Er jeg bare teit?

[Gjest Lene001]

Hei!! Jeg er en jente på 23 år som føler meg som DEN klageeksperten. Jeg vet ikke om det feiler meg noe overhodet, men jeg er en del deprimert. Jeg er oppvokst i en liten bygd hvor det er mye skravling, og jeg er så redd for at når jeg føler meg nedfor at det er pga bare småting og sånn vil jeg ikke være. Jeg syns det er så mye fælt her i verden. Folk er slemme med hverandre, med dyr, med barn, og ofte tenker jeg, og jeg står ved det, at om jeg hadde et valg, ville jeg avsluttet min tid her på jorden. Jeg klarer ikke dette selv, så å ta mitt eget liv er ikke en mulighet, jeg tenker på broren min og foreldrene mine. Men når jeg da sier til megselv at "slapp av, en dag så skal du få slippe!" og blir roet ned av dette, det kan da umulig være normalt? Jeg føler meg bare misforstått av alle for jeg er ikke flink til å uttrykke meg med ord.. Jeg vet ikke hva som feiler meg... er det noen støttegrupper kanskje som jeg kan snakke med noen som føler som meg?

[Gjest skipohoi]

Du hadde nok hatt godt av og snakke med noen. Det er slitsomt og føle seg alene med slike tanker. Begynn med 1 time hos fastlegen, hvor du forteller hvordan du har det.

I tillegg vil jeg anbefale deg og finne på noen lystbetonte aktiviter, noe du liker og holde på med, som kan hjelpe deg og tenke på noe annet til tider. Det kan være alt fra fysiske aktiviteter til og finne avkobling i en god bok, høre på musikk du liker, kryssord, håndarbeid etc.

Men ta kontakt med noen, så du slipper og stå i dette helt alene

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke teit, men depriimert og overfølsom.

Ja, det er lurt å søke hjelp hos en profesjonell behandler.

[Gjest Ignatius81]

Jeg skjønner godt hvor vanskelig en slik situasjon er når man bor I en bygd. Jeg har vært i samme situasjon selv. Situasjonen din er kanskje mer normal enn du tror. I en liten bygd merker man ikke slike ting så godt, eller man overser sånne ting. Alle må liksom holde masken for enhver pris hele tiden.

Det er vel bra at foreldrene dine og broren din betyr såpass mye for deg, slik at det forhindrer deg i å gjøre noe overilt. Det er hva som har stoppet meg tidligere også, familien min. Jeg har ofte roet meg med tanken at jeg kan vente til mine foreldre dør, så kan jeg bare forsvinne. Jeg begynner å forstå at dette er en totalt feil innstilling til livet.

Psykolog er kanskje løsningen for deg. Jeg tenkte mye på det da jeg bodde på bygda. Problemet er at de tjenestene var i min bygd veldig uoppnåelige for meg. Jeg ville ikke være en som gikk til psykolog. Andre ville dessuten funnet ut av det. Bygdementaliteten er for jævlig sånn sett. I ettertid så tenkte jeg kanskje litt irrasjonelt. Folk legger ikke så mye merke til hverandre, ikke engang i en bygd. Det trenger heller ikke å være så farlig å oppsøke en psykolog. Hadde jeg kunne snakket med meg selv for en del år siden, så hadde jeg oppmuntret meg selv til å oppsøke en psykolog. Jeg prøver å oppmuntre meg selv til å oppsøke en psykolog for tiden selv. Det går ikke så bra. Er problemene mine store nok? Vil psykologen se på meg som nærmest en bløffmaker? Kanskje det er bygdementaliteten som snakker.

[Gjest Lene001]

Jeg skjønner godt hvor vanskelig en slik situasjon er når man bor I en bygd. Jeg har vært i samme situasjon selv. Situasjonen din er kanskje mer normal enn du tror. I en liten bygd merker man ikke slike ting så godt, eller man overser sånne ting. Alle må liksom holde masken for enhver pris hele tiden.

Det er vel bra at foreldrene dine og broren din betyr såpass mye for deg, slik at det forhindrer deg i å gjøre noe overilt. Det er hva som har stoppet meg tidligere også, familien min. Jeg har ofte roet meg med tanken at jeg kan vente til mine foreldre dør, så kan jeg bare forsvinne. Jeg begynner å forstå at dette er en totalt feil innstilling til livet.

Psykolog er kanskje løsningen for deg. Jeg tenkte mye på det da jeg bodde på bygda. Problemet er at de tjenestene var i min bygd veldig uoppnåelige for meg. Jeg ville ikke være en som gikk til psykolog. Andre ville dessuten funnet ut av det. Bygdementaliteten er for jævlig sånn sett. I ettertid så tenkte jeg kanskje litt irrasjonelt. Folk legger ikke så mye merke til hverandre, ikke engang i en bygd. Det trenger heller ikke å være så farlig å oppsøke en psykolog. Hadde jeg kunne snakket med meg selv for en del år siden, så hadde jeg oppmuntret meg selv til å oppsøke en psykolog. Jeg prøver å oppmuntre meg selv til å oppsøke en psykolog for tiden selv. Det går ikke så bra. Er problemene mine store nok? Vil psykologen se på meg som nærmest en bløffmaker? Kanskje det er bygdementaliteten som snakker.

