forhold til pengebruk og ting jeg sier og gjør, tankene raser og jeg får mange rare ideer til ting jeg skal gjøre (og skal helst gjøre mange ting på en gang), trenger lite søvn disse dagene, jeg har energi som ikke "ligner grisen", jeg har så mye selvtillit at jeg kan være midtpunkt - sier mye artig men også dumt uten å være kritisk (ulikt meg), ja jeg er ikke meg selv disse dagene osv osv..

2. Du sier at Efexor har virket bra. "Never sell a winning horse".

Enig med du. Jeg er fornøyd med denne.

"3. Alternativet, om du har BPII, er Lamictal. Kan vurderes om du ikke kommer til målet med Efexor."

Får kansje vurdere dette sammen med legen min senere..

Igjen, takk for betydningsfulle svar

.

Etter disse veldig gode dagene der du faller ned igjen, hvor lenge ca. varer nededagene da?

Hadde du slike "sprudledager" før du begynte på medisinen i 03?

Det du forteller virker veldig som hypomani ja. Men om du bare har hatt depressive perioder før du startet på AD, er den trolig skapt av medisinen.

Hvordan er stabiliteten i stemningsleiet ditt nå når du går på AD?

[Gjest kan det være, umulig å si på nettet.....]

Etter disse veldig gode dagene der du faller ned igjen, hvor lenge ca. varer nededagene da?

Hadde du slike "sprudledager" før du begynte på medisinen i 03?

Det du forteller virker veldig som hypomani ja. Men om du bare har hatt depressive perioder før du startet på AD, er den trolig skapt av medisinen.

Hvordan er stabiliteten i stemningsleiet ditt nå når du går på AD?

Men...det kan også være ukritiske gode eupf tider, eller rett og slett godt humør, eller en måte å "skjule" seg på, eller at man forsøker å "se lyst på livet".... er umulig å fastslå her på nettet tror jeg....og er det vanlig med dissosiasjon i fh til bipolare?

Disse tingene kan jeg også kjenne meg igjen i, og jeg er IKKE bipolar. RL, er veien å gå, for diagnosene tror jeg.....

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Men...det kan også være ukritiske gode eupf tider, eller rett og slett godt humør, eller en måte å "skjule" seg på, eller at man forsøker å "se lyst på livet".... er umulig å fastslå her på nettet tror jeg....og er det vanlig med dissosiasjon i fh til bipolare?

Disse tingene kan jeg også kjenne meg igjen i, og jeg er IKKE bipolar. RL, er veien å gå, for diagnosene tror jeg.....

Ja, det kan være slike dager som du nevner. Derfor er det relevant å spørre om lengden og mønsteret i stabiliteten, tenkte jeg. Kan også være "arbeidsnarkomani" der man gjør så mye at man ikke får tid til å tenke på det som er vondt i livet, også daler man ned i grøfta etter kort tid igjen og begynner tenke, føle og deppe.

Bipolar og dissosiasjon utelukker ikke hverandre. Bipolar en i hovedsak en biologisk lidelse. Dissosiasjon er ikke det. Dissosiasjon er ikke en del av bipolar, men man kan ha begge eller flere problemer (diagnoser).

Klart en ikke kan si noe med helt sikkerhet her på nett. Man må bero seg på det vedkommende beretter og svare ut fra det. Men det er mange innspill en kan få her allikevel, på hva problemet synes å høre ut som.

Siden det nå er RL man lever i, må man forholde seg til den. Likevel kan vi skrive her også

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"1. Jeg kan ikke si noe om det med bipolar siden jeg ikke kjenner mye til dette med oppoversvinginger. Noen ganger er det lett og entydig å fastslå at det har vært en hypomani. Andre ganger er dte utrolig vanskelig."

Skjønner. Jeg er også i tvil. Men dette har jeg i perioder opplevd i noen dager, for så å bli fullstendig utslitt og havne i kjellern (og det var utifra noe av dette min utreder stilte diagnosen):

Impulsivitet, bl.a i forhold til pengebruk og ting jeg sier og gjør, tankene raser og jeg får mange rare ideer til ting jeg skal gjøre (og skal helst gjøre mange ting på en gang), trenger lite søvn disse dagene, jeg har energi som ikke "ligner grisen", jeg har så mye selvtillit at jeg kan være midtpunkt - sier mye artig men også dumt uten å være kritisk (ulikt meg), ja jeg er ikke meg selv disse dagene osv osv..

