Hvor vondt er det å føde?

[Lotte :o)]

Ja, det er vel svært få fødende som smiler og ler seg gjennom fødsel...

Men nei, smertene var overkommelige - husk; man dør ikke av smerte. Og dette er "positive smerter", men en fenomenal belønning. Jeg har født 3 ganger = 3 vidt forskjellige fødsler.

Akupunktur kan anbefales, lystgass er også gildt )

[Niffi]

Et av de spørsmålene som er fullstendig umulig å besvare. Envher fødsel er forskjellig, både i smerteintensitet og i hvordan smerten oppleves.

Jeg har fått 3 barn, første ved keisersnitt pga seteleie, de to andre har jeg født vaginalt.

Den første vaginale fødselen varte i 70 timer! Likevel var det absolutt ikke ille. 1 time etter at hun var født var jeg helt overbevist om at jeg ville føde en gang til. Det var slik en utrolig, vanvittig sterk opplevelse.

Ja, det var vondt, men jeg følte jeg var i kontroll hele tiden.

Når jeg så skulle føde tredjemann gledet jeg meg nesten til fødselen. Også ble det fullstendig anderledes. Den varte i 28 timer, men var absolutt mer smertefull og jeg hadde overhodet ikke kontroll. Det viste seg i ettertid at han lå med ansiktet vendt oppover, og da blir det mer smertefullt - sa jordmor.

Det er skikkelig vondt å føde. Likevel er den lengste tiden - åpningsfasen - preget av lange perioder uten vondt også. Du har bare vondt akkurat når rien holder på. Så kjenner du ingenting mellom riene.

Etterhvert kommer riene tettere og tettere, og så kommer du til et punkt der du ikke tror du makter mer. Da e det rett før du starter på pressriene. Akkurat denne overgangsfasen er kjempetøff, men varer sjelden særlig lenge.

Når pressriene kommer så nærmer det seg slutten! Det er tungt å presse barnet helt ned, og når hodet presser seg ut gjør det vondt. Likevel er det ikke så ille som jeg hadde trodd før jeg hadde prøvd. Det føles litt som når man er skikkelig bærsjetrengt, også er man ganske forstoppet. Man må presse, har ikke noe valg, men det gjør vondt. Man kjenner at hodet kommer lenger og lenger ned, og så - plutselig sprenges man helt ut og hodet er ute! O' lettelse!!! Så presser man bare litt til, så kommer resten av kroppen ut. Det kjennes det også, men ikke så sterkt som hodet.

Og så kommer det mest utrolige av alt. Det er som må skru av en bryter, og alle smertene er borte. Kroppen faller til ro, og man er fullstendig utslitt, og fullstendig overmannet av merkelige følelser. Er man da heldig får man barnet lagt på brystet og kan kikke på dette nye mennesket man har laget og satt til verden.

Den store lykkefølelsen behøver ikke å komme med en gang, men det gjør ingen ting. Man har utført en vanvittig stor bragd likevel.

Etter 5-15 minutter kommer det gjerne et par mindre rier til som skal hjelpe til med å få ut morkaken. Så ligger man der og blir kanskje sydd. Barnet blir tørket, veid og målt, og så får man finne roen igjen. Etter en stund er det godt å komme seg opp og ta seg en dusj. Man er rimelig svett og ganske "klissete" etter en slik kraftanstrengelse

Hvis det å føde var ulidelig vondt, så hadde vel ingen orket å føde flere ganger. Men det er jo akkurat det vi gjør. Vi føder igjen og igjen. Det er ikke det at vi glemmer hvor vondt det var, vi bare velger å fortrenge litt - og fokusere på at smertene faktisk bare er en liten del av en fantastisk opplevelse

Dette beskrev du UTROLIG bra, Jubalong :-)

Klem til deg

[jubalong70]

Dette beskrev du UTROLIG bra, Jubalong :-)

Klem til deg

Klemmen er mottatt og satt veldig pris på

[Gjest Elextra]

En fantastisk beskrivelse, som jeg absolutt kjente meg igjen i . Selv om mine fødsler (heldigvis) var kortere og "enklere" enn dine.

