takk for svar

[tippy]

Det er godt å vite at noen har tro på meg! I et halvt år, har jeg jobbet ræva av meg for å legge grunnlaget for å kunne bli frisk.... Spesialister fortalte meg, at jeg var ei jente som hadde gjort en super jobb. O g ja. Jeg har virkelig satt inn alle krefter... For at jeg engang kanskje skal kunne se livets lyse sider.. Bygge opp igjen nettverket mitt... men det er så vanskelig, når jeg ikke engang skimter en liten solstråle..... Viljen min har hatt et tusentals tilbakefall, og det vil sikkert komme et tusentalls til....men så fort jeg gir uttrykk for at ting går til helvete, står behandlerene mine , foreldrene, søsknene, tantebarna, og vennene mine der klare til å ta meg imot..

Hvordan kan man dra fra det???

Hvordan kan jeg fortsette å gjøre dette, når jeg ser hvordan det skader de jeg er mest glad i? Når jeg ser hvor fortvilte jeg har gjort dem... For ikke å glemme klassen min... de har støttet meg, og vært fantastiske.... Kan jeg ikke bare for en gangs skyld gjøre dem glade...og bli frisk???

Jeg vet at..... jeg kommer til å mislykkes, for det er alt jeg kan... Ja, ja.... det var mine tanker for i dag!

Jeg har hatt fire lange vonde uker..... Kommer det vonde snart til å slippe taket i meg? Sånn at jeg kan få levè?

Bla, bla bla... bare babler surr som vanlig..

God nattà dere.... Gla i dere!!!

Klem

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære tippy! For mange er det truende å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det kan være urovekkende å strebe mot noe nytt som en ikke kjenner. Dette trenger de fleste hjelp for å klare, å ha mot, kraft, vilje, styrke til å kjempe videre til en forandring. Jeg støtter opp om Jorunns svar til deg og ønsker deg også lykke til på din vei videre!

[Gjest EllaPella]

Har du både foreldre,søsken, tantebarn,klasse og venner???

Da er du en HELDIG kvinne!