2. Du sier at Efexor har virket bra. "Never sell a winning horse".

Enig med du. Jeg er fornøyd med denne.

"3. Alternativet, om du har BPII, er Lamictal. Kan vurderes om du ikke kommer til målet med Efexor."

Får kansje vurdere dette sammen med legen min senere..

Igjen, takk for betydningsfulle svar

.

Impulsivitet, bl.a i forhold til pengebruk og ting jeg sier og gjør, tankene raser og jeg får mange rare ideer til ting jeg skal gjøre (og skal helst gjøre mange ting på en gang), trenger lite søvn disse dagene, jeg har energi som ikke "ligner grisen", jeg har så mye selvtillit at jeg kan være midtpunkt - sier mye artig men også dumt uten å være kritisk (ulikt meg), ja jeg er ikke meg selv disse dagene osv osv..

S: Høres ut som en rimelig sikker hypomani.

[Gjest Jente31]

Impulsivitet, bl.a i forhold til pengebruk og ting jeg sier og gjør, tankene raser og jeg får mange rare ideer til ting jeg skal gjøre (og skal helst gjøre mange ting på en gang), trenger lite søvn disse dagene, jeg har energi som ikke "ligner grisen", jeg har så mye selvtillit at jeg kan være midtpunkt - sier mye artig men også dumt uten å være kritisk (ulikt meg), ja jeg er ikke meg selv disse dagene osv osv..

S: Høres ut som en rimelig sikker hypomani.

Jeg kunne gjerne tenke meg å prøve Lamictal (eller helst orfiril, fordi jeg da kansje kunne slått to fluer i en smekk med tanke på migrenen? men skal drøfte alt dette med fastlegen min).

Jeg tenker å ta imot tilbudet på mitt dps (hos sosionom), ordne opp i andre ting først, og utsette min egen terapi.

Og. Jeg har tenkt litt;

Kan man søke seg direkte til et annet dps for å få psykoterapi (og vil/kan du evnt anbefale en god psykoterapeut på østlandet?).

I så fall vil jeg gjøre dette, selv om det kan bety at jeg må sette meg på en ny venteliste.Om jeg må kjøre noen mil til og fra, spiller ingen rolle. Det viktigste for meg må nå bli å vite at jeg faktisk får den hjelpen jeg trenger, og jeg er villig til å reise et stykke om jeg vet at jeg kommer til en som er dyktig.

Denne tråden ble et skikkelig rop om hjelp fra min side, og jeg takker for alle svar.

[Gjest Jente31]

At du ikke har sett snurten av en psykolog/psykiater under utredningen og at det er hun alene som har satt diagnosene, synes jeg er under enhver kritikk!

"Brukter dere mange timer på denne? Jeg fikk ikke mange spørsmålene.. Mest bare om familieforhold, hvordan fortid hadde vært og om praktiske opplysninger. Jeg hadde 3 x 45 min utredning. Etter 5 min (?) i dag, fikk jeg diagnosen bipolar (og da var hun egentlig ferdig, men jeg nevnte det da hun sa hun var ferdig)."

Da jeg var til utredning var det 3 konsultasjoner med psykologspesialist, totalt 180 min. I tillegg var jeg til to konsultasjoner hos overlegen, som er psykiater, totalt 120 min. Første konsultasjonen her var for å bekrefte endelig diagnose (psykologen var i tvil om det var BPII med eller uten Rapid Cycling) og medisinsk vurdering/oppstart. Etter denne timen var det oppfølging i forhold til det medisinske igjen, bl.a. fordi jeg kun gikk på AD før og den måtte seponeres pga forverring av BP. I tillegg fikk jeg konsultasjoner videre med psykologen som utredet, begynte psykoedukasjon mht forebygging av nye episoder. Videre etter dette har jeg hatt konsultasjoner videre med annen psykiater 2. hver uke og tidvis hver uke i håp om å finne rett medisinering ++++. Alt dette i regi av mitt lokale DPS. Var i grunnen ikke meningen at jeg skulle ha alle disse konsultasjonene, men fikk en særdeles dyp depresjon der tankene mine kvernet om død 24/7. Særlig da vi måtte starte opp med AD ved siden av SS og ADopptrapningen skape stort dødsønske. Da jeg ikke hadde tilbud utenfor DPS på privatmarkedet, ble det pga dette vurdert dithen av DPS`et at de måtte følge med opp videre. (Sikkert så jeg kunne unngå innleggelse...). At de "snudde på flisa" og har gitt meg fortsatt tilbud, er jeg kjempetakknemlig for! Uten dette tror jeg nesten at jeg kunne kommet i skade for å oppleve min 1. innleggelse! Jeg føler meg nå _veldig_ takknemlig og tatt på alvor. Mer og mer for hver hver uke!