Denne havnet feil sted.. (skulle undre Jubalong70)

[Gjest Elextra]

Et av de spørsmålene som er fullstendig umulig å besvare. Envher fødsel er forskjellig, både i smerteintensitet og i hvordan smerten oppleves.

Jeg har fått 3 barn, første ved keisersnitt pga seteleie, de to andre har jeg født vaginalt.

Den første vaginale fødselen varte i 70 timer! Likevel var det absolutt ikke ille. 1 time etter at hun var født var jeg helt overbevist om at jeg ville føde en gang til. Det var slik en utrolig, vanvittig sterk opplevelse.

Ja, det var vondt, men jeg følte jeg var i kontroll hele tiden.

Når jeg så skulle føde tredjemann gledet jeg meg nesten til fødselen. Også ble det fullstendig anderledes. Den varte i 28 timer, men var absolutt mer smertefull og jeg hadde overhodet ikke kontroll. Det viste seg i ettertid at han lå med ansiktet vendt oppover, og da blir det mer smertefullt - sa jordmor.

Det er skikkelig vondt å føde. Likevel er den lengste tiden - åpningsfasen - preget av lange perioder uten vondt også. Du har bare vondt akkurat når rien holder på. Så kjenner du ingenting mellom riene.

Etterhvert kommer riene tettere og tettere, og så kommer du til et punkt der du ikke tror du makter mer. Da e det rett før du starter på pressriene. Akkurat denne overgangsfasen er kjempetøff, men varer sjelden særlig lenge.

Når pressriene kommer så nærmer det seg slutten! Det er tungt å presse barnet helt ned, og når hodet presser seg ut gjør det vondt. Likevel er det ikke så ille som jeg hadde trodd før jeg hadde prøvd. Det føles litt som når man er skikkelig bærsjetrengt, også er man ganske forstoppet. Man må presse, har ikke noe valg, men det gjør vondt. Man kjenner at hodet kommer lenger og lenger ned, og så - plutselig sprenges man helt ut og hodet er ute! O' lettelse!!! Så presser man bare litt til, så kommer resten av kroppen ut. Det kjennes det også, men ikke så sterkt som hodet.

Og så kommer det mest utrolige av alt. Det er som må skru av en bryter, og alle smertene er borte. Kroppen faller til ro, og man er fullstendig utslitt, og fullstendig overmannet av merkelige følelser. Er man da heldig får man barnet lagt på brystet og kan kikke på dette nye mennesket man har laget og satt til verden.

Den store lykkefølelsen behøver ikke å komme med en gang, men det gjør ingen ting. Man har utført en vanvittig stor bragd likevel.

Etter 5-15 minutter kommer det gjerne et par mindre rier til som skal hjelpe til med å få ut morkaken. Så ligger man der og blir kanskje sydd. Barnet blir tørket, veid og målt, og så får man finne roen igjen. Etter en stund er det godt å komme seg opp og ta seg en dusj. Man er rimelig svett og ganske "klissete" etter en slik kraftanstrengelse

Hvis det å føde var ulidelig vondt, så hadde vel ingen orket å føde flere ganger. Men det er jo akkurat det vi gjør. Vi føder igjen og igjen. Det er ikke det at vi glemmer hvor vondt det var, vi bare velger å fortrenge litt - og fokusere på at smertene faktisk bare er en liten del av en fantastisk opplevelse

En fantastisk beskrivelse, som jeg absolutt kjente meg igjen i . Selv om mine fødsler (heldigvis) var kortere og "enklere" enn dine.

(kommentaren min havnet først feil sted)

[Gjest mij]

Første fødsel var for meg ille. Men det var mange årsaker til det, ikke bare selve smertene. Lang historie.

Andre fødsel var slett ikke ille i det hele tatt. Helt sant. Men sånn er det gjerne med fødsel nr. 2.

[dolores83]

Min fødsel var ikke grusom i det hele tatt. Klart det er vondt, men det går over, og de aller fleste har pauser fra smertene mellom riene.

