Er det egentlig et problem?

[Soria]

Jeg burde være voksen nok til å vite bedre, men jeg klarer ikke helt å innse at jeg har et problem. Jeg har fortalt behandlere om matstyret mitt, men jeg kan ikke si jeg har møtt noen som egentlig forstår. Kanskje er det fordi jeg selv ikke klarer helt å innse det?

Jeg veksler mellom streng slanking eller sulting og overspising. Jeg går litt opp i vekt, og så går jeg ned igjen. Jeg fyker opp de kiloene, og strever fryktelig for å gå ned de samme kiloene, gang på gang.

Jeg har kontroll når jeg går ned for jeg tør ikke gå under en viss vekt på grunn av familie. Og opp så snur jeg når jeg når den grensen. Det er når jeg går opp at jeg føler at jeg mangler kontroll, men bare når jeg må være blant folk. Da føler jeg meg fæl.

Jeg lever stort sett isolert og spiser sjelden blant folk så jeg merker ikke at det er et problem til daglig. Når jeg spise blant andre enn familie er det vanskelig.

På grunn av at jeg stort sett bare er alene føler jeg det ikke som et problem. Jeg styrer liksom bare med det på min måte. I løpet av de siste månedene har jeg vært innlagt på grunn av andre ting også, og har sett at jeg får mye større problemer med å takle det da. Jeg kan takle å spise blant folk selv om det er vanskelig. Det er hvordan jeg blir seende ut som er problemet.

Noen vil kalle dette en sf, men jeg veksler veldig. Klarer visst aldri å finne ut av det.

[Soria]

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å ønske meg bulimi, men etterhvert har jeg faktisk begynt å gjøre nettopp det. Jeg klarer ikke å kaste opp og vet at jeg burde være glad for det, men den måten jeg gjør det på nå er så slitsom fordi det er så vanskelig å la maten være.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Soria! Det er ikke alltid lett å skille mellom frisk-normal-syk i forhold til spiseforstyrrelser. Likevel sier vi at dersom en er overopptatt av mat, vekt, kropp og utseende har en en spiseforstyrrelse. Sf regnes til de psykiske lidelsene slik at tanker og følelser blir vanskelig å holde styr/ha kontroll over.Samtidig blir kroppslige symptomer framtredende og tildels svært vanskelig å forholde seg til. Det er kjent at mange selv har vanskelig for å se, skjønne, forstå at de har en sf og også som du beskriver trekker seg unna andre mennesker, isolerer seg. Jeg opplever at du er i faresonen og anbefaler deg å søke hjelp så snart som mulig. Prøv så godt du kan å formidle hvordan du egentlig strever enten til lærer, helsesøster, lege eller snakk med en som du stoler (foreldre, søsken, venn/venninne, tante, onkel osv.) på som kan være til støtte for deg på veien videre. Noen velger å kontakte selvhjelperorganisasjonene som Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser- IKS, internettadr.; www.iks.no eller Anoreksia/Bulimia-Foreningen, internettadr.;www.abf.no. Lykke til på veien videre!