Lille jente

[skal]

Lille jente inni magen her. Du vil ikke, sier du. Klart å tydelig. Jeg blir kvalm. Din kvalme, min kvalme. Vår er den vel. Angsten er der.

Du vil ikke tenke på det. Du vil ikke gå dit i morgen.

Jeg prøver å forklare deg. at det ikke er farlig. At hun er snill, psykologen. At hun tåler. At hun fortsatt bryr seg etterpå. Hun kommer ikke til å forandre seg selvom vi snakker om DET.

Du vet, lille jente. Det er ikke farlig lenger. Skulle så gjerna sagt deg at han ikke finnes mer, men det vet jeg jo ikke.

Men - han finnes ikke her. Og vet du - du er ikke så liten enda. Jeg vet at det kjennes sånn. Bitte liten i en stor og farlig verden. Men vi er stor nå. Faktisk. Og sterk. Han kan ikke gjøre oss noe mer.

Det er vanskelig å forklare deg sånn at du forstår. Kanskje fordi du er redd. Og så alene og lei deg. For at ingen ser. Samtidig er du så redd for at de skal se.

Tenk om hun ser skammen din?? Du synes ikke det er til å holde ut. Jeg prøver å minne deg på at hun har sett. Flere ganger. Og det har gått helt bra. Jeg vet ikke om du hører på meg. Litt kanskje. Kanskje du er bittelitt mindre urolig inni her.

Det er helt greit at du ikke vil. Jeg vil heller ikke. Men - så vil jeg jo og. Det er for stort for meg dette. For stort for bare jeg og lille du å bære helt alene.

Skal skrive det jeg:

Jeg vil ikke!!

Men, vi skal klare det likevel, ikke sant!

[Gjest bippp]

Ønsker deg og "den lille jenta" lykke til! Ikke enkelt dette, når man har gått rundt med en hemmelighet i mange år.

[skal]

Ønsker deg og "den lille jenta" lykke til! Ikke enkelt dette, når man har gått rundt med en hemmelighet i mange år.

Takk!!

Tenkte jeg skulle prøve å "hoppe i det", ikke bruke så mye tid og krefter på forhånd. Men da gikk det ikke. Klarte ikke si så mye som et kvekk om de tingene. Så må visst bruke alle de kreftene likevel. :-/ Men det skal gå!

[hidi, the scorpion]

Bor du fremdeles i den nye leiligheten, skal?

Det er så sårt å lese om den lille jenta og deg, men spar på det du skriver, det kan bli en bok en dag! Og den boken kan kanskje hjelpe andre som har vært i/ er i samme situasjon som deg

Godt du enda kjemper, skal!

[skal]

Bor du fremdeles i den nye leiligheten, skal?

Det er så sårt å lese om den lille jenta og deg, men spar på det du skriver, det kan bli en bok en dag! Og den boken kan kanskje hjelpe andre som har vært i/ er i samme situasjon som deg

Godt du enda kjemper, skal!

Takk! Jo, bor her enda og her blir jeg nok! Trygg og fin og praktisk! :-)

Slutte å kjempe er ikke noe altenativ.

[hidi, the scorpion]

Takk! Jo, bor her enda og her blir jeg nok! Trygg og fin og praktisk! :-)

Slutte å kjempe er ikke noe altenativ.

Det er noe jeg har satt så stor pris på hos deg! Din evne til å ville "overleve"!

Klem

[cathlin]

Takk!!

Tenkte jeg skulle prøve å "hoppe i det", ikke bruke så mye tid og krefter på forhånd. Men da gikk det ikke. Klarte ikke si så mye som et kvekk om de tingene. Så må visst bruke alle de kreftene likevel. :-/ Men det skal gå!

''Tenkte jeg skulle prøve å "hoppe i det", ikke bruke så mye tid og krefter på forhånd. Men da gikk det ikke. Klarte ikke si så mye som et kvekk om de tingene. Så må visst bruke alle de kreftene likevel. :-/ Men det skal gå!''

Akkurat sånn bruker jeg også å bli. Stum. Jeg vurderer å prøve nye innfallsmetoder.

:Kvekk!:

-beste hilsen-

[Gjest bippp]

Takk!!

Tenkte jeg skulle prøve å "hoppe i det", ikke bruke så mye tid og krefter på forhånd. Men da gikk det ikke. Klarte ikke si så mye som et kvekk om de tingene. Så må visst bruke alle de kreftene likevel. :-/ Men det skal gå!

Jeg har heller ikke greid å snakke om alt. Vet ikke om det er noe poeng heller, men sliter en del nå. Tror det hjelper å skrive, det har ihvertfall hjulpet meg før. Så kan du jo evt vise det du har skrevet til psykologen din og så kan dere snakke ut ifra dette.