Jeg trodde på forhånd at jeg ville takle smertene dårlig, men det gikk kjempefint. Jeg konsentrerte meg veldig om å puste riktig gjennom riene, det var veldig greit å ha noe annet enn smertene å fokusere på. Min fødsel gikk fort (fem timer fra vannet gikk til gutten var ute), så det ble ikke tid til noe smertelindrings-greier. Sånn i ettertid kan jeg jo si at jeg ikke trengte det heller;)

Forresten så var alle våkennettene etter at babyen ble født mye verre enn fødselen. Det er sant. Jeg var klar for å selge sønnen min på Finn.no mang en natt.

[jubalong70]

En fantastisk beskrivelse, som jeg absolutt kjente meg igjen i . Selv om mine fødsler (heldigvis) var kortere og "enklere" enn dine.

(kommentaren min havnet først feil sted)

He, he. De var lange fødslene mine, ja. Første var ikke så komplisert, men den andre...uff...Ikke direkte komplisert, men kaotisk

[Gjest Elextra]

He, he. De var lange fødslene mine, ja. Første var ikke så komplisert, men den andre...uff...Ikke direkte komplisert, men kaotisk

Fikk litt angst av å høre om slike lange fødsler før jeg fødte selv, ja. Pussig nok begynte mine fødsler omtrent samtidig på døgnet - var i gang og på sykehuset ved 10-11-tiden på kvelden, og i god tid før det ble morgen var barnet ute - begge gangene. Første fødsel var helt etter boka (et uttrykk også jordmoren brukte ved gjennomgangen) - andre gangen var noe mer kaotisk - i den grad en kan bruke dette uttrykket om en slik fødsel :-).

[Gjest Elextra]

For meg var riene vondest,ikke selve fodselen! Riene kan for meg sammenlignes med veldig sterke menssmerter.Jeg kjente det veldig godt nederst i ryggen,og nedover laarene! Ellers var pressriene en befrielse,og ikke vonde i det hele tatt!

Jeg var saa heldig,og hadde en veldig rask og grei fodsel. Selvsagt var det vondt, men klarte meg kun med lystgass, og fodselen var over paa 4 timer!!

Presis som min første fødsel :-).

[Gjest Elextra]

[quote name=Lotte )' timestamp='1192303563' post='3695027]

Ja, det er vel svært få fødende som smiler og ler seg gjennom fødsel...

Men nei, smertene var overkommelige - husk; man dør ikke av smerte. Og dette er "positive smerter", men en fenomenal belønning. Jeg har født 3 ganger = 3 vidt forskjellige fødsler.

Akupunktur kan anbefales, lystgass er også gildt )

Akupunktur er populært, og stod også på ønskelisten min da jeg skulle føde. Men dessverre er det få jordmødre som kan dette, og ingen kyndige var på vakt da jeg skulle føde - noen av gangene.

[laban]

Jeg vil på ingen måte bruke ordet grusomt om det jeg opplevde under noen av fødslene. Jeg har gjort det to ganger og forventet at det skulle være atskillig verre.

[Gjest Elextra]

Selvfølgelig er det vondt, men det var faktisk lettere enn jeg hadde forestilt meg.

[Gjest togli]

Jeg har født tre ganger og ingen av fødslene var det jeg kan kalle "grusomme". For min del kunne jeg godt ha født 10 ganger til tror jeg Det er så utrolig spennende å føde!!!

Jovisst var det vondt, men det var smerte med mening. Jo mer smerter, jo nærmere var jeg å holde babyen i armene mine:)

For meg var selve riene helt greie. Det var vondt å nå rietoppen, men mellom riene leste jeg avisa og kjente ikke det dugg

Utdrivingsfasen var det vondeste for meg. Det var tungt å presse ut en stor baby selv om kroppen jo hadde forberedt seg til dette gjennom rieaktiviteten. Utrolig at det går an

Det rare er at når man går gravid, så vil tanken på fødsel oftest modnes gjennom svangerskapets ni mnd. På slutten vil man ofte ikke annet enn å føde

Det er vel ytterst få som kun får ett barn fordi de ikke tør å føde igjen, så dette går som regel veldig bra!