Dette er jo bare helt utrolig!! sånn tenker jeg også! Er mine problemer store nok?? Jeg vil ikke være en av de som fremstår som hypokonder og blir sett på som en klagebøtte. Samtidig, så tenker jeg til meg selv også, at smerte og vondt er jo forbeholdt hvert enkelt individ. Jeg har svært lite fysiske smerter, så når jeg har litt vondt, blir jeg skikkelig pingle. Min samboer har trøbbel med nakken og har mye vondt, men min vondt er da like mye vondt som hans vondt, om du skjønner hva jeg mener.. Og faren min sier at om man ikke har det bra, så er alle berettiget til å oppsøke hjelp om det. Der er jeg veldig heldig! Har en sterk og snill far som står bak meg hele tiden. Jeg fortalte han i går at jeg muligens ikke var helt bra i hodet mitt til tider, så han ble bekymret og kom innom på vei hjem fra jobb i dag for å se hvordan det var i dag! Jeg har lurt på om løsningen for meg kanskje er å skrive et brev hvor jeg setter ord på ting som går i hodet mitt, og sende det til foreldrene mine, fordi det er de det er vanskligst å fortelle ting til.. om jeg bare kommer over den barrieren tenker jeg at det hjelper litt..

Veldig "godt" å høre at det er fler i min situasjon! Selv med 6 milliarder mennesker på jorden, er det utrolig hvor alene man kan føle seg!!

[Gjest Ignatius81]

Dette er jo bare helt utrolig!! sånn tenker jeg også! Er mine problemer store nok?? Jeg vil ikke være en av de som fremstår som hypokonder og blir sett på som en klagebøtte. Samtidig, så tenker jeg til meg selv også, at smerte og vondt er jo forbeholdt hvert enkelt individ. Jeg har svært lite fysiske smerter, så når jeg har litt vondt, blir jeg skikkelig pingle. Min samboer har trøbbel med nakken og har mye vondt, men min vondt er da like mye vondt som hans vondt, om du skjønner hva jeg mener.. Og faren min sier at om man ikke har det bra, så er alle berettiget til å oppsøke hjelp om det. Der er jeg veldig heldig! Har en sterk og snill far som står bak meg hele tiden. Jeg fortalte han i går at jeg muligens ikke var helt bra i hodet mitt til tider, så han ble bekymret og kom innom på vei hjem fra jobb i dag for å se hvordan det var i dag! Jeg har lurt på om løsningen for meg kanskje er å skrive et brev hvor jeg setter ord på ting som går i hodet mitt, og sende det til foreldrene mine, fordi det er de det er vanskligst å fortelle ting til.. om jeg bare kommer over den barrieren tenker jeg at det hjelper litt..

Veldig "godt" å høre at det er fler i min situasjon! Selv med 6 milliarder mennesker på jorden, er det utrolig hvor alene man kan føle seg!!

Hypokonder-stemplet er lett å få. Nå er jeg en lett hypokonder, men det får være.

Psykisk smerte er den verste type smerte. Man kjenner den dypt i magen, og man kobler seg litt ut fra alt. Den er vedvarende, og enkelte ganger er den uunngåelig. Det finnes jo de som skader seg selv fysisk for å få bort fokuset på den psykiske smerten, likevel om det er en utrolig dårlig måte å håndtere ting på bare for å få sagt det. Psykisk smerte er dessuten noe man helst ikke bør ha. Alle skader seg fysisk av og til, hendelige uhell. Depresjon og lignende er ikke oppfattet som ”hendelige uhell”. Det er et stigma i tillegg der som gjør det om mulig enda mer smertefullt.

Flott at foreldrene dine hjelper deg og er så åpne. Jeg er veldig glad i min familie også, men vi er ikke så åpne rundt slike temaer egentlig. Har du mulighet til å prate med noen som står deg nær, og som har kjent deg hele livet ditt, så må være en svært fordelaktig løsning. Samtidig så mener jeg at man bør snakke med andre enn familien. Det er visse ting jeg aldri kunne sagt til min far eller mor. Barrierene for å åpne meg for de er altfor store. Man tenker kanskje på foreldrene sine som sterke og voksne mennesker, men de er bare vanlige mennesker de også. Det kan kanskje ikke være helt heldig for de å høre hvor smertefullt livet ditt faktisk er. Jeg skriver ut ifra min egen situasjon og oppfatning selvfølgelig.

Jeg anbefaler deg uansett å skrive ned dine følelser. Ikke nødvendigvis her på forumet, men kanskje på din pc. Jeg har begynt å gjøre det i det siste. Det hjelper meg å samle tankene, litt selvterapi skader ingen. Barrieren for å skrive ned tankene er mindre hvis man ikke har bestemt seg for å gi de nedskrevne tankene til noen.