Jeg er så paranoid i forhold til alt og alle i fortiden min, kan ikke treffe mennesker eller se det stedet jeg vokste opp før jeg blir syk. I tillegg fjerner jeg meg ifra alle som vet... støter dem ifra meg, fordi jeg er sikker på at de likevel ikke ønsker å ha mere med meg å gjøre når de vet om meg...kan dette ha noe med skam/skyldfølelse å gjøre tro? Gjør det samme her inne også, gang etter gang, forteller litt og så skifter jeg nick. Det samme gjelder når jeg skal fortelle noe til behandler, tror etterpå at h#n hater meg, jeg får kjempeangst og ønsker å dø :-(.

Men dette ble visst litt sporet av, håper du finner din måte å takle dette på Skal, synes du er tøff jeg :-)

[skal]

''Tenkte jeg skulle prøve å "hoppe i det", ikke bruke så mye tid og krefter på forhånd. Men da gikk det ikke. Klarte ikke si så mye som et kvekk om de tingene. Så må visst bruke alle de kreftene likevel. :-/ Men det skal gå!''

Akkurat sånn bruker jeg også å bli. Stum. Jeg vurderer å prøve nye innfallsmetoder.

:Kvekk!:

-beste hilsen-

Ja.. Dette var en ny en for meg, og den tror jeg kasseres etter første forsøk. Synd...

*kvekker tilbake*

[skal]

Jeg har heller ikke greid å snakke om alt. Vet ikke om det er noe poeng heller, men sliter en del nå. Tror det hjelper å skrive, det har ihvertfall hjulpet meg før. Så kan du jo evt vise det du har skrevet til psykologen din og så kan dere snakke ut ifra dette.

Jeg er så paranoid i forhold til alt og alle i fortiden min, kan ikke treffe mennesker eller se det stedet jeg vokste opp før jeg blir syk. I tillegg fjerner jeg meg ifra alle som vet... støter dem ifra meg, fordi jeg er sikker på at de likevel ikke ønsker å ha mere med meg å gjøre når de vet om meg...kan dette ha noe med skam/skyldfølelse å gjøre tro? Gjør det samme her inne også, gang etter gang, forteller litt og så skifter jeg nick. Det samme gjelder når jeg skal fortelle noe til behandler, tror etterpå at h#n hater meg, jeg får kjempeangst og ønsker å dø :-(.

Men dette ble visst litt sporet av, håper du finner din måte å takle dette på Skal, synes du er tøff jeg :-)

Var sånn for meg før og. Derfor har det gått heller dårlig, har brukt masse tid på å jobbe med det. Så er ikke så mye sånn lenger selvom det er langt igjen før det kjennes trygt.

Men gjør mer vondt enn gir angst nå. Så nå VIL jeg klare det, trenger å si det til noen, er liksom fullt inni her og ja. Mange grunner.

Men jeg kan tydeligvis ikke jobbe med det bare der og i etterkant, men må inn i gørra på forhånd og visst.

Har skrevet en del så hun vet jo, og hjelper. får til og med lov og pushe litt. Og hun ble veldig glad for at jeg klarte å si at jeg ikke fikset det etter å ha prøvd en stund. Ble jo jeg og for såvidt, men ikke så glad for at jeg ikke fikset det.

Men - vet jo hva som trengs.

[Gjest bippp]

Var sånn for meg før og. Derfor har det gått heller dårlig, har brukt masse tid på å jobbe med det. Så er ikke så mye sånn lenger selvom det er langt igjen før det kjennes trygt.

Men gjør mer vondt enn gir angst nå. Så nå VIL jeg klare det, trenger å si det til noen, er liksom fullt inni her og ja. Mange grunner.

Men jeg kan tydeligvis ikke jobbe med det bare der og i etterkant, men må inn i gørra på forhånd og visst.

Har skrevet en del så hun vet jo, og hjelper. får til og med lov og pushe litt. Og hun ble veldig glad for at jeg klarte å si at jeg ikke fikset det etter å ha prøvd en stund. Ble jo jeg og for såvidt, men ikke så glad for at jeg ikke fikset det.

Men - vet jo hva som trengs.

Har hatt en pause jeg nå ifra alt, tror det gjorde godt. Men ser at jeg har en bit igjen enda. Vet ikke helt hvordan man skal gripe dette an.

Da jeg var 15 år "flyktet" jeg ifra alt, hele fortiden min skulle bort, eksisterte ikke. Men så fikk jeg mareritt, flash-backs og ble skikkelig syk etter mye press i det "nye" livet som jeg hadde laget meg. Nå holder endel mennesker ifra fortiden (slekt og bekjente) på å kontakte meg osv. og dette takler jeg ikke. Ikke alt har jo en sammenheng med overgrepene, men de minner meg om dem, om fortiden min. Så blir jeg sykere.

Skal snakke med psykologen min igjen imorgen og det tror jeg er bra, er litt ute på "tyttebærtur" for tiden :-)

[hidi, the scorpion]

Har hatt en pause jeg nå ifra alt, tror det gjorde godt. Men ser at jeg har en bit igjen enda. Vet ikke helt hvordan man skal gripe dette an.