[lurvelita]

Hei, ja det er grusomt ondt å føde, men det er som oftest ikke uutholdelig. Hvor smertefult det er avhenger av mye. : om du tar smertestillende, tilstanden din før fødselen (bakkenløsning fks), hvor høy smerteterskel du har, lengden på fødselen, om du blir satt igang eller ei, om du har foreberedt det psykisk osv

Når folk spør meg hvordan det var å føde, blir jeg veldig usikker. Jeg husker ikke hvordan smertene var... jeg husker bare tankene mine under fødselen om du forstår... Tankene mine var slik at jeg kan konkludere med at det var vondt..Under fødselen sa jeg at jeg ALDRI skulle føde mer.. Og rett etter fødslen sa jeg at dette var da ikke så gale. Noen uker etter fødselen gledet jeg meg til jeg skulle føde igjen... Ulogisk, ja, men slik er det. For fødselsopplevelsen i seg selv er større enn smertene...

[Gjest Mor til Oliver]

Har ikke lest alle trådene du har fått, men her er min erfaring. Fødsel er vondt.Fryktelig vondt, men det er en helt annene type smerte enne om du f.eks slår deg eller kapper av fingeren hvis du skjønner.Det som er så fint er også at smertene blir helt borte når du får det lille vidunderet på magen :-) Når man skal ha barn tror jeg det er greit og innfinne seg med at det er j.....vondt, men det går over.Man overlever den smerten den lille stunden det varer.

[Gjest søtmons]

Har ikke lest alle trådene du har fått, men her er min erfaring. Fødsel er vondt.Fryktelig vondt, men det er en helt annene type smerte enne om du f.eks slår deg eller kapper av fingeren hvis du skjønner.Det som er så fint er også at smertene blir helt borte når du får det lille vidunderet på magen :-) Når man skal ha barn tror jeg det er greit og innfinne seg med at det er j.....vondt, men det går over.Man overlever den smerten den lille stunden det varer.

Jeg synes fødselen var helt helt helt grusom, og nå ett år etter kvier jeg meg veldig for å gjøre det igjen. Jeg var livredd og følte jeg skulle dø på slutten, pressriene fikk meg omtrent til å besvime. De vonde minnene fader ut litt etterhvert, det er vel det som gjør at de fleste får flere barn:)

[fuji1365380447]

Hei, ja det er grusomt ondt å føde, men det er som oftest ikke uutholdelig. Hvor smertefult det er avhenger av mye. : om du tar smertestillende, tilstanden din før fødselen (bakkenløsning fks), hvor høy smerteterskel du har, lengden på fødselen, om du blir satt igang eller ei, om du har foreberedt det psykisk osv

Når folk spør meg hvordan det var å føde, blir jeg veldig usikker. Jeg husker ikke hvordan smertene var... jeg husker bare tankene mine under fødselen om du forstår... Tankene mine var slik at jeg kan konkludere med at det var vondt..Under fødselen sa jeg at jeg ALDRI skulle føde mer.. Og rett etter fødslen sa jeg at dette var da ikke så gale. Noen uker etter fødselen gledet jeg meg til jeg skulle føde igjen... Ulogisk, ja, men slik er det. For fødselsopplevelsen i seg selv er større enn smertene...

''Jeg husker ikke hvordan smertene var... jeg husker bare tankene mine under fødselen om du forstår... Tankene mine var slik at jeg kan konkludere med at det var vondt..Under fødselen sa jeg at jeg ALDRI skulle føde mer.. Og rett etter fødslen sa jeg at dette var da ikke så gale. Noen uker etter fødselen gledet jeg meg til jeg skulle føde igjen... Ulogisk, ja, men slik er det. For fødselsopplevelsen i seg selv er større enn smertene...''

Utrolig god beskrivelse. Akkurat slik hadde jeg det også. Her om dagen tok jeg meg i å glede meg til neste gang jeg skal føde (en gang i fremtiden). HÆ?! Mens det sto på trodde jeg faktisk at jeg skulle dø av smerte.

Nå gleder jeg meg til å ri av den bølgen av urkraft en gang til. Forstå det den som kan.

[Shadow 650]

Et av de spørsmålene som er fullstendig umulig å besvare. Envher fødsel er forskjellig, både i smerteintensitet og i hvordan smerten oppleves.

Jeg har fått 3 barn, første ved keisersnitt pga seteleie, de to andre har jeg født vaginalt.

