hva skal jeg gjøre?

[Gjest redd for meg selv]

Har ganske mye på hjertet, men får vel begynne i en ende:

- Da jeg var mindre, var det en "daværende" familiemedlem, som tvang meg til å berøre ham,han berørte meg, osv.

Dette har jeg "kommet over" i en periode, men så fort gutter kommer i nærheten av meg, vil ta på meg (fysisk kontakt), "fryser" jeg helt, og ser etter nærmeste vei bort. Dette er noe som har begynt nå i det siste.. Har ikke merket det slik før.

- Foreldrene mine er skilt, noe de har vært i noen år. Jeg og søskena mine har hele tiden blitt brukt "i mellom dem". De snakker nesten ikke med hverandre, men igjennom oss. Forteller kun det gale den andre part gjør, osv. En av foreldrene mine har giftet seg på nytt, og stiftet familie. Mens den andre har flydd fra partner til partner, samboerskap og forlovelser. Når vi har lært den ene "partneren" å kjenne, knyttet "bånd" med dem, har det blitt slutt. Hver gang... Den ene av foreldrene mine sier at den andre ikke er glad i en siden den har startet på nytt med nye familie. Noe den andre nekter på...

- 2 venner av meg har tatt livet sitt i løpet av 2 år, og i tillegg har jeg mistet flere kamerater og andre bekjente i ulykker. Nå tør jeg ikke skaffe meg venner, fordi jeg er redd for å miste dem også.

- Jeg slet med selvmordstanker selv, og betrodde meg til noen jeg stolte fullt på. Vedkommede lovte at han ikke skulle si noe hjemme, men det brøt han. (Skjønner ham jo godt nå. Jeg var "SÅ" nærme ved å få det til) Dette startet et rent helvete hjemme. Foreldrene mine ble sinte fordi jeg ikke hadde sagt noe til dem, osv. De ville så vidt la meg fortsette skolegangen.. (For første gang på mange, mange år snakket foreldrene mine sammen)

- Mamma har i det siste prøvd å styre livet mitt på alle mulige måter. Men jeg har selv lyst å ta en utdannelse jeg vil ha, og jeg har lyst å ta egne valg og avgjørelser. Mamma mener jeg bør se å komme meg til behandling, fordi HUN mener jeg holder på å ta livet mitt igjen. Hun klarer ikke å legge bak seg det ønsket jeg hadde den gangen. Hun sier jeg har gitt henne psykiske problemer, osv. ALT er visst min skyld. Hun har til og med truet med å tvangsinnlegge meg. Er det mulig...?

Har flyttet hjemmefra, og har ikke snakket med henne på 1 mnd.

- Nå har det skjedd veldig mye i livet mitt den siste tiden, som gjør at jeg igjen blir redd for meg selv. Har vurdert å prøve en psykolog, men er redd for å virke dum. Det fins jo mange mennesker i verden som har det mye værre, og som trenger behandlingen mer enn det jeg gjør. Og jeg har heller ikke lyst til at mamma skal få rett...

Har jeg rett på fri psykolog, eller er jeg nødt til å betale selv. (Noe jeg ikke har økonomi til)

[Gjest rota]

Hvorfor i all verden er du redd for å virke dum ovenfor en psykolog, er det ikke derfor de er psykologer, at de skal hjelpe i slike tilfeller du beskriver. Men jeg skjønner hva du mener, selv om jeg skriver slik. Vi er bare sånn vi mennesker noen ganger, vi skal ikke være til bry, det er jo ikke så farlig med meg, verre med andre. Hun kan ikke være særlig smart moren din, som prøver å gi deg skyldfølelse for at hun får problemer. Hun har det sikkert ikke godt, men det har jo ikke du heller så dere er på samme nivå. Det dumme er da at man dytter hverandre ned, istedenfor at dere kan samarbeide og være til hjelp for hverandre. Du har opplevd nok traumatiske ting, til å "ha lov" til å være i den tilstand du er, men det finnes hjelp for både deg og dem som har det mye verre enn deg, og for dem som har det bedre enn deg, men som likevel har sine ting og slite med.

Snakk med fastlegen din og hør hva han/hun vil råde deg til.

Hjelp deg selv, du er verdt det!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal søke hjelp hos en lege som kan henvise deg til psykologisk behandling.

Denne behandlingen skal skje ved ukentlige samtaler uten innleggelse. Du kan ikke tvangsinnlegges slik du er nå.

Behandlingen vil koste deg max. 1450 kr per kalenderår. Dette vil sosialkontoret kunne dekke. Legen/psykologen hjelper deg med en søknad.