Da jeg var 15 år "flyktet" jeg ifra alt, hele fortiden min skulle bort, eksisterte ikke. Men så fikk jeg mareritt, flash-backs og ble skikkelig syk etter mye press i det "nye" livet som jeg hadde laget meg. Nå holder endel mennesker ifra fortiden (slekt og bekjente) på å kontakte meg osv. og dette takler jeg ikke. Ikke alt har jo en sammenheng med overgrepene, men de minner meg om dem, om fortiden min. Så blir jeg sykere.

Skal snakke med psykologen min igjen imorgen og det tror jeg er bra, er litt ute på "tyttebærtur" for tiden :-)

Og hva vet vi som aldri har opplevd lignende! Hva kan vi si eller gjøre?

[skal]

Og hva vet vi som aldri har opplevd lignende! Hva kan vi si eller gjøre?

Iblant opplever jeg at det viktigste de rundt kan gjøre er å akseptere at det ikke er så mye de kan gjøre.

Alle vil at man skal ha det bra. Jeg vil og det. Men det tar tid og det er vondt og akseptere, noe som må jobbes med. Og da er det veldig slitsomt når de rundt ikke klarer det.

"Du kan jo ikke ha de sånn" og for 10 gang "kan jeg ikke få lov å gjøre noe". Ekstra sårt for at det jo er godt ment. Og så blir man den slemme, sære når man sier nei - nå trenger jeg å få lov til å ha det vondt.

Ellers vet jeg ikke. Finnes ikke magiske rette ord som fikser ting. Bare hard arbeid.

Men det at noen orker å si hei, jeg ser deg - det er godt, i vonde stunder.

[skal]

Har hatt en pause jeg nå ifra alt, tror det gjorde godt. Men ser at jeg har en bit igjen enda. Vet ikke helt hvordan man skal gripe dette an.

Da jeg var 15 år "flyktet" jeg ifra alt, hele fortiden min skulle bort, eksisterte ikke. Men så fikk jeg mareritt, flash-backs og ble skikkelig syk etter mye press i det "nye" livet som jeg hadde laget meg. Nå holder endel mennesker ifra fortiden (slekt og bekjente) på å kontakte meg osv. og dette takler jeg ikke. Ikke alt har jo en sammenheng med overgrepene, men de minner meg om dem, om fortiden min. Så blir jeg sykere.

Skal snakke med psykologen min igjen imorgen og det tror jeg er bra, er litt ute på "tyttebærtur" for tiden :-)

Så kan dere lage tyttebærsyltetøy! ;-)

Bra du får snakket litt med psykologen. Hørtes deilig ut med pause, men ikke så gøy når man blir hentet inn igjen. Lykke til!

[hidi, the scorpion]

Iblant opplever jeg at det viktigste de rundt kan gjøre er å akseptere at det ikke er så mye de kan gjøre.

Alle vil at man skal ha det bra. Jeg vil og det. Men det tar tid og det er vondt og akseptere, noe som må jobbes med. Og da er det veldig slitsomt når de rundt ikke klarer det.

"Du kan jo ikke ha de sånn" og for 10 gang "kan jeg ikke få lov å gjøre noe". Ekstra sårt for at det jo er godt ment. Og så blir man den slemme, sære når man sier nei - nå trenger jeg å få lov til å ha det vondt.

Ellers vet jeg ikke. Finnes ikke magiske rette ord som fikser ting. Bare hard arbeid.

Men det at noen orker å si hei, jeg ser deg - det er godt, i vonde stunder.

''ekstra sårt for at det jo er godt ment. Og så blir man den slemme, sære når man sier nei - nå trenger jeg å få lov til å ha det vondt.''

Her er det lov å skrike etc!

[skal]

''ekstra sårt for at det jo er godt ment. Og så blir man den slemme, sære når man sier nei - nå trenger jeg å få lov til å ha det vondt.''

Her er det lov å skrike etc!

I know and I do... ;-)

Tenkte mer på rl.

[Gjest bippp]

Og hva vet vi som aldri har opplevd lignende! Hva kan vi si eller gjøre?

Det viktigste er vel at dere er der, ikke går. Det er dette jeg er livredd for hver gang jeg sier noe om fortiden min. Er redd at andre da får det samme synet på meg og det som skjedde som jeg har selv, dvs. at jeg er skitten og bør skamme meg.

Ikke noe poeng at alle skal vite heller og dette ønsker jeg ikke. Men hadde jo vært bra å kunne treffe noen slektninger uten å bli syk da. Savner jo noen av dem også. Får store problemer med behandler også, tørr ikke se h"n i øynene når jeg har fortalt noe. Må visst jobbe endel med dette ser jeg, skulle gjerne hørt om andre har erfaringer med sånne ting?

Du hidi: Takk for at du bryr deg, det betyr veldig mye :-)