Vet du at jeg forstår særs godt at du blir irritert etter avslutningen i dag. Heller ikke pent at du plutselig fikk avkuttet oppfølgingen med 1 time slik som varslet. Og at ikke det du har skrevet ned er blitt vektlagt eller sett på overhode! Dette er jo kjempeviktig informasjon!!!! Det ville også gitt henne _stor_ pekepinn på hva hun burde stilt mer spm om/utredet for.

Det med å bære på "masken" er en veldig viktig informasjon som må tas på alvor. At man ikke viser verden hvordan man egentlig har det, er selvsagt noe som er lært fra barndommen.

"Vel. Jeg sitter med det igjen med en følelse av å få unna den køen fortest mulig, og siden jeg ser så oppegående ut, så blir ikke jeg "prioritert". "

Skjønner den refleksjonen. Tror det er mye rett i dette!

Sosionomer kan bistå i forhold til trygdeapparat m.m. Noen sosionomer driver også mer "behandling", men da er de spesialistsosionomer. Om du skal til en vanlig sosionom, er det kanskje flott som et supplement. Men vel ikke akkurat nok? Det er veldig fint at vi kan bruke DOL, men som du sier det må hjelp i RL også. F.eks. kan ingen av oss følges opp medisinsk her (kan selvsagt stille NHD med.spm. og få gode svar/tips/info, men det blir jo ikke konsultasjoner over tid da)

Når psykepleieren ga deg BP diagnose etter 5 min (!!!) er det drøyt! I BP utredning _SKAL_ du gjennomgå en rekke spm. omkring hypomani + spm om det er BP i slekt m.videre. Man kan ikke stille slik diagnose på "Gefühlen". Dessuten hadde du ikke nevnt din oppstemthet i RL til henne, ville du helt klart ikke fått denne diagnosen heller. Likeså tenker jeg kan være tilfelle med det du har skrevet på arkene du tok med til hver time. Informasjon er gått tapt, hun må tydeligvis være vant til at pas. skal si ting face to face. Nå er det jo hun som skal stille spm.ene da og du som ut fra det besvare. En forutsetning for at utredningen skal bli solid og profesjonell i tilstrekkelig grad, er at det blir et bredt spekter av spm. Særlig vanlig er vel dette, etter hva jeg har forstått, når det gjelder en vanskelig oppvekst og mye "traumebagasje" (er da naturlig å tenke avklare (utelukke/mistenke) PTSD og sjekke for ev. PF-er osv. + Interpersonlige Problemer (relasjoner til andre mennesker).

Har du gjennomgått noen former for strukturerte intervjuer/fylt ut spørreskjemaer?

"Tusen takk for at du gir din støtte i at en secound opinion er på sin plass. Og igjen - takk for svar."

Vær så god:) Synes det er helt på sin plass. Er ikke noe godt å føle seg å måtte stå alene i en slik situasjon. Tror forresten jeg ville reagert mye som deg, om jeg hadde opplevd det du beskriver.

Tusen takk for alle svar og innspill, bipolar II..

Jeg skal svare deg senere i dag, må av gårde på jobb nå :-)

[Gjest Jente31]

På sikt kunne det kanskje være en mulighet å søke om privat psykolog/psykiater med driftsavtale? (Hvis det er en slik ordning i kommunen og du ikke får terapi fra dps).

Vet ikke om Nhd er enig med forslaget mitt(?) Bare en mulighet.

Jeg har tenkt på dette som en mulighet også, vi får se. Takker for svar :-)

[Gjest Jente31]

Jeg får ikke helt grep på hva som gjør at du er usikker på vurderingen, du sier ikke noe direkte om det i innlegget ditt. Hva er det du tviler på? Er det diagnosene?

Etter nærmere ettertanke fikk jeg 2x45 min utredning, fordi går dagen gikk med til oppsummeriing.

Jeg tviler på at jeg er blitt hørt skikkelig i forhold til utredningen, og jeg ønsker å få den hjelpen jeg trenger aller mest - nemlig psykoterapi (som også nhd nevner).

Beklager at jeg ikke var mer presis (var temmelig opprørt i går).

Takk for innspill :-)