Den første vaginale fødselen varte i 70 timer! Likevel var det absolutt ikke ille. 1 time etter at hun var født var jeg helt overbevist om at jeg ville føde en gang til. Det var slik en utrolig, vanvittig sterk opplevelse.

Ja, det var vondt, men jeg følte jeg var i kontroll hele tiden.

Når jeg så skulle føde tredjemann gledet jeg meg nesten til fødselen. Også ble det fullstendig anderledes. Den varte i 28 timer, men var absolutt mer smertefull og jeg hadde overhodet ikke kontroll. Det viste seg i ettertid at han lå med ansiktet vendt oppover, og da blir det mer smertefullt - sa jordmor.

Det er skikkelig vondt å føde. Likevel er den lengste tiden - åpningsfasen - preget av lange perioder uten vondt også. Du har bare vondt akkurat når rien holder på. Så kjenner du ingenting mellom riene.

Etterhvert kommer riene tettere og tettere, og så kommer du til et punkt der du ikke tror du makter mer. Da e det rett før du starter på pressriene. Akkurat denne overgangsfasen er kjempetøff, men varer sjelden særlig lenge.

Når pressriene kommer så nærmer det seg slutten! Det er tungt å presse barnet helt ned, og når hodet presser seg ut gjør det vondt. Likevel er det ikke så ille som jeg hadde trodd før jeg hadde prøvd. Det føles litt som når man er skikkelig bærsjetrengt, også er man ganske forstoppet. Man må presse, har ikke noe valg, men det gjør vondt. Man kjenner at hodet kommer lenger og lenger ned, og så - plutselig sprenges man helt ut og hodet er ute! O' lettelse!!! Så presser man bare litt til, så kommer resten av kroppen ut. Det kjennes det også, men ikke så sterkt som hodet.

Og så kommer det mest utrolige av alt. Det er som må skru av en bryter, og alle smertene er borte. Kroppen faller til ro, og man er fullstendig utslitt, og fullstendig overmannet av merkelige følelser. Er man da heldig får man barnet lagt på brystet og kan kikke på dette nye mennesket man har laget og satt til verden.

Den store lykkefølelsen behøver ikke å komme med en gang, men det gjør ingen ting. Man har utført en vanvittig stor bragd likevel.

Etter 5-15 minutter kommer det gjerne et par mindre rier til som skal hjelpe til med å få ut morkaken. Så ligger man der og blir kanskje sydd. Barnet blir tørket, veid og målt, og så får man finne roen igjen. Etter en stund er det godt å komme seg opp og ta seg en dusj. Man er rimelig svett og ganske "klissete" etter en slik kraftanstrengelse

Hvis det å føde var ulidelig vondt, så hadde vel ingen orket å føde flere ganger. Men det er jo akkurat det vi gjør. Vi føder igjen og igjen. Det er ikke det at vi glemmer hvor vondt det var, vi bare velger å fortrenge litt - og fokusere på at smertene faktisk bare er en liten del av en fantastisk opplevelse

Heisann!

" mewantbaby" linker til dette svaret.

Å føde med et barn med nesa opp, har eg også gjort.

Fødselen "min" var unna på 2 timer og ikke 28 timer. Såg ikke hodet under pressriene i det hele tatt, og det sa "plopp" og ungen skjøt ut. Sikkert 1/2 meter.

Eg var skikkelig mørbanka i dagevis etterpå.

Ja, ja. )

Men likevel fantastisk.

I dag er babyen blitt 4 år, og mammas lille "pippi".

[jubalong70]

Heisann!

" mewantbaby" linker til dette svaret.

Å føde med et barn med nesa opp, har eg også gjort.

Fødselen "min" var unna på 2 timer og ikke 28 timer. Såg ikke hodet under pressriene i det hele tatt, og det sa "plopp" og ungen skjøt ut. Sikkert 1/2 meter.

Eg var skikkelig mørbanka i dagevis etterpå.

Ja, ja. )

Men likevel fantastisk.

I dag er babyen blitt 4 år, og mammas lille "pippi".

He, he jeg synes jeg ser babyen som bare fyker ut

Så flott at fødselen ikke tok så lang tid.